Dersom man leser hovedstrømsmedier, noe de aller fleste av oss gjør, kan man neppe unngå å legge merke til at mennesker med de merkeligste avvik løftes fram som en ny form for helter. Avvik som for få år siden var kategorisert som psykiske lidelser har på kort tid blitt ikke bare normalisert, men opphøyet til en form for superkrefter med rettslig krav på vern – og svært få ser ut til å stille spørsmål ved utviklingen.
Ønsker vi virkelig et samfunn der uvanlige tilstander, ofte ledsaget av dårlig psykisk helse, idoliseres? Klarer vi ikke å se at det å eie en diagnose eller eller sjelden tilstandsbeskrivelse ofte er et bedre identitetsprosjekt enn å ganske enkelt være mislykket?
Så kompliserte som identitetsprosjektene i vår kultur har blitt de siste årene, blir fort diagnoser og andre tilstandsbeskrivelser et fristed for å slippe unna det ganske så kjedelige normale livet med de kravene og forventningene det uansett er vanskelig å leve opp til.
«Dampende dusj-sex»
Det er ikke egentlig så vanskelig å erkjenne at det dagligdagse er relativt kjedelig. For egen del starter hver eneste dag på samme måte: gjennomgang av elektronisk post og påfølgende lesing av en rekke aviser. Slik ser mitt liv ganske likt ut som de fleste arbeidstakeres liv, man gjentar de samme handlingene dag ut og dag inn, enten man bruker kropp eller hode til arbeid. Mer spennende enn som så er det faktisk ikke. Omgitt av repetisjonenes kjedsomhet er det lett å la seg friste av medienes «click bait», altså saker som bringer løfter om noe mer spennende, gjerne mer pirrende, enn hva hverdagen har å by på.
Vi bombarderes av slike klikk-vinnere hele tiden, og for å illustrere hvordan slikt ser ut trenger man ikke gå lenger enn til Dagbladet. Faksimilen viser dagens avis’ forside på nettet. Fonten er så enorm at selv sterkt synshemmede klarer å lese de lokkende ordene om sex, løgner og superkropper, alt slikt som vanlige folk har svært lite av i en alminnelig hverdag.
Nå trenger man selvsagt ikke oppsøke Dagbladet på internett, men dette sensasjonsjaget er ikke noe avisen er alene om. Jeg abonnerer på en rekke (antatt) langt mer seriøse tidsskrifter, og også disse fråtser i de mest besynderlige sakene for å få oppmerksomhet i jungelen av medier.
Som eksempel er dagens push-varsel fra Psykologisk.no verdt å nevne: Seksuelle tanker om barn: Stadig flere søker hjelp. Hva skal vi lokkes til å tro? At det er helt alminnelig å gå rundt å lyste på naboens unger? At det ikke er noe å skamme seg for?
«Det finnes hjelp» tilbyr anonym chattetjeneste og også videre samtaleterapi til de som ønsker det.
På chattetjenesten i Oslo har det gått fra en henvendelse i uken til cirka en henvendelse om dagen.
Ifølge spørreundersøkelser har 110.000 menn i Norge hatt seksuelle tanker om barn, ifølge Helsedirektoratet.
– Det er en stor lettelse å komme hit
Overlege ved spesialpoliklinisk enhet på Oslo Universitetssykehus, Anne Wold, tar imot meldingene som kommer inn til chattetjenesten.
I tillegg behandler hun også flere av de som ønsker hjelp i samtaleterapi.
Hun forteller at de som kommer til terapi føler seg ensomme og stigmatisert.
– De opplever dårlig livskvalitet, de er isolerte, noen er deprimerte og mange strever i intime relasjoner, sier Wold til TV2.
Huff, stakkars de pedofile da, de har det skikkelig vondt, de må vi virkelig synes synd på, hvis ikke er vi ikke gode mennesker, synes å være budskapet til landets psykologer og eventuelle andre lesere av tidsskriftet. «Ensomme og stigmatisert»? Joda, vi har hørt den før. Det er medienes favorittbetegnelse på alt fra smellfeite folk til menn som påstår de er kvinner.
Hva har de «ensomme og stigmatiserte» til felles med «superkropp» og «dampende dusj-sex»? Det ualminnelige og derfor spennende, er svaret. Enten kan man misunne dem, ellers kan man synes synd på dem. Det viktigste er avviket fra vår egen hverdagslige kjedsomhet.
I stedet for å erkjenne at det finnes en rekke mennesker som ikke lykkes i å møte hverdagens krav og forventninger, løftes de mislykkede fram som en form for kjempende helter i en ondskapsfull norsk verden. Beklager å måtte si det, men jeg blir rett og slett kvalm. Ikke av de feite eller de påståtte kvinnene med penis, men av samfunnets idolisering av ethvert avvik. Er det ikke synd på deg er du en taper, men deler du historien om den påstått vanskelige kampen du kjemper, er du en helt. Milde måne, så stakkarslige vi er som tror på dette vrøvlet i den grad at vi innfører beskyttende lovverk for de aller mest oppmerksomhetskrevende blant oss.
