Vi har tidligere omtalt Mustafa-saken flere ganger, for eksempel da vi omtalte Mustafas historie som en historie om omsorgssvikt, om omkamper i asylsystemet og opptakten til saken. Vi var også tilstede i fem dager i rettssal 427 for å følge saken som Mustafa Hasan hadde fremmet mot Staten ved Utlendingsdirektoratet (UNE). Mustafa vant saken og fikk bli i Norge. Vår styreleder Trond Ellingsen skrev følgende om Mustafa etter å hørt ham i retten:
Det kan ikke ha vært enkelt for en 18-åring å møte som part i retten og forklare seg om hvordan det har vært å komme til Norge som 6-åring og ha gått på skole, fått venner og grodd fast i Asker, for deretter å få beskjed om at han ikke kunne bo her – at han og resten av familien risikerte å bli sendt til Jordan.
I tillegg har han måtte forklare seg om en mor som overhode ikke fungerte og som til slutt bare forsvant. Han sa selv at han hadde mistet moren sin – og med en far i Jordan som han selv karakteriserte som et monster.
Men han forklarte seg sammenhengende og greit. Det kom klart frem at hadde det ikke vært for den familiegruppen som hadde etablert seg for å støtte opp om ham, så kunne dette ha gått riktig ille. I det hele tatt var det imponerende at han var så oppegående som han var. Ikke alle hadde greid det.
Hvor godt det reelt sett kan gå med Mustafa er det ingen som kan vite med sikkerhet, men det som ikke er vanskelig å registrere er at norske medier fortsatt vil holde et stramt grep om unggutten. Det framstår både kynisk og aktivistisk å skulle pålegge Mustafa å bruke livet sitt på å hente familien til Norge, men det er akkurat det som skjer. Det er dette han kan, det er dette han har blitt oppfordret til i år etter år, og til tross for at han selv har uttalt at det har vært slitsomt og vanskelig å ha livet på vent i en årrekke, må de kommende årene åpenbart brukes til å påføre lillesøster den samme usikkerheten for framtiden.
Systemfeil
Først som sist; selvsagt finnes det land som er bedre å bo i enn andre. På samme tid finnes det trygge land med et dårligere utbygd velferdssystem enn det norske, og det er ingenting som tilsier at borgere i disse landene har krav på beskyttelse verken i Norge eller andre land som mottar flyktninger. Hele hensikten med asylsystemet er å beskytte forfulgte mennesker, ikke å prioritere økonomiske migranter på bekostning av flyktninger med reelt behov for vern.
Nettopp i lys av dette er det ikke spesielt «snilt» å ha et rettssystem som inviterer til ankesaker år ut og år inn, der resultatet til slutt blir at folk får opphold grunnet tilknytning til Norge. At systemet er mer enn revisjonsmodent er det ingen tvil om.
Når Mustafa likevel fikk bli i landet, er det nettopp grunnet muligheten til å saksøke, anke, saksøke og anke igjen. Trond Ellingsen foreslo at asylsystemet i Norge bør revideres etter mal fra Finland da Mustafasaken endte med at unggutten fikk bli.
Der behandles alle asylsaker av en egen forvaltningsdomstol som avsier dom i saken. Dommen kan ankes, men det er da et ankeutvalg som siler sakene slik at bare de saker som synes å ha en mulighet for å bli omgjort blir realitetsbehandlet. Når dommen er rettskraftig er saken endelig avgjort. Da nytter det ikke å søke opphold på et nytt grunnlag fordi man plutselig har skiftet religion eller seksuell legning og derfor risikerer å bli forfulgt i hjemlandet, noe vi tillater i Norge.
Men noe slikt er det ikke flertall for i Stortinget, og vi fortsetter å ha et lovverk i utlendingssaker som nærmest ber om å bli utnyttet. Dette vet norske medier å bruke for alt det er verdt.
Omsorgssvikt kamuflert som kjærlighet
«Nå kjemper han om å få lillesøsteren Sara (14) tilbake til landet hun er født og oppvokst» fastslo TV2 sist uke, med et digert bilde av Mustafa som illustrasjon til overskriften – Jeg skjønte ikke hva jeg hadde tapt, før dagen jeg vant. Det er ikke vanskelig å mistenke at TV2 har bidratt til at Mustafa har forstått «hva han har tapt», og «tapet» er altså moren som sviktet Mustafa grovt.
Vi forutså akkurat dette i saken Mustafas historie er en historie om omsorgssvikt.
Fra 1990 til 2018 var familieinnvandring viktigste innvandringsgrunn for ikke-nordiske statsborgere og stod for 36 prosent av all innvandring fra land utenfor Norden, i følge SSB.
