Etter at opprøret i Iran brøt ut, utløst av dødsfallet til Mahsa Amini (22) i moralpolitiets varetekt, har stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) utvist et sterk offentlig engasjement. Han har flere ganger gått offentlig ut og i harde ordlag kritisert regimet i Iran.
Engasjementet til Gharahkhani er det ingenting å utsette på. «Hele» verden, i alle fall den frie delen av verden, ønsker mullahregimets fall og at den iranske befolkningen – ikke minst kvinnene – settes fri. Derfor har da Gharahkhanis personlige engasjement blitt møtt av medier og andre med anerkjennelse, men det måtte komme til et punkt der det ble stilt spørsmål om hans engasjement er forenelig med rollen han har som Stortingets president.
Blendet av personen?
Det er nok mange som har reagert, men vi har alle vært tause. Bare å stille spørsmål ved Masud Gharahkhanis engasjement kunne bli oppfattet som en slags anerkjennelse av regimet i Iran eller å ikke støttet helhjertet opp om demonstrantenes heltemodige innsats, der mange har bøtet med livet.
Da de første offentlige uttalelsene kom fra Gharahkhani, ringte en politiker til HRS. Vedkommende, som kjenner godt til protokolltjenesten, reagerte spontant på Gharahkhanis engasjement knyttet til hans rolle. «Gharahkhani er det norske Stortingets president. Han har det høyeste offentlige verv i Norge etter Kongen. Han representerer Norge. Når han uttaler seg slik han gjør, kan det oppfattes som han snakker på vegne av de folkevalgte og regjeringen. Men det krever en helt annen tilnærming», fastslo vedkommende, og fortsatte: «Det er bekymringsfullt at personlig interesser slår ut, ikke bare nasjonalt, men internasjonalt, hos en stortingspresident. Hvis stortingspresidenten hadde hatt opprinnelse for eksempel fra Pakistan, ville vi da sett et energisk engasjement for de flomrammede der heller enn Iran?»
– Dette er viktig. Ville vi ikke lage en sak på det? ble vi spurt.
Jo, det ville vi gjerne, men etter noen runder intern var vi nokså sikre på at vi hadde et dårlig utgangspunkt. Vi ville fremstå som gretne, sure, tverre, for regimevennlige og ikke minst: kunne vi kritisere Gharahkhani uten at vi nok en gang ble beskyldt for å være fremmedfiendtlige? Hans engasjement ble jo ukritisk mottatt og videreført i mediene. Men var de blendet av Gharahkhani eller hans engasjement?
Nettopp å ikke kunne se «forbi» personen er blitt et stadig mer utbredt praksis – vel og merke når det kommer til noen med innvandrerbakgrunn. Det vil jeg tro Gharahkhani for lengst har oppdaget, og enten er han ikke bevisst det, eller så utnytter han det.
Vil møte Irans øverste leder
To ganger har den norske ambassadøren til Iran blitt innkalt av det iranske regimet med beskyldninger om innblanding i «interne anliggende». Om det er personen Gharahkhani, stortingspresidenten Gharahkhani, regjeringen eller utenrikstjenesten som kritikken rettes mot, er for meg ukjent.
I slutten av september kom den første innkallingen fra Iran, og da uttalte Gharahkhani at han ga «blaffen».
– At jeg vekker harme hos regimet, det gir jeg egentlig blaffen i. Jeg er opptatt av å gi de unge menneskene en stemme. Jeg kunne ha vært en av de stemmene, om ikke foreldrene mine tok meg med i 1987 og flyktet fra Iran, sier Gharahkhani til TV 2, og fortsatte:
– Det at jeg som Stortingspresident i et av verdens fremste demokratier står opp for demokrati, likestilling og ytringsfrihet, det skulle bare mangle.
Om noen er usikker på hvilken hatt Gharahkhani har på seg, så bidrar han ikke akkurat til å oppklare det.
Da det ble kjent at ambassadøren på nytt er innkalt, var Gharahkhani blitt enda mer innstilt på å «blande seg inn».
– Jeg kommer til å fortsette å stå opp for demokrati, frihet og menneskerettigheter. De menneskene som er i Iran drømmer om litt av den friheten vi har i mitt land, Norge. Det de blir møtt med er kuler og vold. Jeg kommer til å fortsette å gi dem en stemme, sier Gharahkhani til NRK.
