Norges stilling som et filantropisk topp-land blir bekreftet i en nylig publiserte index (Global Philantrophy Environment Index, GPEI). Den viser hvor gode forholdene er for å støtte ideelle og humanitære organisasjoner. Mer enn 100 «forskere» fra hele verden har kartlagt filantropens vilkår i en rekke land i tidsrommet 2018 til 2020. GPEI måler hvilke hindringer eller oppmuntringer som forskrifter, politikk, økonomi og sosiokulturelle faktorer i de enkelte landene betyr for giverviljen hos de som ønsker å gi bort penger til «gode formål», uten tanke på økonomisk vinning.
Ifølge Karl Henrik Sivesind og Bernhard Enjolras ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, så er Norge blant de landene i undersøkelsen som skårer høyest på indeksen, med 4,83 av 5 mulige poeng. På nettsiden til Institutt for samfunnsforskning, sier Sivesind at det er få begrensinger på å drive med pengeinnsamling til frivillige organisasjoner i Norge. Enjolras sier at Nord-Europa har et politisk miljø som er gunstig for filantropi, noe som er dypt forankret i de nordiske samfunnene.
Uten å henvise verken til Enjolras eller Sivesind kan man si at det også er dette politiske miljøet som gjør at det ikke stilles spørsmål ved bruken av disse filantropiske pengene, og at tv-aksjonene stadig setter nye rekorder for den pengemengden som samles inn. Da NRK nylig gjennomførte årets tv-aksjon for organisasjonen Leger uten grenser, ble det igjen satt ny pengerekord med over 266 millioner kroner.
Kriminalitet og den gode sak
Av all den virksomheten Leger uten grenser driver, har de i flere år vært med på å frakte emigranter over Middelhavet ved at de har hyret inn to norske skip, først Ocean Viking og nå Geo Barents. Disse skipene plukker opp migranter fra mer eller mindre ustabile farkoster i sjøen. Organisasjonen fullbyrder jobben for de kriminelle nettverkene som står bak denne trafikken ved å skipe migrantene til land som Italia og Malta. Derfra kan migrantene komme seg videre til Nord-Europa for å søke asyl. Ved å «berge» migranter på dette viset, går Leger uten grenser også den internasjonale menneskesmuglings-virksomheten til hånde, og er med på å legge til rette for en lite risikopreget kriminalitet som gir milliarder av kroner i profitt og som skaper store problemer i mottakslandene på nordsida av Middelhavet. Til tross for sin påståtte nøytralitet glir Leger uten grenser inn i en tradisjon der frivillige organisasjoner opptrer som agenter for politiske og, i dette tilfelle, kriminelle interesser, ved å påberope seg å handle i den gode saks tjeneste.
Leger uten grenser er en de få frivillige organisasjonene i Norge som ikke i hovedsak baserer seg på offentlig støtte. På hjemmesiden til den norske delen av organisasjonen går det fram at i 2021 kom 97 prosent av midlene til organisasjonen fra private givere. Men denne prosenten var ikke så høy tidligere. For noen år siden var prosenten på 92.
I 2015 fikk Leger uten grenser om lag 19 millioner euro fra ulike EU-institusjoner og 37 millioner euro fra ulike EU-land og nesten 7 millioner euro fra norske myndigheter, altså om lag 600 millioner kroner til sammen. Men organisasjonen ønsket ikke å motta støtte fra land som de mener er ansvarlig for migrantstrømmen nordover. Leger uten grenser frasa seg denne stønaden for å være helt uavhengig av politiske, økonomiske og andre interesser. Men å være uavhengig av politiske interesser betyr langt fra å ikke arbeide for politiske mål og dermed for politiske interesser.
Som alle andre organisasjoner tjener Leger uten grenser politiske interesser, selv om man i organisasjonen ikke ser på virksomheten som politisk. Grunnen til at organisasjonen ikke ville vegetere på statlig stønad, var nettopp at de ikke vil støtte EUs politikk, som de mener skaper problemene i Middelhavet.
