Rettigheter alle i dag tar for gitt, var ikke det for ikke så alt for lenge siden. I dag kommer man til dekket bord, uten å tenke mye over hvem som i sin tid dekket bordet. Mer om det senere.
Pax forlag ga i fjor ut en bok som gikk under radaren for oss i HRS. Det burde den ikke ha gjort. Boken bør være obligatorisk lesestoff for alle som er historisk interessert, og som gjerne vil vite mer om de som sto i bresjen for å kjempe frem det vi dag ser på som udiskutable menneskerettigheter. Særlig for kvinner og barn.
Helt sentralt i denne kampen sto Katti Anker Møller. Det foreligger nå en fyldig biografi om henne, skrevet av to forfattere – Jens Olai Jenssen, tidligere redaktør i en rekke aviser blant annet Oppland Arbeiderblad, og dr. phil. Elisabeth Lønnå, lektor og forfatter av en rekke bøker, herunder om Katti Anker Møller.
Enorme klasseforskjeller
Boken er todelt – første del omhandler Katti Anker Møllers oppvekst i hva som på alle måter kan beskrives som en overklassefamilie på Hamar på slutten av 1800-tallet. Og med en far, Herman Anker, som ønsket å bruke sine midler til å utdanne ungdom fra bondeklassen i samfunnsnyttige fag. Han etablerte derfor Norges første folkehøyskole på Sagatun i Hamar. Læreplanen ble kraftig kritisert av kirken og de «etablerte» samfunnsklassene som alt for radikal, mens andre hyllet initiativet. Blant disse var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, som ble fast gjest og foredragsholder på Sagatun. Der vokste Katti opp, og dette formet åpenbart hennes samfunnsengasjement.
Hennes forhold til sin mor, Mix Anker, formet også hennes engasjement for kvinners og barns rettigheter i et særdeles mannsdominert samfunn. Mix Anker fikk etter hvert 10 barn, noe som slet henne ut og hun døde relativt ung – bare 49 år gammel. På den tiden var all form for prevensjon et ukjent begrep og uansett fordømt av kirken, og det var inntil 3 års fengsel for å forsøke seg på abort.
Og dersom noen fikk et «uekte» barn, det vil si et barn født utenfor ekteskap, så fantes det ingen støtteordninger. Man ble unisont fordømt, og dersom man kom fra arbeiderklassen og var avhengig av den lille inntekten man kunne få på en fabrikk eller som tjenestepike, mistet man selvsagt den jobben og måtte greie seg som best man kunne.
Spedbarnsdødeligheten for barn født utenfor ekteskap var i deler av landet over 40 prosent, noe som skyldtes levekårene for datidens enslige mødre fra arbeiderklassen. Alt dette ønsket Katti Anker Møller å gjøre noe med.
I den grad man kan kritisere forfatterne for noe, er at detaljrikdommen fra oppveksten på Sagatun folkehøyskole kan fremstå som noe overveldende, og at det ikke er skilt godt nok mellom det som er vesentlig for Katti Anker Møllers senere samfunnsengasjement, og det mer uvesentlige. Men om ikke annet gir del 1 i boken et interessant bilde av datidens liv i en av Norges absolutte overklassefamilier – en overklasse som ellers var totalt avsondret fra hvordan folk fra arbeiderklassen levde. Og om de visste, brydde de seg ikke.
Hun ville gjøre noe med det
Det er når vi kommer til bokens del 2 det begynner å bli virkelig interessant.
Her gir forfatterne et meget godt innblikk i hvorledes Katti Anker Møller benyttet sin innflytelse for å få til en vesentlig bedring av kvinner og barns rettigheter.
Katti Anker Møller reiste land og strand rundt og holdt foredrag. Hun trakk store folkemengder til sine foredrag om kvinnehelse, prevensjon og abort. Hadde det ikke vært for hennes sosiale posisjon som en kvinne fra overklassen som var gift med stortingsrepresentant Kai Møller, for øvrig hennes fetter, hadde hun nok blitt fordømt mer enn hun ble. Men denne posisjonen ga henne betydelig innflytelse blant datidens politikere. Den visste hun å benytte.