NRK viser videre til at ifølge det iranske nyhetsbyrået Fars var temaet på møtet med den norske ambassadøren, ut fra uttalelser fra Gharakhani hadde i et intervju med ett av opposisjonsmediene. Her sier Gharahkhani:
– Jeg ønsker å snakke med herr Khamenei (Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei). Landets viktigste ressurs er folket. En leder må ikke undertrykke. Må ikke drepe sitt eget folk. Må ikke slå eget folk med batong. En god muslim dreper ikke landets unge. En god muslim slår ikke søstera si, sin bror, sin egen mor og far. I 44 år hadde dere makt, nå må ta det slutt.
Men denne gangen ringte det visstnok noen bjeller hos NRK, som lurte på om han hadde koordinert sine uttalelser med Utenriksdepartementet om et regimeskifte i et land Norge har diplomatiske forbindelser med.
– Jeg står opp for menneskerettigheter og demokrati. Og det jeg sa i mitt intervju er at en god leder dreper ikke sitt eget folk. En god leder slår ikke sin søster og bror. Og at Iran bør bygge på frihet og demokrati. Det er det unge mennesker i gatene nå kjemper for, svarer Gharahkhani.
– Hva sier partifellene dine i Arbeiderpartiet om at du så aktivt støtter opprøret i Iran og ber regimet gå av?
– Det jeg står opp for er demokrati, frihet og menneskerettigheter. Og heldigvis er det verdier som forener oss her i Norge uavhengig av hva slags politisk farge vi har.
Da tok Høyres Michael Tetzschner bladet fra munnen.
Kritikk
Michael Tetzschner forstår at Gharahkhani med sin iranske bakgrunn er engasjert, men at Gharahkhani ikke kan kan uttale seg om situasjonen i Iran i kraft av å være stortingspresident.
– Han snakkar ikke på vegne av Stortinget, selv om mange deler hans personlige syn på Iran og vi alle har et felles verdigrunnlag, sier Tetzschner til NRK.
Tetzschner viser til arbeidsdelingen i politikken, der Stortinget vedtar og regjeringen utfører, mens presidentskapet har en helt annen funksjon.
– Det er ikke plass for utenrikspolitiske utspill gjennom presidentskapet. Presidentskapet har ikke fullmaktene til å sette i verk vedtak i Stortinget, det er det regjeringa som skal gjøre.
Som stortingspresident er Gharahkhani den øverste representanten for nasjonalforsamlingen, der han skal være samlende og ikke partipolitisk, men det er vel først og fremst fremgangsmåten til Gharahkhani Tetzschner reagerer på. For hvis Gharahkhani var en «menig stortingsrepresentant», og deltatt i Stortingets komitéarbeid, ville han ifølge Tetzschner stått friere, men også der er arbeidsdelingen fastsatt. Hadde Gharahkhani vært medlem av utenrikskomiteen ville det som skjer i Iran også ligget på hans bord.
– Da kunne han stilt spørsmål til utenriksledelsen om de gjør nok og står på hardt nok, og på den måten fått fram de verdiene vi står sammen om i Norge, sier Tetzschner.
Han vil derimot ikke hevde at Gharahkhani har misforstått presidentrollen, men kaller han «en overivrig og engasjert representant fra Buskerud».
Selv hevder Gharahkhani til NRK at enhver stortingspresident former rollen, men han bør uansett forstå at det ikke er fritt frem. Selv ikke kongehuset kan gjøre som de vil, noe vi også minnes om i disse dager.
Hvis Gharahkhani på eget initiativ faktisk hadde fått et møte med ayatolla Ali Khamenei, ville det vært en utenrikspolitisk skandale for Norge. Politikk i Norge skal forankres, men her seiler stortingspresidenten et sololøp i kampen for frihetsverdiene.
Vi har neppe hørt siste ord i denne saken, men jeg vil anta at statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) allerede har bedt Gharahkhani om å roe seg ned. Og det er ikke ytringsfriheten han fratas, men gitt sin rolle må han forvalte sitt engasjement på en mer samlende måte.