De siste dagene har det vært tausere om den rasistiske fylleepisoden på Bar Boca. Riktignok dukker det fortsatt opp en rekke moralposører i mediene for å fortelle om hvite privilegier, men fra kjendisfronten er det rimelig stille.
Men i dag kommenterer kjendisvennene til Atle Antonsen sin egen taushet i en podcast, melder Dagbladet. Det er Tore Sagen og Harald Eia som tar bladet fra munnen i «Tore og Haralds podkast», skriver avisen.
I den ekstra episoden avslører de hvorfor de ikke har kommentert det før.
– Vi feiga ut. Vi var redde for medieoppslag. Her er det en ung kvinne som har hatt en veldig ekkel opplevelse, som får masse hatmeldinger. Og en kompis, som har driti seg ut og som ikke orker å gå ut av huset fordi han er så hata. Hva bryr vi oss mest om Tore?
Hvor Sagen svarer «oss selv».
De er begge tydelig på at de synes det var en «forferdelig ting som hadde blitt begått».
– Vi var redde for å bli dratt inni det på feil side. Uansett hvordan vi hadde lagt det fram, sier Sagen.
Jeg skal innrømme at jeg ikke har brukt tid på å lytte gjennom episoden. Det burde jeg kanskje gjort, men jeg går ut fra at Dagbladets oppsummering er fyllestgjørende i å gjengi essensen: Det er kjempesynd på Sumaya Jirde Ali, Atle Antonsen var en dritt, og offentlig vil vi ikke forsvare noen, selv ikke en god venn, dersom det kan slå tilbake på oss selv. Jeg tar høyde for at kjendisene utbroderer litt mer om den påstått skamfulle selvinnsikten, men betviler på det aller sterkeste at det ender i noe annet enn gjensidig huff og huff-onani.
Ikke greit
Det som er forstemmende er ikke fordømmelse av rasistiske utsagn, det skulle da bare mangle at man fordømmer slikt. Det som er forstemmende er den manglende evnen til å si noe om hvilke grenser som kan nås, si noe om når grensa er nådd og så strekke ut en slapp liten kjendishånd til den kjendiskompisen som «ikke orker å gå ut av huset fordi han er så hata».
Det finnes en misforstått oppfatning om at statsadvokatens henleggelse er det samme som å si at rasisme er greit. Men et samlet kommentatorkorps fra ytre høyre til ytre venstre er jo enige om at rasisme ikke er greit, og det samme er folket. Er ikke det straff god nok? Er det ikke nok at vi reagerer på empatisk impuls og tar den rasismeutsatte i forsvar? Spør du Atle Antonsen vil jeg anta at han har opplevd siste halvannen uke som straff – og langt ifra tatt statsadvokatens henleggelse som et signal på at det han gjorde var greit.
Baksiden av medaljen for de sosiale sanksjonenes er at det ikke fastsettes noen angitt «straffeutmåling». Det angis ingen tidsbegrensning for fordømmelsen eller den sosiale utstøtelsen, det angis ingen mengde unnskyldninger eller andre former for botemidler den skyldige må betale.
Hittil har Antonsen beklaget på sms direkte til Ali. Det var for sent og halvhjertet, fastslo det norske folk kollektivt, kjendiser inkludert. Deretter beklaget han offentlig på sin egen Facebookside, gjengitt i landets aviser. Så sa han fra seg jobbene sine i radio og TV. Det er i ferd med å nærme seg noe, eller hva?
Rasistisk eller rasist
Det har ikke vært måte på hvor mye oppmerksomhet noen få hundre sinte, rasistiske menn har fått i etterkant av episoden. Filter Nyheter slo det stort opp i den mye delte saken «En samfunnsparasitt den hora der»: Flom av rasistisk sjikane mot Sumaya da Document, HRS og Resett omtalte Antonsen-saken. Men er disse kommentarene representative for den norske folkesjela? Er det ikke i sannhet slik at disse menneskene er svært få i antall, har null gjennomslagskraft og makt og snarere bør forstås som de frustrerte sjelene de er?
