Virksomhetsleder i Tønsberg kommune, Anita Schjelderup, ble usikker hvordan opplæringsloven skal tolkes, da en skole i kommunen henvendte seg om en 8-klassing som av religiøse grunner vil ha fritak fra musikktimene. Vedkommende vil verken spille instrumenter eller synge. Det kan være at denne eleven spesifikt har søkt om fritak fra musikktimene, men problematikken er overførbar til andre undervisningsområder, da musikk ikke er et ukjent pedagogisk virkemiddel i norske skoler.
Krav om særrettigheter
– Det er uklart for rektor hvilke spesifikke religiøse grunner det vises til, men rektor har hatt kontakt med hjemmet og bedt dem snakke om dette, da søsken tidligere ikke har hatt de tilpasningene i musikkfaget som nå ønskes, forteller Schjelderup til Tønsberg Blad.
Det er vel få om noen som ikke tror at dette handler om annet enn islam, som burde vært uinteressant i seg selv knyttet til en vurdering opp mot loven. Men det er dessverre ikke det, da opplæringsloven er endret en rekke ganger, åpenbart ikke minst for såkalte religiøse hensyn. I tillegg er det interessant at muslimer til stadighet gjør krav på særrettigheter uten hensyn til fellesskapet, og i dette tilfellet også interessant at særkravene skjerpes – jamfør at eldre søsken til denne 8-klassingen ikke har fremsatt krav om det noe lignende.
– Vi tok kontakt med Statsforvalteren for å få en bedre forståelse av opplæringsloven. Det gjør vi for at vi skal kunne fatte riktig vedtak, sier Schjelderup.
På spørsmål fra avisen om kommunen er i tvil om man skal innfri et slikt fritak, viser virksomhetsleder Schjelderup til barnekonvensjonen og barns rett til å bli hørt, og fortsetter:
– Men det er utfordrende å balansere elevens rett for å fritas fra undervisningsaktiviteter hen synes er støtende, og vurdering av kompetansemålene i musikkfaget.
Virksomhetslederen har åpenbart lagt til seg et politisk korrekt språk med «hen», men opplæringsloven og tilhørende forskrift synes hun å ha mindre oversikt over.
Lovverket
Det finnes egne regler for fritak i opplæringsloven og disse er utdypet i forskriften, men Schjelderup har et poeng når det kommer til musikk. Et slikt krav har ikke opplæringsloven tatt høyde for spesifikt, men samtidig er de generelle reglene for fritak så rundhåndet at en kan mistenke at en elev nesten kan søke om fritak fra det meste i skolen. I § 2-3 a (Fritak frå aktivitetar m.m. i opplæringa) heter det blant annet (mine uthev. og lenke):
Skolen skal vise respekt for elevane og foreldra sine religiøse og filosofiske overtydingar og sikre retten til likeverdig opplæring.
Elevar skal etter skriftleg melding frå foreldra få fritak frå dei delar av undervisninga ved den enkelte skolen som dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av ein annan religion eller tilslutning til eit anna livssyn, eller som dei på same grunnlag opplever som støytande eller krenkjande. Det er ikkje nødvendig å grunngi melding om fritak etter første punktum.
Det kan ikkje krevjast fritak frå opplæring om kunnskapsinnhaldet i dei ulike emna i læreplanen. Dersom skolen på eit slikt grunnlag ikkje godtek ei melding om fritak, må skolen behandle saka etter reglane om enkeltvedtak i forvaltningslova.
Sentralt her er nettopp religiøs overbevisning og opplevelsen av støtende eller krenkende, men vel så viktig: hva ligger i at det ikke kan kreves fritak fra opplæring i kunnskapsinnholdet? Er musikk som eget fag ikke mulig å få fritak for, mens musikk som pedagogisk virkemiddel kan en be seg frabedt? Dessuten kan en elev hevde seg støtt eller krenket av en rekke fag i skolen, norsk språk for eksempel. Sistnevnte høres ut som et søkt eksempel, men er ikke det. Mer om det senere.
Retten på sin side?
Hva kom så Statsforvalteren frem til? Da kan det jo også legges til at Statsforvalteren i Vestfold og Telemark er Per Arne Olsen, tidligere blant annet 2.nestleder i Fremskrittspartiet.
Schjelderup kan fortelle at de har fått en muntlig veiledning fra Statsforvalteren, men vi får ikke vite hva den går ut på. Hun vet heller ikke om skolen har fattet vedtak i saken, da det har vært høstferie. La oss derfor gjette: vedkommende fikk fritak.
Tønsberg Blad har kontaktet professor Marit Rong ved Høgskulen på Vestlandet, som er en del av en forskningsgruppe om religion og livstolkning, der de ser på utfordringer knyttet til et flerkulturelt og religiøst mangfoldig samfunn (altså akkurat det samme som HRS har som del av våre arbeidsoppgaver – og som vi ble kastet ut av statsbudsjettet for, da «utfordringene» åpenbart er uønsket i offentligheten, hvis de ikke hensyntar muslimene i rikelig monn).
