HRS har i mange omganger omtalt kriminalitetsutviklingen blant unge på Romerike. Det har vært mulig fordi Romerikes Blad (RB) det siste året har omtalt en rekke voldshendelser, men avisen gjør som medier flest: viser (overdreven) stor forsiktighet med å peke på hvem som fører an i kriminalitet. Den samme forsiktigheten utøver politiet, men de er nå likevel kommet et hakk videre: de benekter i alle fall ikke en svært uheldig utvikling i ungdomskriminaliteten.
«Martin» er i dag 19 år og har klart å komme seg ut av kriminalitet, men det kostet og koster stadig. Han forteller sin historie anonymt til RB i frykt for gjengmiljøet han tidligere vanket i og fordi han ikke vil ødelegge for egen fremtidig karriere. Samtidig vil han advare andre unge om egne dårlige valg.
«Den type miljø»
Martin er oppvokst på et lite sted sammen med mor og søster, men da han var 15 år ble lengselen etter helgepappaen for sterk og han flyttet permanent til far. Det betydde både skole- og miljøbytte.
– Jeg var en helt vanlig ungdom som drev med idrett og likte musikk, sier Martin.
På det nye stedet på Nedre Romerike skulle 15-åringen forsøke å passe inn og han ønsket selvsagt å bli likt.
– Jeg var fra et godt miljø og det var ikke den type miljøer der jeg vokste opp. Der faren min bodde var det helt andre typer folk og kretser, sier han.
På det lille stedet «Martin» vokste opp var det ikke så mange med utenlandsk bakgrunn, men de som hadde en annen etnisitet var mer integrerte og blendet inn sammen med de andre på skolen, forklarer han.
– Her merker jeg at veldig mange spiller på at de er «utlendinger».
Det Martin forteller her er avgjørende for å forstå kriminalitetsutviklingen i ungdomsmiljøene. Det er «noen» som går foran, det er «noen» som pusher grenser og det er «noen» som er mer eller mindre grenseløse. Så hva Martin mener med at «mange spiller på at de er ‘utlendinger'» skulle vi gjerne hatt en utdypende svar på, men dessverre ser det ikke ut som RBs journalist fanger opp dette poenget. Mener han utnytter, i betydningen at deres negative handlinger ikke får samme konsekvenser som for andre? Spiller de på rasismespøkelset? At de «ikke vet bedre» fordi de eller foreldrene er utlendinger? At de har en annen og mer voldelig kulturbakgrunn? Hva er egentlig «den type miljø»?
– Jeg ble kjent med «utlendingene», kan man si og vi starta med å være en stor vennegjeng. Når man henger ute og er en stor gjeng, blir man fort påvirket av hverandre og skal tøffe seg.
Å diskutere gjengproblematikk er det få, om noen, som har problemer med. Men er det noen særlige kjennetegn med gjenger som først og fremst ledes av «utlendinger», og hva er så de?
Symboler, penger og dop
Mellom linjene finner vi svaret i Martins historie. Da han var 15 år ble han kjent med dopselgende «gangstere» som var noen år eldre enn han. «De virket veldig kule og tøffe», forteller han, og det var jo akkurat det Martin ønsket å være. Men det koster å være kul og tøff i mange av dagens ungdomsmiljøer, for det handler ikke minst om å vise at du har penger – penger til å kjøpe dyre merkeklær, mobiler, sko og klokker. Symboler på at du vet å ordne deg og som skal gi deg status. Så må du ha tak i de pengene da, enten ved å stjele, robbe eller det enkleste av alt: selge dop.
Så Martin gikk raskt fra å prøve hasj til å bli dopselger.
– Folk på skolen begynte å legge merke til det. Det er jo ikke vanlig at en 15-åring har råd til så dyre klær hele tiden, sier han.
Hvem «folk» er får vi heller ikke vite. Kanskje han sikter både til medelever og lærere, men uansett blir spørsmålet: Var det ingen som spurte Martin om hvordan dette hang sammen? Overså skolens ansatte en slik utvikling? Lot man unggutten, som dertil var ny på skolen, bare seile sin egen sjø?