Den største bistandsfiaskoen
De av Vestens frivillige organisasjoner som utgjør det vi kan kalle bistandsindustrien, forvalter bare i Norge milliarder av kroner og sysselsetter mange, kanskje tusenvis av mennesker. Norges Røde Kors, for eksempel, mottar mesteparten av sin økonomiske støtte fra staten. Dette bidraget var i 2018 på en milliard kroner. Andre inntekter dette året var på nesten 700 millioner krone, ifølge Wikipedia. I 2021 hadde organisasjonen driftsinntekter på om lag 2,1 milliarder kroner. Driftskostnadene oversteg inntektene slik at organisasjonen fikk et driftsunderskudd på 42 millioner kroner, men finansinntektene gjorde at årsresultatet (overskuddet), på tross av driftsunderskuddet, ble på nesten 303 millioner kroner. Likviditeten i organisasjonen er god, og egenkapitalandelen var på 90 prosent.
Kirkens Nødhjelp (KN) er en annen av de store bistandsaktørene i Norge. Organisasjonens regnskap viste et samlet tilskudd fra den norske staten på 690 millioner kroner i 2021. Internasjonale bidrag var på 290 millioner, og sammen med donasjoner og andre tilskudd fikk organisasjonen til sammen nesten 1,2 milliarder kroner til virksomheten sin.
Kirkens Nødhjelp er en av veteranene i norsk bistandsindustri. KN har også effektuert den største fiaskoen i norsk bistandshistorie, en bistandsprosjekt som er en smertelig og lang saga om mangelfull kulturell forståelse, folk og penger på avveie til liten nytte og mer til skade enn til gagn.
I 2010 var en journalist fra Dagens Næringsliv (DN) i Hilieu i Sør-Sudan der det knapt 30 år tidligere var et norsk samfunn på 200 innbyggere, med norsk skole der det i 1982 var 47 elever, ti lærere og deltidslærere og en rektor. Da journalisten kom til stedet i 2010, var det bare en gjengrodd ruinhaug igjen av det norske bistandssamfunnet, ”Lille Norge”, i Hilieu.
Et hav av biler
Generalsekretæren i KN, tidligere sjømannprest Jan Erichsen, var Hilieu i 1978, og han fikk se et annet syn enn journalisten vel 30 år etter. Erichsen så et yrende liv av trafikk og anleggsvirksomhet. «Jeg ble møtt av et hav av biler, gravemaskiner og Gud vet hva», har Erichsen sagt om sin ankomst til stedet. De norske innbyggernes største anfektelse på den tiden ser ut til å ha vært om de skulle bygge et svømmebasseng. Bassengbyggingen var opp til avstemning hos nordmennene, men et flertall sa nei. Det ble begrunnet med at det ikke ville ta seg ut med et svømmebasseng i et fattig område som skulle omdannes til et moderne samfunn ved hjelp av norsk bistand. En milliard kroner ble brukt på prosjektet, som etter en levetid på om lag 10 år, fikk en slutt i 1985 -86.
Det ble gjort mye for at prosjektet skulle lykkes, Til og med fire sosialantropologer fra Bergen kom til Sør-Sudan i 1974 for bistå KN. Antropolog Hans Frode Storaas sier at han tidlig påpekte en grunnleggende feil i prosjektet ved et det kunne bli misforstått av de innfødte sudanerne. Storaas påpekte i DN-artikkelen i 2010 at det var greit å bygge veier og skoler som ga synlige resultater. Og det kunne jo brukes overfor Norad (det norske bistandsdirektoratet) for å få mer penger. Det var nordmenn som bestemte alt og som skaffet til veie de store maskinene til anleggsdriften. Alt ved prosjektet understreket at det var norsk. Framtidig vedlikehold ble i sudanernes øye også et norsk problem og ikke deres eget. Sudanerne hadde ingen muligheter til å vedlikeholde de kostbare investeringene i framtiden, og i KN var man redd for at prosjektet ville bryte sammen om nordmennene forsvant.
Da Erichsen i 1978 ble sendt til Hilieu var det for å avslutte prosjektet før det ble for stort og før det ble et evighetsprosjekt. Han ble imponert over det han så og slo raskt fra seg tanken om å avslutte prosjektet. I stedet reiste han hjem å begynte arbeidet med å få Norad til å skyte inn mer penger. Og prosjektet vokste slik at KN, bortsett fra den sør-sudanske regjeringen, ble den største arbeidsgiveren i Sør-Sudan med over 1.500 sudanske ansatte. «Allah er stor, men KN er større», var en av de mange vitsene som ble laget i det norske bistandsmiljøet om prosjektet. Men mulige planer om at sudanerne skulle ta over, kunne ikke settes ut i livet. Sudanerne var ikke i stand til å overta noe som helst. Situasjonen i Sør-Sudan var så ille at offentlige tjenestemenn kom til Hilieu og tigget nordmennene om penger og bensin.