– Jeg har ikke hørt at noen har et så spesifisert ønske om fritak, men jeg regner med at dette går under religionsbegrep.
Rong sier at det mest sannsynlig er snakk om religionen islam i denne saken.
– For noen muslimer er det ikke ok med musikk eller musikkinstrumenter, det avhenger av hva slags syn man har på det selvfølgelig.
Men Rogn regner med at eleven har retten på sin side – og at det er skolens oppgave å erstatte fritaket med et alternativ. Akkurat sistnevnte er en pålagt i opplæringsloven, hvis fritak finner sted. Men det er et meningsfullt alternativ opplegg som bekymrer Rogne, ikke fritaket i seg selv.
Det utenkelige er en realitet
Da HRS i årene 2002-2004 jobbet med problematikken med at foreldre i Norge fra en rekke land, vi konsentrerte oss mest om Pakistan, sendte barna sine på lange opphold i typisk foreldrenes hjemland, tok vi et dypdykk i en rekke lover, inkludert opplæringsloven.
Gjennomgangstonen i lovverket var ikke til å misforstå: lovene var laget for et homogent Norge, der også religion mer og mer ble ryddet ut av lovverket. Når vi så ble et såkalt flerkulturelt og flerreligiøst samfunn oppsto det selvsagt en rekke nye problemstillinger som en tidligere hadde tatt for gitt. For eksempel opplæringen i norsk språk. Det var en selvfølge at alle skolebarn allerede før skolestart hadde en viss kjennskap til norsk språk og det var også utenkelig at ikke elever ved norske skoler var pålagt å lære norsk.
Vi skal ærlig innrømme at det trodde vi også, og da kan jeg jo legge til at jeg selv har embetseksamen i pedagogikk fra UiO, men selv med en cand.paed. i sekken hadde ikke problemstillingen falt meg inn. Men da vi var på studietur i Pakistan og var i flere samtaler hos den norske ambassaden der, kom det frem at de ikke kjente til at det var en forpliktelse å lære barna (som er norske statsborgere) norsk hvis barna ikke var i Norge. Dette vekket vår nysgjerrighet, og vi ble usikre på om det faktisk foreligger en slik plikt – selv for skolebarn i Norge.
Etter tilbakekomst til Norge tok vi kontakt med (daværende) Utdanningsdepartementet med spørsmål om det er en plikt å lære barn med norsk statsborgerskap norsk. Vedkommende, som selv påpekte å være ny i departementet, var usikker og vi ble bedt om å ta kontakt med skoleetaten i kommunen (som ansvarlig instans for grunnskolen). Vi valgte imidlertid å kontakte Læringssenteret, og den vi snakket med mente bestemt at dette var en forpliktelse. På spørsmål om eventuell referanse, ønsket vedkommende at vi skulle ta kontakt med aktuell jurist på senteret. Den aktuelle juristen presiserte at spørsmålet ikke var enkelt, og henviste til sammenheng mellom de rettigheter og plikter som er gitt i henhold til grunnskoleopplæring. Men vedkommende kunne ikke svare konkret, og da hun selv ikke hadde kapasitet til å undersøke saken nærmere, ble vi bedt om å ta kontakt med en jurist i departementet. Tilbake i Utdanningsdepartementet, der ingen jurister var tilgjengelig, fikk vi svar av en annen i Opplæringsavdelingen, som bestemt mente at dette er en plikt og at det er nedfelt i lærerplanen. På spørsmål om hvordan dette henger sammen med norske statsborgere som går på skole i utlandet, som har helt andre læreplaner, mente vedkommende det likevel er en plikt. Imidlertid ba hun oss henvende oss til Fylkesmannen i Oslo og Akershus (det som nå heter Statsforvalteren). Hos daværende Fylkesmannen (Utdanningsavdelingen) fikk vi først til svar at norskopplæring er en plikt, med henvisning til læreplaner og de ekstraordinære tilbud som gis tospråklige elever. Etter noe frem og tilbake, sjekket vedkommende med andre i avdelingen, og kom så tilbake med følgende nedslående beskjed: det er kun er et tilbud, og ikke er påbud.
Hun avsluttet for øvrig samtalen med: «Dette tror jeg ikke norske politikere vet – dere bør få dette fram, og det må gjøres noe med. Norske borgere må da pliktes å lære norsk!»
Vi fikk det fram, blant annet i en rapport datert 1. juni 2004, og vi har siden påpekt denne problematikken en rekke ganger overfor ulike politikere og andre myndighetspersoner. Men så vidt jeg kan se ut fra dagens opplæringslov og tilhørende forskrift er det fortsatt ikke et påbud. Det er vel heller slik at overnevnte sak fra Tønsberg Blad – med dagens lovverk – bare er begynnelsen på ønsker om fritak i skolen fra det ene eller andre. Uten at våre politikere henger med i svingene.