Kos med hat
For en tid siden skrev undertegnede om en nylig dom i Høyesterett. I et land med stadig mer voldskriminalitet i form av knivstikkinger, skyteepisoder og overfallsvoldtekter i så stort omfang at politiet har besluttet å holde det skjult for allmennheten, har Norge innført en ny lov om at det er kriminelt å uttale seg på en måte som kan krenke minoriteter, §185 om hatefulle ytringer.
Jeg påpekte i saken, som omhandlet en mann som påstår han er kvinne, at det er vanskelig å vite hvorvidt vedkommende i realiteten er på jakt etter oppmerksomhet. Kulturavisen Subjekt mente at det var hårreisende å framsette slike påstander, og var opptatt av å forsvare mannen som insisterer på å fortsette å penetrere kvinner i kraft av å selv være lesbisk kvinne. De hentet inn en påstått «ytringsfrihetsekspert», Morten Guldberg, som uttalte følgende:
Guldberg mener HRS viser en mangel på empati: – Det fremgår tydelig at skribenten ikke har evne til å sette seg inn i erfaringene og opplevelsene et annet mennesker har hatt.
Hvilken bakgrunn Guldberg skulle ha som tilsier at han skal være en ekspert på ytringsfrihet vites ikke, og googler man navnet blir man heller ikke klokere på akkurat det, annet enn at man finner at vedkommende har etablert en tenketank som kalles Dømmekraft, men han fastslår altså at det er uempatisk av en kvinne å si at en mann ikke er en kvinne. Jeg vet ikke helt hva det sier om Guldbergs egen dømmekraft, men videre imponerende eller ekspertmessig om ytringsfrihet framstår det virkelig ikke. Egentlig er det et fornøyelig bilde på samtiden, der alt avvik skal anses som spesielt og beundringsverdig.
Sjeldent har vel keiseren vært mer naken enn når norsk kulturelite og rettsvesen er salig samstemte om at det er menn som skal ha definisjonsmakt til å bestemme hva det er å være en kvinne. Men bevares, det er klikkvennlig og får folk vekk fra hverdagens kjedsommelige, gjentakende aktiviteter.
Det morsomste ved det hele var kanskje e-postutvekslingen med Subjekts journalist, som var så bekymret for at jeg fjerndiagnostiserte den påståtte transkvinnen.
I HRS-saken går forfatteren langt i utføre en slags «kvasi-diagnostifisering» av Fris rådgiver i kjønnsmangfold, Christine M. Jentoft. Ut av det vi kan se av presentasjonen av forfatteren på HRS, har hun ikke kvalifikasjoner til å foreta medisinsk diagnostisering av andre, skrev Torill Frislid Gustafson.
Som vi svarte Gustafson er det en selvfølge at ingen kan diagnostisere noen uten å ha møtt dem, diagnostisk kompetanse eller ei, men at det selvsagt er innenfor pressens mandat å skissere at adferden til den påståtte transkvinnen kan handle om helt andre ting enn kjønnsinkongruens. Det festlige er likevel at åtte års høyere utdanning og mangfoldige års arbeid med psykiatri framholdes som «kvasi» sammenliknet med en familiefar som brått påstår han er kvinne. Han skal tillegges troverdighet og respekt fordi det ligger i tidsånden. Rekk opp hånda dersom du ikke ser hvor latterlig det hele er.
Samløgn mellom psykiatri og medier
Det er forståelig at folk vil lese og se noe annet enn sin egen traurige hverdag, men dagens fokus på alskens avvik er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel på norsk kultur. I 2014 skrev Tor-Johan Ekeland en svært god artikkel i Psykologtidsskriftet, der han kritiserer det diagnosekåte samfunnet vi har endt opp med å bli. Artikkelen fortjener langt flere lesere enn den har fått fordi den er spekket med uhyggelige fakta om moderne forståelse av psykiatri/psykologi, men kombinasjonen nynorsk og faguttrykk er forståelig nok ikke noen klikkvinner. Noen hovedpunkter er likevel verdt å gjengi i en tid der vi lokkes til å tro at alt som er avvikende er beundringsverdig og spesielt.
Rett diagnose – rett behandling?