Dette tok tid. Hennes nære venn, stortingsmannen Johan Castberg, utarbeidet allerede i 1902 utkast til barnelover, men han møtte betydelig motstand. Ikke før i 1915 vedtok Stortingets det som fikk navnet «De Castbergske barnelover». Johan Castberg hadde da blitt utnevnt som Norges første sosialminister, og fikk presset lovene gjennom i Stortinget. Lovene ble oppkalt etter ham, men Castberg presiserte at dersom han skulle kalles barnelovenes far, da var det i såfall Katti Anker Møller som var lovenes mor, for de hadde samarbeidet nært om den utformingen som til slutt fikk Stortingets tilslutning.
De Castbergske barnelover består av 6 forskjellige lover:
- Lov om barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, som etablerte juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap.
- Lov om forandringer i arveloven, som ga lik arverett til barn født i eller utenfor ekteskap.
- Lov om forandringer i formuesforhold mellom ektefeller, som åpnet for særeie der en av partene hadde barn utenfor ekteskap.
- Lov om forandringer i skilsmisseloven, som ga begge ektefeller lik rett til skilsmisse
- Lov om foreldre og ektebarn, som slo fast at begge foreldrene hadde likt ansvar for å bidra til barnets forsørgelse.
- Lov om forsorg for barn, som påla oppholdskommunen kommunal støtte i 6 måneder etter fødselen, dersom mor ikke fikk støtte fra barnefaren. Tanken var at økonomisk sikkerhet i tiden etter fødselen ville redusere den høye spedbarnsdødeligheten for barn født utenfor ekteskap.
Hensikten med lovene var å forbedre levekårene for barn født utenfor ekteskap og deres mødre. Ved siden av rettslig likestilling og arverett, ble det også gjort endringer som gjaldt fastsettelse og innkreving av barnebidrag. Barnets mor skulle få mer støtte fra det offentlige, samtidig som far skulle ansvarliggjøres i større grad.
På 100-årsdagen for vedtagelsen, det vil si i 2015, ble De Castbergske Barnelover innlemmet i verdensarvlisten over viktige dokumenter, grunnet den betydning de hadde ikke bare i Norge, men for hele den vestlige sivilisasjon. Disse lovene var gjeldende norsk lov helt frem til midten av 50-tallet.
Forfatteren av denne biografien gir et grundig innblikk i den kamp Katti Anker Møller kjempet for å få bedret forholdende for kvinner og barn. Hennes innsats på dette feltet kan vanskelig undervurderes.
Om å komme til dekket bord
Dagens kvinneaktivister burde være de første til å lese seg opp på Katti Anker Møller og den innsats hun gjorde for å bidra til økte rettigheter for kvinner og barn, og bedret kvinnehelse. De burde derfor være de første til å skaffe seg denne boken fra Pax. Etter å lest boken vil kampsakene i et gjennomsnittlig 8. mars tog fremstå som de rene bagateller.
Og kanskje vil da dagens kvinneaktivister innse at forholdene for en del kvinner og barn i dagens Norge ikke er spesielt annerledes enn hva som var tilfelle for 150 år siden. Vi tenker da selvsagt på de kvinner og barn som er dømt til å tilbringe livet i undertrykkende innvandrermiljøer, uten mulighet til å bryte ut. Et liv underlagt sharia er ikke ulikt det som var normen i endel norske miljøer den gangen.
Vi i HRS har aldri forstått hvorfor disse grupperingene ikke står på barrikadene for disse kvinnene og barna, slik Katti Anker Møller viet sitt liv til.
Hvorfor skjer det ikke? Har ikke de akkurat de samme rettigheter som alle andre kvinner og barn som bor i Norge? Vi er ikke i tvil om hva Katti Anker Møller hadde ment om de av dagens kvinneaktivister som neglisjerer kvinner og barn blant innvandrerbefolkningen.
Dagens kvinneaktivister har kommet til dekket bord, og den som dekket bordet, det var Katti Anker Møller.
Det skal hun huskes for.