For noen dager siden spurte vi hvor langt ned Arbeiderpartiet skal, samtidig med at vi var rimelig sikre på at bunnen ikke var nådd. Da hadde Ap fått 18,2 prosent på en måling for NRK og det var den fjerde målingen på rad der Ap var under 20 prosent.
Faksimile Fri Fagbevegelse
På målingen som Opinion har utført for FriFagbevegelse, Avisenes Nyhetsbyrå og Dagsavisen i november, feller velgerne en ny dom over Ap: 16,9 prosent.
Velgerflukt
Valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning kaller det «et sjokkerende dårlig resultat», og omtaler fallet på 5,7 prosentpoeng fra forrige måned for «helt uvanlig».
– Det gjør vondt å se en slik måling for alle oss som er engasjert i Ap, innrømmer partisekretær Kjersti Stenseng overfor FriFagbevegelse.
Ja, det er mye som er «vondt», men for oss velgere er det andre ting som gjør langt mer vondt enn Aps elendige målinger. For nå må Ap innse at det finnes ikke den unnskyldning i verden som kan forklare deres politiske fall utenom deres eget elendige politiske verktøy. Men partisekretæren gir seg ikke:
– Nå skal vi gjennom disse krisene sammen, og vi skal gjøre det på en trygg og rettferdig måte jamrer partisekretær Stenseng.
Man kan virkelig begynne å lure på hvor lenge Stenseng kan titulere seg som partisekretær, for det er åpenbart at det internt i Ap er – eller bør være – en krise. Stikkordene til Stenseng om «sammen», «trygg og rettferdig» er så hult at det i seg selv lukter 14-tallet. Som vi har påpekt før; i våre naboland Sverige og Danmark er det ikke noen mindre kriser enn de vi sliter med i Norge, men sosialdemokratene der lider ikke av noen velgerflukt. Tvert om, sosialdemokratene i Sverige tapte knepent valget i høst, mens sosialdemokratene i Danmark vant lite knepent også i høst. Og begge partiene ligger rundt 30-tallet.
Problemet er Ap
Det er noe grunnleggende galt med Ap for tiden. Statsminister og partileder Jonas Gahr Støre gjør ingen god figur som en leder for hele folket og klarer åpenbart heller ikke å få frem det beste mannskapet intern i partiet. Han synes rett og slett altfor glad i internasjonale opptredener der han raust deler ut norske skattebetalernes penger.
For ikke å nevne Bjørnar Skjæran – for hvem i all verden er det? Nestlederen i Ap er så ukjent at det til og med er tilnærmet umulig å illustrere en sak med han. Jeg vil anta at det gjør ondt langt inn i hjerterota i Ap at yndlingen Hadia Tajik viste seg å være en snylter på vegne av folket, som det vil ta lang til å bygge opp igjen politisk. Om de noen gang vil klare det. Vi kommer heller ikke utenom Trond Giske. Ap trodde de kunne fryse han ut, men nå driver han et alternativt Ap i Nidaros Sosialdemokratiske Forum som skaper trøbbel for Ap.
Det finnes ingen gratis lunsj – velgerne forlater når partier ikke leverer, eller gjør slik som Høyre: holder mest mulig kjeft, slik at det er minst mulig å ta dem for. Derfor kan Høyre på denne målingen skilte med 32,3 prosent, som er en fremgang på 2,1 prosentpoeng fra Opinion-målingen for oktober. Men om man kan tie i opposisjon, så kan man ikke det i posisjon. Vi forventer at den Ap-ledede regjeringen tar grep. Men hva får vi? Mer og mer bortforklaringer og stadig mer usikkerhet, det gjør også «vondt», ikke minst fordi Aps elendige strategi er å fortelle at folket ikke forstår hva de jobber med i regjering. Derfor lar vi oss lokke av Høyre når de svarer på deres gode målingene med at de «håndterer kriser annerledes» enn Ap og det som minner mest om et slagord: «trygghet for landet».
Historisk
Det er akkurat det som er regjeringens akilleshæl: Norges befolkning kjenner på utrygghet. Vi er slett ikke sikre på at Ap har kontroll, nesten like sikre som at Sps valgflesk var opp som en bjørn og ned som en skinnfell. Hvordan ser så fremtiden ut for Norges befolkning? Fryser vi ihjel i frykten for strømregningene? Må vi velge mellom mat på bordet eller julegaver til barna? Nylig kunne Statistisk sentralbyrå fortelle oss at husholdningene i snitt har fått 18.000 kroner mindre å rutte med i 2022. Og med denne «trygge og rettferdige» måten som regjeringen regjerer på, så rammes spesielt enslige forsørgere og barnefamilier.
Hurra for at turen er kommet til vanlige folk, dere! Aps slagord må være et historisk bomskudd. Og hvor mye har regjeringsmedlemmene og stortingsrepresentantene fått i lønnsøkning i samme periode?
Med en oppslutning på 16,9 for Ap skriver de historie. De må tilbake til 1906 (!) for å se lignende tall, da med 15,9 prosent. I nyere tid har Ap hatt sin beste tid i tiårene etter krigen. I 1957 gjordede Ap sitt beste valg noensinne med 48,3 prosent oppslutning. Men også i 1961 og 1969 var kanonår med henholdsvis 46,8 og 46,5 prosent. Etter 1985 har partiet ikke sett 40-tallet, men plasserte seg på 30-tallet (med unntak av Aps krisevalg i 2001) for så i de to siste stortingsvalgene ha ligget på 20-tallet.
Dermed er fortsatt spørsmålet åpent: hvor langt ned skal Ap?