Langt nede i Filter Nyheters tekst kom opplysningen om at joda, vi hadde jo forsvart Ali, men åpenbart uten at den opplysningen gjorde oss til bedre mennesker.
Mens en rekke store medier tirsdag stengte alle sine kommentarmuligheter knyttet til saken, fortsatte de tre nettstedene – kjent for innvandrerfiendtlige lesere – å slippe til sjikane, rasisme og hundrevis av innlegg med mistenkeliggjøring og anklager mot fornærmede i saken under sine Facebook-publiseringer.
Da nyheten om politietterforskningen av Antonsen ble kjent tirsdag, la både Resetts redaktør, Frp-politikeren Maria Zähler, og HRS-profilen Hege Storhaug hver sine tydelige støtteerklæringer til Sumaya Jirde Ali. Det så imidlertid ikke ut til å dempe aggresjonen mot 24-åringen i nettstedenes Facebook-kommentarfelt, der nettopp rasisme fikk stort spillerom.
Jævlige er vi visst i HRS okke som, vi gir rasistene fritt spillerom, heter det. Og her kommer det interessante i etterkant av Bar Boca-episoden: En rekke innflytelsesrike mennesker tar til orde for at vi skal skille mellom rasister og rasistiske ord og handlinger. Noe slikt kan definitivt ha elementer av noe klokt i seg, men det kan også bidra til det verre.
Da Nytt på Nytt sist fredag gikk på lufta som vanlig hos NRK, ble det fastslått at Antonsen ikke er rasist, men at det han gjorde var rasistisk. Professor Lars Gule har gjort samme tankeeksperiment og høstet ros for det.
Det er nødvendig å erkjenne både strukturell diskriminering og ubevisste fordommer – ofte dypt forankret i tradisjon og kultur – for å forstå Antonsens og mange andres oppførsel. Bare slik får man gjort noe med problemet, selv om det skulle være slik at det er mindre rasisme i Norge enn i mange andre land.
Denne saken får enorm oppmerksomhet fordi kjente personer er involvert. Men vi vet at slikt som dette skjer i mange sammenhenger, nærmest daglig – og bortforklares, nedtones og les bort. Fordi det liksom ikke finnes rasisme i Norge. Jo, det gjør det! Selv om det er få (ideologiske) rasister her i landet, skriver Gule i Aftenposten.
Men hvordan fungerer dette i praksis? Skal selverklærte antirasister og kjendiser på venstresiden kunne ytre rasisme uten å være rasister, mens eksempelvis vi i HRS skal defineres som rasister selv om vi aldri ytrer noe rasistisk, siden vi er innvandrings-og islamkritiske? Har vi større grad av ubevisste fordommer når vi eksempelvis påpeker overrepresentasjon av voldsdommer blant MENA-innvandrere? Skal vi forstå vold som i et interseksjonelt feministisk perspektiv der det er vårt samfunns skyld at de utøver vold? Er de egentlig bare lei seg og så får det utslag på voldsstatistikken, hvorpå vi i HRS per definisjon blir rasister fordi vi beskriver samfunnsutviklingen utfra et annet perspektiv enn arvesynd via kolonitiden? Det er virkelig grunn til å spørre.
Snarere enn å fokusere på kampen mot rasisme, synes det som det moderne Norge kjemper kampen om rasisme, og den sistnevnte kampen har mange selektive vurderinger og forklaringsmodeller som ikke står til troende.
Man kan framholde at kjendisvennene til Antonsen tok ham i forsvar i forrige fredags Nytt på Nytt, men det var i såfall et forsvar som handlet mer om å beskytte seg selv enn det handlet om å forstå Antonsen i beste mening.
