Riksdagens 349 medlemmer skulle velge mellom å stemme grønt (ja), rødt (nei) eller gult (avstår fra å stemme) til forslaget om å velge Ulf Kristersson (M) til statsminister.
Ved en avstemning på statsminister brukes svenskenes såkalt negativ parlamentarisme, som betyr at det ikke kreves flertall av stemmene for å bli valgt. Du kan imidlertid ikke velges dersom du får flertall (175 eller mer) av stemmene mot deg.
Avstemningen viste 176 grønne og 173 røde. Det var altså ingen som avsto fra å stemmen. To avhoppere kan altså få korthuset til å falle. Den forrige regjeringen sto og hanglet på ett mandat.
Splitt og hat
Da Kristersson ble valgt, hørtes et mystisk skrik fra tilhørertribunen. Man kan høre at skriket tilhører en mann, der ordene «Ulf Kristersson» og «Holocaust-overlevende» prøver å overdøve talmannen (Riksdagens president) Andreas Norlén. Hva denne mannen prøver å uttrykke er ikke godt å si, men det kan være et symptom på det som får lov å utvikle seg i Sverige: som «en pøl av forakt og hat».
Og her gjør politikerne selv en ufattelig dårlig figur, sammen med en rekke av mediene.
De rødgrønne har fra valgkampen, og særlig når de skjønte at Sverigedemokraterne (SD) kunne komme til å gjøre et godt valg, krisemaksimert SD og forsøkt på kreativt (og løgnaktig) vis å få de øvrige borgerlige partiene til å skulle skolerett for å ta SD inn i den politiske varmen. Nå ble SD den borgerlige blokken største parti, men de er ikke dummere enn at de står utenfor Kristerssons regjering.
Men opposisjonen og medier fortsetter å rase som barnehageunger. Hva skulle det tjene Sverige? Absolutt ingenting, tvert om, men de tar ikke noe ansvar. Dommedag er visstnok det som Sverige nå står overfor. Mantraet er «en mørk dag» og «en høyrenasjonalistisk regjering» detaljstyrt av SD, er narrativet som presenteres.
Og i morgen blir det det sikkert hakket «mørkere», da presenterer Kristersson den nye regjeringen.