Samme feil går igjen
Det var borgerkrigen i området som fikk nordmennene til å forsvinne, og i 1985 begynte evakueringen av den norske kolonien. I 1986 ankom geriljaen stedet og begynte å plyndre det som var av eiendeler, mat og utstyr i Norges største bistandsprosjekt.
Til tross for sammenbruddet av prosjektet fortsatte milliardene i årene etterpå å strømme til Sør-Sudan fra Norad og Utenriksdepartementet. Men nå skulle pengene brukes i samarbeid med andre vestlige land og med FN og Verdensbanken, der man satset på større bistandseffektivitet ved å trekke sudanerne mer inn i prosjektene. I mai 2010 kom det en rapport fra Norad som fastslo at Norge og de andre giverlandene hadde undervurdert sammenhengen mellom politikk og utvikling i Sør-Sudan, altså, nok et mislykket bistandsforsøk.
Skjebnen til prosjektet i Sør-Sudan ligner på mange andre norske bistandsprosjekter. Feilene som gjøres, er stort sett de samme og bygger på en mangel på forståelse av sammenhengen mellom kultur og teknologi. Man kan ikke bare innføre en teknologi som både i teori og praksis er ukjent i en kultur og så tro at folkene i denne kulturen uten videre skal kunne ta den i bruk og opprettholde den. For å vedlikeholde et teknisk apparat av vestlige kaliber, som er avhengig av maskiner, olje, bensin og elektrisitet, så trengs det en teknologi-betinget infrastruktur og menneskelig-teknisk kompetanse til å få systemet til å vare.
Folk som har vært med på bistandsarbeid i Afrika, forteller den samme historien om et misforhold mellom teknologi og kultur. Et skogsdriftsprosjekt i Sentral-Afrika, regissert av nordiske land, kan illustrere hva det her er snakk om. Prosjektet skulle ledes av en norsk forstmann (skogforvalter). Han krevde at arbeiderne skulle bruke håndsager i arbeidet, noe som var i samsvar med den lokale kulturen, og verktøy som de var fortrolige med. Men prosjektledelsen forlangte at arbeiderne skulle bruke motorsager, og motorsager ble kjøpt inn i store mengder. De varte ikke lenge før utstyret begynte å streike, og det fantes verken reparatører og reservedeler til de ødelagte motorsagene, og heller ikke bensin. Og slik gikk prosjektet i oppløsning.
Den tidligere politikeren, fiskeren og hvalfangeren, Steinar Bastesen, ble i sin tid engasjert av Verdensbanken for å drive prøvefiske med motoriserte båter utenfor Somalia for å lære opp den lokale befolkningen. Også dette prosjektet ble en fiasko. Etter at prosjektet ble avsluttet ble fiskefartøyene stående på land der skrog og utstyr rustet bort, blant annet fordi det ikke var tilgang på diesel til drift av fartøyene.
Teknologi og kultur
Bistandsbransjen har i alle år sagt at de har lært av sine feil, men det er lite som tyder på noen lærdom. Det er selve bistandskonseptet som er feil, fordi det bygger på en feilaktig forståelse av hva som betinger økonomisk og teknologisk utvikling. I Vesten, og særlig i bistandsmiljøene, råder en tankegang om at vi mennesker og kulturer er så like at man uten videre kan «transplantere» elementer fra en kultur til en annen. Kultur og teknologi kan anvendes bortimot like problemfritt som å skifte skjorte, dvs. at kultur og teknologi står i et utvendig i forhold til hverandre. Men teknologi som en helhet er ikke noe som står i et utvendig forhold til kulturen der den er oppstått og virker i. Moderne teknologi krever en moderne, teknologisk kultur for å fungere. Teknologi og kultur må med andre ord stå i et innvendig forhold til hverandre for at teknologien skal kunne fungere. Og det krever at man i det aktuelle samfunnet har folk som forstår hvordan teknologisk utstyr lages og hvordan det vedlikeholdes, repareres og utvikles.