Sentrumsekstremisme
Når norske kjendiser er feige, så er det selvsagt forståelig. Vi som er vant med å være utstøtt fra det gode selskap vet at straks du har fått rasiststempel er det ingen vei tilbake, selv ikke (eller kanskje særlig ikke) når man driver med noe så tørt og kjedelig som tall og analyser. Men selv om det er forståelig at folk vil forbli inne i varmen sammen med de andre, er det noe nitrist ved å bevitne at ikke en eneste kjendisvenn tar Atle Antonsen i forsvar.
Man må undres over hvorvidt den reelle ekstremismen finnes ikke i ytterkantene av norsk politikk, men i midten. For hvem er det som er aller ivrigst i å ekskludere meningsmotstandere og finne markører for rasisme? Hvem er det som ivrigst utdefinerer andre uten tegn til å tenke nyansert? Det er jo nettopp de samme som selv påberoper seg å være i «det brede sentrum» politisk.
Det som er synd er at norske moderate stemmer ikke klarer å åpne munnen og si at «nå holder det». Ikke engang Antonsens beste venner klarer å si at det holder nå. Nå er det nok.
Et aktverdig menneske
Harald Eia som innledningsvis i denne saken refereres å si at han er feig, kunne vært den første i rekken av kjendiser til å sette foten ned, snarere enn å innta en påtatt selvinspiserende rolle som ender i et slags «jeg kan ikke noe for det». I 2016 hadde Eia det som ble et av, om ikke årets, mest delte innlegg i NRK Ytring. «Takk, Sylvi» het innlegget, og det er synd at Eia selv tilsynelatende har glemt innholdet.
Men heller enn å splitte oss, tror jeg snarere Sylvi speiler splittelsen i oss. Jeg er nemlig splittet selv mellom hensynet til eget omdømme som good guy, og min bekymring for flyktningstrømmen. Og det vidunderlige med Sylvi er at hun lar meg fortsette å leve med denne splittelsen. For når hun tar møkkajobben med å være streng grensevokter som lukker døren i ansiktet på flest mulig flyktninger, kan jeg fortsette å gjøre det Arnulf Øverland harmdirrende fordømmer, å sitte trygt i mitt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Ja, bare hån meg for min svakhet, Øverland. Men til mitt forsvar vil jeg si: Mens Sylvi bare har ansvaret for innvandring og integrasjon, har jeg et mye større ansvar. Jeg er pappa til to døtre, jeg har venner og naboer, jeg har en kjæreste. Og for dem vil jeg fremstå som et godt og aktverdig menneske.
Eia satte ord på noe svært mange følte, men i dag, seks år senere, klarer han ikke være et «godt og aktverdig menneske» overfor vennen sin. Det er dritkjipt. Det er mye mulig AtleAntonsen er en notorisk drittsekk, hva vet jeg, men når kjendisvennene hans er så feige at de velger å holde kjeft snarere enn å si noen modererende ord, så er det samfunnsskadelig.
Folk ser opp til kjendiser, gjør som dem, vil være som dem. Når kjendiser i samlet flokk fronter feighet, så blir jeg forbannet, for det er så vanvittig effektivt. Hvorfor kan ikke ett eneste menneske blant dem med reell påvirkningskraft tørre å si det åpenbare:
Det er nok nå. Det var dritt sagt og dritt gjort, men det er beklaget, bedt om unnskyldning for og henlagt fordi statsadvokaten fant det bevist at det ikke var straffbart. Nå må vi videre, nå er det Sumaya Jirde Ali som har ballen på sin banehalvdel og kan tilgi. Vi må slutte å håpe og tro at folk vil oss vondt. Vi må være villige til å tilgi og gå videre og se etter det beste i hverandre i stedet for det verste. Det er åpenbart at like lite som jeg kan føle hvordan det er å ha mørk hud, kan en mørkhudet vite at jeg som hvit er slem. Dette er egentlig enkelt. Vi bør stå sammen mot rasisme, ikke lete etter den for letingens og fordømmelsens del.
Den kjendisen som tør å si noe slikt skal jeg virkelig anse som et aktverdig menneske.