Treng ikkje folk diagnosar for å få rett behandling? Diagnosar har ulike funksjonar. For folk som lid, er tilgangen til ein diagnose og kategorien «sjuk» viktig av fleire grunnar, først og fremst fordi den gir tilgang til ei sosial rolle – rolla som sjuk. Det gir både pliktar og rettar. Dei materielle er tydelege nok: fritak frå arbeid og plikter, sjukepengar og trygd, og tilgang til behandlingsapparatet sine tenester. Men like viktig er den symbolske legitimeringa: retten til å kunne lide i samfunnet sine auge. Ein diagnose seier implisitt at ein er gjenkjend – ein har noko som andre har eller kan få. Gjenkjenninga er slik også anerkjenning. For mange som er «sjuke», er det lettare å seie kva ein har og lid av, enn å forklare at livet er vondt eller meiningslaust. Ein skal heller ikkje undervurdere behovet for ord og namn når situasjonen er uskjøneleg, ord som kan tette sprekkane når angsten og det ukjente pressar på. Å kunne gi det namnlause namn spelar ein funksjon i seg sjølv, både for lek og lærd. Når det «meiningslause » handlar om kompliserte ting mellom menneske, blir diagnosar å føretrekke fordi dei fritek ein frå å vere implisert, og difor for vanskeleg saker som ansvar og skuld. Dei enkle forklaringane fungerer ofte best i slike situasjonar. Dessverre er det også slik at om ein seinare vil bli kvitt diagnosen ein har fått i psykiatrien, er det inga kurant sak. No kan det vere at mange av dei nye diagnosane (t.d. PTSD, ADHD, sosial fobi, bipolar II) blir opplevd som mindre stigmatiserande, og det er på ingen måte slik at alle klientar helst vil vere utan. Så kompliserte som identitetsprosjekta har blitt i vår kultur og i vår tid, kan ein gjere diagnosen til eit symbolsk «asyl» (ein fristad) for å sleppe unna det normale livet med alle dei krav og forventningar ein likevel ikkje trur det er mogleg å leve opp til (Ekeland, 2009). Å vere sjuk kan opplevast som eit betre identitetsprosjekt enn å vere mislukka.
Om ei plage eller liding får status som diagnose, handlar like mykje om konsensus, og om å vinne avstemmingane, som empirisk dokumentasjon.
Diagnostiske kategoriar i eit visst omfang kan slik sett vere nødvendig, men her talar vi om sosiale og psykologiske funksjonar eksternt til systemet si eiga grunngjeving. Den gjeld, som vi har sett, at diagnosen spesifiserer behandlinga. Dette er ein av mytane i psykiatrien. Skal ein oppsummere forsking på behandling i dei siste femti åra, er det lite som tyder på at sams diagnose bør gi sams behandling. Diagnosen åleine ser ut til berre i liten grad å kunne spesifisere kva behandlingsopplegg som vil vere mest tenleg. Og det er heller ikkje mykje psykologisk kunnskap i DSM. For den som skal drive psykoterapi, er diagnosane berre grovt rettleiande, ganske enkelt fordi dei ikkje seier noko om den andre som person og subjekt. Dei er som stereotypiar: kan vere empirisk rette på gruppenivå, men inneber feilslutning når ein tillegg individet eigenskapar ved gruppa ein høyrer til. I psykoterapi veit vi at noko av det viktigaste for terapeutisk utbytte er at klienten opplever å bli stadfesta som subjekt. Dette er ein nødvendig føresetnad for det relasjonstilhøvet som all psykoterapi er avhengig av. Har ein på seg for strenge diagnostiske briller, er faren nettopp at den andre som subjekt kjem på avstand.
Validiteten kan både vere låg og irrelevant sjølv om reliabiliteten er høg. Den vitskaplege litteraturen kring DSM er påfallande lågmælt om dette problemet.
DSM er altså den anerkjente manualen som brukes til å fastslå psykiske lidelser, men den er et resultat av synsing, ikke av kunnskap. Det er verdt å merke seg i et samfunn som løfter fram alskens avvik som om det var eksepsjonelt og beundringsverdig, alternativt i behov av «ekstra vern».
Samfunn som dyrker avvik
Se bare på den nylige historien som ble avdekket etter Oslo-terroren under Pride. Minoritetsorganisasjonen Salam, som skal være talerør for skeive muslimer, framsatte en løgnhistorie om hvordan en av dem ble skutt og en annen heltemodig bragte vedkommende til legevakta gjennom kuleregnet terrornatten. Men i samlet flokk avpubliserte norske medier historien i stedet for å stille Salam til ansvar for løgnen.
Nettavisen skrev betimelig:
Nå koker det rundt den usanne offerfortellingen til foreningen Salams nestleder.
Rett etter terrorangrepet 25. juni, skrev mediene om hvordan hun ble skutt. Så sletter de samme mediene oppslagene – i stillhet.
Etter at VG avslørte usannheten, sendte NRK-ledelsen sin etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, for å ytterligere tåkelegge i Dagsnytt 18.
NRK påla debattdeltakerne å ikke nevne foreningen Salam eller nestlederen under programmet.
Først skjer altså avpubliseringen av saken i det stille i nasjonale medier som Aftenposten, Avisa Oslo, NRK og TV 2. Så forlanger NRK at man ikke engang nevner organisasjonen som står bak den oppdiktede historien.
Slik blir det i et samfunn som dyrker avvik. I realiteten er det snarere slik at det finnes stor menneskelig variasjon og mange av oss slett ikke klarer å oppfylle samfunnets krav til å levere verken i arbeidsliv eller privatliv. Det er bare pussig at vi løfter fram dem som mislykkes som heltene i vår egen samtidshistorie. Vi bør slutte med det.