Dette er en problemstilling som vestlige bistandseliter har brydd seg lite om fordi dette er mennesker som stort sett driver med administrasjon og ikke med materiell produksjon, men som produserer vedtak og meninger i vid forstand av ordet. I de gjennomkorrupte landene der bistanden skal være til økonomisk hjelp, utvikler det seg en form for bistandsnarkomani hos lokalbefolkningen og en økonomisk, ødeleggende klientifisering av mottakerlandene, samt en medfølgende styrking av en utbredt korrupsjon og statsinstitusjonalisert kriminalitet.
Det er flere med lang erfaring i bistandsarbeid som mener at uhjelpen bør saneres og at bistandssystemet har gått ut på dato. En av dem er Arne Olav Øyhus som var en av de som ble tatt av geriljaen i Hilieu i Sør-Sudan i 1986, men som kom levende fra det. Den sterkeste kritikeren av bistanden i Norge, er historikeren Terje Tvedt, som også har bistandserfaring fra Sudan. Han mener at bistand tjener til å skape et forvrengt verdensbilde, der Norge er sentrum i verden, og verden er kulisser for den norske «godheten». Og ikke minst, at bistand brukes som et moralsk alibi for politikere overfor velgerne. Tvedt har sett at bistand er politikk og at den i stor grad brukes som politisk og moralsk internpleie av norske politikere.
NRK og TV 2: Innsamlingssentraler
Også NRK og TV2 tar politisk standpunkt når de en dag i året lar sine journalister operere som introdusenter, produsenter og sentraler i pengeinnsamlingene til frivillige organisasjoner. Dette skaper en mer enn tvilsom rolleblanding for nyhetsjournalistene i tv-kanalene. Etter at Tvedt i 2008 skrev en kritisk artikkel om tv-aksjonen, flyttet NRK aksjonen fra Nyhetsavdelingen til Underholdningsavdelingen, uten at det hjalp. Året etter var det organisasjonen CARE som fikk pengene fra aksjonen. Det er en organisasjon som ikke er norsk og ikke medlemsbasert i Norge, men av amerikansk opprinnelse med milliardbudsjetter og nesten 14.000 ansatte i 2009. Og budskapet som ble formidlet gjennom NRK, var, ifølge Tvedt, at CARE løser Afrikas problemer.
Tvedt har helt rett i at disse tv-regisserte pengeinnsamlingene er blitt et nasjonalt ritual som er så tabubelagt at det overhodet ikke er mulig å gjøre det til gjenstand for kritikk. Men tabuet gjelder ikke bare disse aksjonene, det gjelder bistanden generelt. Ved å gjøre kritikk til et tabu, slipper den statlige pengesløsingen et granskende blikk og gjør at det umulig å se for seg en stans i bistandsvirksomheten. De som legger fram kritikk, kan bli utsatt for beskyldninger om rasisme, fremmedhat, inhumanitet og menneskeforakt. Det er på dette planet etablissementet møter, ikke bare kritikk av bistanden, men så å si alle former for grundig systemkritikk i dagens norske samfunn. Så bistandsindustrien vil nok seile trygt videre uten å være redd for en finansiell grunnstøting i urent politisk farvann.
Den norske bistands- og filantropikulturen trenger altså ikke å bekymre seg om mangel på drivstoff i framtiden. Stønaden til denne kulturen får stadig vekk tilførsel av «bistandsoksygen». Nylig fikk Eirik Mofoss ledestjerneprisen fra D2, Dagens Næringslivs magasin for kultur og livsstil. Mofoss begynte i oktober i Norad som direktør for bistandsorganisasjons kunnskapsavdeling med ansvar for å styrke «Norads resultatfokus og prioriteringsevne». Juryen sier at Mofoss har tatt med seg tankegods, erfaring og engasjement fra privatlivet inn arbeidslivet, og klart å løfte (bistands-)debatten opp fra det individuelle nivået til systemnivå. Da Mofoss var 19 år og student, bestemte han seg for å gi bort 10 prosent av inntekten sin for å hjelpe andre. Nå, i en alder av 29 og ansatt i Norad, gir han 20 prosent av inntekten sin til bistandstiltak. Det borger nok for at norsk filantropi og u-hjelp går en særdeles trygg og ekspansiv framtid i møte.