Den kyniske bruken av barn for selv å få opphold fikk et dramatisk oppsving i 2015, og UNICEF konkluderte med at utsendelse av ankerbarn var ett av fem motiver familier hadde for å sende barn alene til Norge for å søke asyl.
Det er nettopp ankerbarn-problematikken som igjen blir aktuell i Mustafas sak. Barn utsettes for omsorgssvikt av foreldre som enten sender dem av gårde på en farefull ferd – eller forlater dem, slik Mustafas mor har gjort. Barna tillegges et ansvar for familiens videre skjebne som er alt for tungt å bære.
Tilsvarende «omsorg» ville resultert i omsorgsovertakelse i Norge. Foreldre som behandler barna sine på en måte som er til stor fare og potensiell skade for dem, mister retten til å ha ansvar for barna sine. Da overtar staten omsorgen for barna.
Men praksis er annerledes for migrantbarna. Staten overtar ikke på samme måte den formelle omsorgen for dem, til tross for at det er statlige institusjoner som må yte omsorg i foreldrenes fravær. Tvert i mot legger staten til rette for at foreldrene, som har vist vilje til å ofre egne barn for egen vinning, skal få komme til Norge og være sammen med barna. Det er et absurd system der grov omsorgssvikt belønnes.
Slikt har TV2 ingen skrupler mot å bedrive. De stiller med fotograf og mikrofonstativ, og Mustafa får fortelle den tåredryppende historien om hvordan det var å se mor og søster igjen da han reiste til Palestina og møtte dem for første gang på fem år.
– Det var vanskelig, men også fantastisk å se dem igjen. Å vite at man er elsket på den måten alle ønsker å bli elsket på, beskriver 20-åringen om gjenforeningen til TV2.
Ingen bør lokkes til å tro at det er ønskverdig å bli «elsket» på måten Mustafas mor har elsket sin sønn. Å reise fra mindreårige uten å si et kvekk er omsorgssvikt, ikke kjærlighet. Å deretter tillegge ham ansvaret for å få henne tilbake til Norge er heller ikke særlig elskverdig.
Fiktiv fare
Det er likevel beskrivelsen av hvor «hjerteskjærende» det er å se hvordan moren og søsteren lever i Palestina som preger TVs artikkel. De «lever i krig» får vi vite. At moren av fri vilje har bosatt seg i Palestina, men opprinnelig er fra Jordan, «glemmer» TV2 å nevne.
– Det er hjerteskjærende. Som 20-åring føler jeg at jeg har ansvar for hele familien min, fordi jeg vant gullbilletten. Det handler ikke lengre om å bli i Norge og ha det bra, men om søsteren og moren min som bor i krig, forteller han og legger til:
– Å se søsteren sin leve sånn, er det noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Jeg kunne ikke vise det heller. Jeg måtte ta rollen om å være sterk.
Hverdagen til lillesøsteren er preget av soldater med våpen, skudd i gatene og «våpen forbudt-skilt» på skoleinngangen, skriver TV2.
Som et lite apropos kan det være verdt å nevne at drapsratene i Palestina og Norge ikke er særlig forskjellige. Det «hjerteskjærende» utrygge og «gullbilletten» ser statistisk ikke så ulikt ut. Mens drapsratene i Palestina er 0,9 per 100.000 innbyggere, er den i Norge 0,6 per 100.000 innbyggere. Hvis man ser spesifikt på antallet som blir drept med skytevåpen er det 0,2 per 100.000 innbyggere i Palestina, mens det er 0,1 per 100.000 innbyggere i Norge. Til sammenlikning er risikoen for å bli drept med skytevåpen langt høyere i Sverige enn i Palestina, med hele 0,5 per 100.000 innbyggere.
Snarere enn å oppfordre Mustafa til å være aktivist på heltid, kunne TV2 fortalt Mustafa at han kan gå rett i gang med søknadsprosessen. Som UDI presiserer på sine nettsider er nettopp mor og helsøsken blant de vanlige familiegjenforeningene Norge gir medhold i.
De som søker om familieinnvandring er vanligvis ektefelle, samboer eller barn av en som bor i Norge. Andre typer familiemedlemmer som kan søke er foreldre som har barn i Norge, de som skal gifte seg med en i Norge (forlovede), fosterbarn og helsøsken.
Men først og fremst burde TV2 og øvrige medier slippe Mustafa fri til å leve sitt eget liv. Å påføre folk å leve årevis med forventningen om å være innvandringspolitisk hånddukke er rett og slett kjipt.