Martin forteller også om en annen uhyggelig utvikling:
Ifølge «Martin» starter man å selge den brune hasjen, før man går over til å selge marihuana. Deretter starter mange å selge piller eller kokain. For hans del var det kokain som ble det han solgte mye av etter at han hadde solgt hasj og marihuana en liten stund.
– Det kom hele tiden og jeg leverte mye og ofte. Kokain har blitt ganske populært de siste årene. Før gikk det mest i amfetamin, sier han.
Hvor kommer all denne dopen fra? Og hvem er kjøperne? Jo da, banale spørsmål, men uansett svært viktige.
– Det vi har sett de siste årene er at de som begår kriminelle handlinger blir stadig yngre. Vi ser også at det omsettes mye narkotika. Spesielt bekymringsfullt er det at vi opplever en økning i bruk av kokain blant de yngre. Kokain er svært avhengighetsskapende, så dette bekymrer oss, sier Anne Kathrine Hofseth Gundersen, avsnittsleder forebyggende ved Ullensaker politistasjonsdistrikt.
Hofseth Gundersen, som har jobbet i politiet i 23 år, merker godt forandringen i ungdomskriminaliteten.
– Slik jeg husker det opplevde man ikke i like stor grad at folk hadde med seg våpen, at det var like mange ran, og at narkotikasalget var organisert like profesjonelt som nå.
Trend
Denne profesjonelle organiseringen krever kontinuerlig rekruttering, ikke minst fordi mange unge dopselgere også bruker narkotika. Så også med Martin. Og narkobruk gjør noe med deg, i tillegg til at du er i et miljø der du knapt kan stole på noen. Derfor brukte Martin ofte skuddsikker vest når han var ute i forbindelse med salg av narkotika. «Jeg gjorde det for å ta forhåndsregler og for unngå at jeg ble knivstukket eller truffet hvis det ble avfyrt skudd», forteller han, og avdekker et ungdomsmiljø der råskapen har tatt overhånd.
Som 16-åring dropper Martin ut av videregående og via det kriminelle miljøet leier han seg leilighet i Oslo. Han får salgsjobb på et callsenter, men på kveldstid fortsetter han dopsalget og han synker enda dypere ned i det kriminelle miljøet.
– Jeg har aldri drept noen, men jeg har vært sammen med mordere, for å si det sånn. De er monstre og sover ikke om natta. Jeg vet om en kar som tar et liv for 300.000 kroner, sier han.
Opptil flere ganger har han vært i situasjoner der han har stått så nærme at han kunne blitt skutt. Han har også blitt ranet og truet med våpen.
– Alt dette gjorde meg til en hard jævel. Man skal være tøff og ikke vise følelser siden det blir sett på som en svakhet, forteller han.
Men han var ikke en «hardere jævel» enn at livet han levde begynte å tære på.
«Martin» sover dårlig om natta og blir til slutt så paranoid at han sitter hjemme med våpen i frykt for at noen skal komme etter han. Det er på dette tidspunktet at han innser at han må komme seg bort fra rusen og det kriminelle miljøet.
– Jeg tenkte: «Enten må jeg være helt med eller slutte for godt».
Den i dag 19 år gamle Martin klarte å bryte med miljøet og slutte med dop, men fortiden sitter i kroppen. Det kriminelle miljøet til Martin «aksepterte» at han trakk seg tilbake, han var jo ung og dessuten trenge de han ikke lenger – det er lett for dem å finne en erstatter, sier Martin.
Samtidig fortsetter utviklingen i feil retning:
– Det virker som det nesten har blitt en trend å være «gangster». Når jeg ser alle småguttene som møtes og henger sammen og kødder, så er det nesten som om de later som om de er med i den svenske serien «Snabba cash». Det er bare utrolig trist. Da jeg flyttet til Nedre Romerike, så jeg ikke det kriminelle miljøet først, men jeg føler at det er nå det virkelig har blitt ille, avslutter han.
Verre blir det nok. Men det kommer nok til et punkt der man ikke kan overse elefanten i rommet, og etablerer en politikk som faktisk gjør politi og skole i stand til å takle utviklingen.