Demografi

8 milliarder mennesker på jorda: En viktig milepæl, påstår FN

FNs befolkningsfond har regnet ut at verden passerer 8 milliarder innbyggere 15. november, og fastslår at det bør feires som en milepæl. Ingen bør bekymre seg for overbefolkning, bare over de rikes overforbruk, påstås det, med så store skylapper for menneskelig adferd at det er lov å bli matt av mindre.

Nettavisen gjengir NTB/AFPs artikkel Nå er det 8 milliarder innbyggere på jorda, en artikkel som er så ensidig at du skal sitte igjen med et inntrykk av at alt som er vondt og vanskelig i verden er din skyld fordi du bor i et velferdssamfunn. Forurensning, vannmangel, ressursforbruk, forsøpling av havene og migrasjon drives ikke av befolkningsveksten, men av de rike og slemme, fastslår «ekspertene».

Sant å si nevner de innhentede ekspertene ikke migrasjon med et ord – og det er det god grunn til. Da ville de måttet ta høyde for den høyst menneskelige adferden det er å ville utnytte mulighetene som finnes for å skaffe seg et mest mulig behagelig liv, men slikt skal vi ikke tenke på. Nei, snarere skal vi glede oss, fastslår FN.

– 8 milliarder er en viktig milepæl for menneskeheten, sier lederen for FNs befolkningsfond, Natalia Kanem.

Hun gleder seg over at stadig færre barn dør under eller rett etter fødsel, og at den gjennomsnittlige levealderen i verden øker.

– Jeg innser at det kanskje ikke er alle som feirer denne milepælen. Noen er bekymret over at verden er overbefolket, men det er ikke antallet mennesker som gir grunn til bekymring, sier hun.

Nei, det er hvordan menneskene lever som er grunn til bekymring, der de rike lever ondskapsfullt og egoistisk, mens de fattige lever i pakt med naturens begrensninger og bør løftes som de forbildene de er, får vi vite.

Lev som i India

Joel Cohen ved Rockefeller-universitetets befolkningslaboratorium uttaler i artikkelen at spørsmålet om hvor mange mennesker jorda kan fø på, er todelt og dreier seg vel så mye om menneskelige valg som naturens begrensninger. Og deretter kommer det: «Folk må få muligheten til å velge bedre.»

Påstanden er jo ikke usann, for det er høyst naturlig for menneskene å «velge bedre». Hvorfor tror Cohen ellers at store folkemengder migrerer fra MENA-land til Europa eller fra Mellom-Amerika til USA? Det er jo nettopp drømmen om et bedre liv med tilgang til helt andre ressurser som drivkraften. Men tro ikke at Cohen appellerer til migrantenes evne til å velge. Nei, det er selvsagt de bedre fungerende velferdsstatene som er skurken i fortellingen, så det er du som skal velge bedre.

Jennifer Sciubba i tankesmia Wilson Center er enig.

– Det er i virkeligheten vi, jeg og du, airconditionanlegget jeg nyter, svømmebassenget mitt utenfor og alt kjøttet jeg spiser som forårsaker skadene, sier hun.

Dersom alle på jorda levde slik innbyggerne i India gjør, ville vi bare trengt kapasiteten til 0,8 jordkloder, ifølge Global Footprint Network og WWF.

Dersom alle i verden hadde like høyt forbruk som innbyggerne i USA; ville vi ha «brukt opp» fem jordkloder hvert eneste år, slår de fast.

Det er rimelig å anta at de amerikanske tenketankmenneskene ikke selv har lyst til å leve som om de befant seg på landsbygda i India, men vi andre bør altså gjøre det, vel å merke uten noen bekvemmeligheter. Hvorvidt den godeste Jennifer Sciubba har gjort seg noen tanker om de ekstreme forskjellene mellom rike og fattige i India vites ikke, men det synes smått absurd å komme med påstanden «leve som de gjør i India», som om de snart 1,4 milliarder inderne var en homogen masse. Til tross for landets voksende middelklasse lever fremdeles millioner i absolutt fattigdom, og det er nettopp de fattige som driver befolkningsveksten. Bor du i slummen i New Dehli har du garantert et lavt forbruk av energi, transport, materialer, mat og naturressurser, men du har det samtidig forferdelig.

Positivt og frivillig

Mens jordas innbyggere bikker åtte milliarder har NTB/AFP også klart å grave fram Robin Maynard, som leder organisasjonen Population Matters. Han mener innbyggertallet på jorda må reduseres, men «bare gjennom positiv og frivillig vis der rettighetene respekteres.»

Han tar kraftig avstand fra «beklagelige eksempler på befolkningskontroll», men uten å vise til eksempler.

Organisasjonen Project Drawdown har satt opplysning og prevensjon på lista over de 100 viktigste måtene å bremse den globale oppvarmingen på.

Ja, for det har jo ingen tenkt på før? Og hvor enkelt har det vist seg å være å få folk i land med eksplosiv befolkningsvekst til å bruke prevensjon, til tross for opplysning? Man må gjerne fantasere om «bærekraftig forbruk i en mindre befolkning», men det er engang slik at det ikke holder å fortelle mennesker med diametralt ulik kultur og religion at det er lurt å få færre barn.

Vi har skrevet om befolkningsvekst tidligere, og kan gjengi noen avsnitt.

