To av de heteste navnene i dansk politikk under en måned før nasjonalvalget, er nettopp statsminister Mette Frederiksen i Socialdemokratiet og Inger Støjberg i det nye Danmarksdemokratene. Begge to stiller opp i Nord-Jyllands storkrets og skal kappes om å bli vinneren der. Begge to er også lynende klare på at Danmark skal føre en enda strengere innvandringspolitikk, der det blant annet er en nullvisjon om asylsøkere som banker på den danske døren.
Det er bare det at det er en stor hake ved denne visjonen, sier forskeren Peter Starup fra Syddansk Universitet, som er lektor i utlendingslovgivning og en av Danmarks førende juridiske eksperter innen asylrett.
– Politikere lover gjentatte ganger mer enn de kan holde i innvandringspolitikken. En «umiddelbar bremsing» er ikke bare urealistisk, men desidert uakseptabel innenfor gjeldende lovverk, sier Peter Starup til Berlingske og understreker:
– I hvert fall hvis man ønsker å overholde konvensjonene.
Starup kaller lovnadene som gis av Frederiksen og Støjberg til velgerne for «svindel». Han sier videre at «mulighetene for innstramming innenfor rammene av konvensjoner er tømt».
Nullvisjon
Under migrasjonskrisen i 2015 slapp både Frederiksen og daværende statsminister for de borgerlige, den gangen venstremannen Lars Løkke Rasmussen, titusener av migranter inn i Danmark. Mange tok ferden videre til Sverige, en del endte opp i Norge. Den danske grensen mot Tyskland stod vidåpen, til tross for at Løkke Rasmussen fremsatte en nullvisjon i sin tid som statsminister. Heller ikke Dansk Folkeparti, regjeringens støtteparti i 2015, gjorde noe med den åpne grensen. I dag ligger det en gang så maktfulle partiet rundt sperregrensen på 2 prosent.
Starup peker på det åpenbare – som også vi i Norge sliter med: Har folk først fått satt beina på dansk jord har de en mengde rettigheter til å bli i landet. Disse rettigheten er nedfelt i internasjonale konvensjoner, og rettighetene følges deretter av familiegjenforening.
Utlendinger har fortsatt rettslige krav på asyl og familiegjenforening dersom de oppfyller gjeldende vilkår. Gjentatte innstramninger har ikke endret på det. Politikerne har skjerpet kravene til familiegjenforening og forverret forholdene for asylsøkere, men har ikke fratatt dem den grunnleggende retten til å bli i Danmark.
– Hvis for eksempel tusenvis av ikke-vestlige utlendinger søkte om asyl i Danmark i morgen, ville de alle fått asyl dersom de ellers ble vurdert som kvalifisert for asyl av myndighetene. Og de ville også etter hvert alle ha rett på familiegjenforening fra hjemlandet. Det hindrer ikke den strenge innvandringspolitikken, sier Starup.
Starup sier videre at de danske politiske lederne gjennom årene har tømt seg selv for virkemidler.
– Vi har nådd veis ende med den strenge innvandringspolitikken. I realiteten er mulighetene for innstramming innenfor rammen av konvensjoner uttømt. De store stegene er tatt.
Årlige tak på ikke-vestlig innvandring
Frederiksens sosialdemokrater har siden valget i 2019 lovet et tak på hvor mange årlig fra ikke-vestlige land som kan få opphold. Dette taket skulle vedtas av Folketinget – nettopp årlig. Det har ikke skjedd. I lengre tid er det jobbet for asylleire i Rwanda, noe som ikke har ført til et endelig gjennombrudd for Socialdemokratiet.
– Rwanda-leirene kan bli realisert. Tiden vil vise. Lykkes det, kan asylområdet stenge tilstrømningen. Men sosialdemokratenes plan om tak på innvandring er helt uaktuelt på grunn av retten til familiegjenforening. Vi kan ikke bestemme antall innvandrere fra ikke-vestlige land uten å bryte konvensjonene, fastslår Starup.
Ifølge Peter Starup gjør det de facto ikke lenger noen forskjell for tilstrømningen hvem som sitter i regjering. Langt de fleste partier i Danmark mener at den strenge innvandringspolitikken skal videreføres innenfor rammene av konvensjonene. Og dermed er utgangspunktet kontinuitet, påpeker Starup. Han forventer derfor også at de pågående demografiske endringene vil fortsette. Antall og andel innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn vil trolig øke i årene som kommer, sier han.
Konvensjonene fremstår fra politisk hold som de var hugget i stein. Nye Borgerlige og Dansk Folkeparti vil tre ut av dem.
Under statsminister Anders Fogh Rasmussen (Venstre) ble innvandringspolitikken kraftig strammet inn i 2002. Danmark førte da den strengeste innvandringspolitikken i Vest-Europa, både på asylfeltet og familiegjenforening. Ifølge tall fra Danmarks Statistik vokste antallet ikke-vestlige innvandrere med 146.410 fra 1983 til 2001, mens det i tilsvarende tidsperiode etter innføringen av den strenge innvandringspolitikken vokste den med 149.116. Totalt har antallet ikke-vestlige innvandrere og etterkommere vokst til 534.731 i 2022.
Bærekraft-rapporten
I Norge har vi ikke engang en diskusjon om disse konvensjonene som ble utarbeidet i en helt annen tid, nemlig tidlig på 50-tallet da Europa hadde Jernteppet mot øst og politiske dissidenter med livet som innsats hoppet over muren i en by som Berlin. I 2013 slapp FrP en rapport som den gang ble karakterisert som en «bombe», forfattet av to av oss i HRS. Bærekraft-rapporten tok til orde for at Norge skulle tre ut av konvensjoner som omhandlet asylsøkere. Rapporten foreslo blant annet å endre hele asylinstituttet, si opp dagens Flyktningkonvensjon og utfordre EØS og Schengen-samarbeidet for å sikre at Norge får mer kontroll over hvem og hvor mange som kommer til landet.
– Vi må endre asylinstituttet, og da må vi se nærmere på de internasjonale avtalene som regulerer dette, sa daværende FrP-leder Siv Jensen.
I rapporten het det:
Asylsøkere reiser nå halve jorda rundt, typisk til Europa og andre vestlige land, og søker om permanent opphold for deretter å søke om opphold for resten av familien på familiegjenforening (…) I realiteten må dette kunne defineres som en velferdsinnvandring, som dertil går på bekostning av reelle flyktninger.
Enhver fornuftig person kan vanskelig være uenig i akkurat den beskrivelsen.
Valget i Danmark er fastsatt til 1. november. Uansett om det er Socialdemokratiet som holder roret eller om en ny borgerlig regjering ser dagens lys, endrer ikke dette det faktum at konvensjonene fremdeles skal overholdes. Det eneste som skjer ved at Danmark fører Vest-Europas strengeste innvandringspolitikk er at andre europeiske land får flere asylsøkere som forblir i landene de har tatt seg til. Det er kun et oppgjør med konvensjonene på europeisk nivå og en reell grensekontroll, inkludert i Middelhavet og Egeerhavet, som kan snu den åpne dørs politikk.