Eksponentiell vekst er også egnet til å forstå befolkningsvekst. Hvis en kvinne føder to barn, vil både hun og mannen hun har fått barn med, ha reprodusert seg selv. Det betyr at neste generasjon blir like stor som foreldregenerasjonen, og at samfunnet vil ha like mange innbyggere. (Siden noen kvinner dør før de rekker å få alle sine barn, og siden det fødes noen flere gutter enn jenter, er reproduksjonsnivået litt høyere enn 2. Ofte blir det beregnet til 2,1. Det lar vi ligge i dette eksempelet).

I land der kvinner får veldig mange barn, er reproduksjonstallet langt over 2. Eksempelvis er reproduksjonstallet i Somalia 5,7. Når hver mann og kvinne slik sett reproduserer seg bortimot 3 ganger, blir befolkningen i neste generasjon langt større, og generasjonen deretter enda større. Selv om fruktbarheten i Somalia skulle synke brått fra nesten 6 til 3, ville befolkningsveksten fremdeles være et uomtvistelig faktum.

(…)Mange vil tenke at 3 prosent må være veldig lavt, uavhengig av hva det er snakk om. Når man skal tolke vekstrater er derimot 3 prosent veldig mye. Vi kan ta et eksempel:

Anta at dagens vekstrate holder seg konstant over lang tid. Hvor mange år går det før befolkningen er dobbelt så stor? Jeg bruker Verdensbankens tall over befolkningsvekst for å regne ut svarene. Tommelfingerregel: fordoblingstid (i antall år) = 70/årlig vekstrate i prosent.

Med Norges vekst per år er svaret 100 år. Det er svært lang tid, men Norge har lav befolkningsvekst, ca. 0,7 prosent.

Med 1, 2 og 3 prosent vekst per år er svaret hhv. 70, 35 og 23 år. Da sier det seg selv at å ta imot noen skarve tusen innvandrere fra Somalia vil ha tilnærmet null betydning. Somalias befolkningsvekst er på nesten 3 prosent, nærmere bestemt 2,9 prosent.

Ifølge Verdensbanken er innbyggertallet i Somalia 15,44 millioner i 2019. Dersom befolkningsveksten holder seg stabil, er antallet somaliere doblet allerede i 2043.

Du kan være så «positiv og frivillig» du bare vil – befolkningsveksten fortsetter, gir knapphet på ressurser i opprinnelseslandene, og påfølgende forventet migrasjon.

Kommende migrantkrise

I realiteten hjelper det svært lite om du skrur av varmepumpa og slutter å spise kjøtt. Til tross for at Project Drawdown påstår at løsningen på befolkningsveksten er «fordeling og rettferdighet», er det liten tvil om hvem som forventes å dele og være rettferdige.

Men det dreier seg ikke om antallet mennesker, men om fordeling og rettferdighet, mener Perez.

Selv om vi i dag produserer nok mat på jorda til å fø 8 milliarder mennesker, så er likevel 800 millioner mennesker kronisk underernærte, påpeker Cohen.

– Hele konseptet om at vi er «for mange» ser bort fra et mye vanskeligere problem: Bruker vi alt vi vet for å gjøre jordas innbyggere så sunne, produktive, lykkelige, fredelige og framgangsrike som vi kan, spør han.

«Gjør hver nasjon nok for at egne innbyggere skal være sunne, produktive, lykkelige, fredelige og framgangsrike i egne land?» hadde vært et langt bedre spørsmål, men det stilles naturligvis ikke, all den tid et slikt spørsmål ville tatt høyde for at både kunnskapsnivåer og definisjoner av lykke og framgang er varierende størrelser. Å erkjenne noe slikt er neppe i tråd med FNs definisjon på «rettferdighet» og «godhet».

For et par år siden illustrerte vi hvor absurd det var av regjeringen å hente 900 kvoteflyktninger fra Kongo, samtidig som Kongo har en befolkningsvekst på nesten 3,5 prosent. Kongoleserne i Kongo vil ha det like ille, og på kort tid enda verre fordi de er stadig flere, enn de heldige utvalgte i regjeringens kvotelotteri.

I Kongo bor det omtrent 80 millioner mennesker. Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot tre og en halv prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo.

Hvis hvert eneste land i verden tok i mot 900 kongolesere i år (FN opererer med 193 medlemsstater, jeg runder opp til 200 for enkelhets skyld) ville det bli 180.000 kongolesere. Det er jo mye folk. Men det tilsvarer ikke mer enn tre uker og tre dager befolkningsvekst i Kongo.

Rettferdighet og godhet, grønt skifte og kvoteflyktninger løser ingen av de massive utfordringene befolkningsveksten medfører. Frps Christian Tybring-Gjedde oppsummerer det slik på sin Facebook-side:

FN varsler som forventet at det blir det stadig flere mennesker på jordkloden. Og befolkningsveksten er særlig kraftig i utviklingsland i Asia og Afrika. Dette er åpenbart den største utfordringen jorden står over for de neste tiårene. Det vil bety forsterkede utfordringer på alle områder; fattidom, korrupsjon, forsøpling, krig og konflikter basert på etnisitet og religion og et voldsomt trykk på migrasjon fra sør til nord. Men ingen tør å adressere utviklingen. Istedenfor snakkes det om raushet, bistand og større innvandring. Utviklingen skremmer, men ingen tar tak fordi man frykter å bli beskyldt for stigmatisering og dermed utelukkes fra det politisk korrekte «gode selskap».

Det «gode selskap» får nyte lykken så lenge den varer.