Det er noe pussig med den gjengen som ivrigst roper om at «høyresiden generaliserer!» og mener det pur ondskap og ekstremisme å analysere tallmateriale i det hele tatt. Det vites ikke hvorvidt disse skulket mange mattetimer eller ei, men selv har de en generaliseringsvilje som er så sterk at de i fullt alvor framholder at den nå famøse episoden på Bar Burka, unnskyld, Bar Boca, «kan gi oss innsikt som samfunn» og «er strukturen i vårt norske samfunn».
Komisk? Ja, definitivt. Problematisk? Ja, absolutt, dette er kvinner med stor makt til å påvirke både politikk og samfunnsutvikling.
Antonsen gestalter den norske mannen
For å forstå hvor ubegripelig jævlige norske menn – særlig de over 50 – er, bør vi altså lytte til kvinner med opprinnelse i kulturer der kvinner systematisk undertrykkes. Men tenk nå endelig ikke på systematisk vold i nære relasjoner og kvinners underordnede verdi som mennesker i disse landene. Den hvite mannen generelt, og den norske mannen over middagshøyden spesielt, er øyensynlig langt verre.
Ifølge stortingsrepresentant og mangeårige bystyremedlem i Oslo for Arbeiderpartiet, Kamzy Gunaratnam, er ikke Atle Antonsens adferd noe enkelttilfelle. Å være bedriten er en strukturell tilstand i Norge, kan Ap-politikeren fortelle på sin Facebook-side.
Det er synd at det må være sånn, fastslår Ap-politikeren, som selv flyktet med familien til Norge fra Sri Lanka som barn. Den bedritne norske strukturen sender faktisk fortsatt bistandsmidler til opprinnelseslandet hennes. Ifølge FORUT er det behov for det.
FISDs likestillingsprosjekt tar sikte på å redusere vold i nære relasjoner, noe som i Sri Lanka nesten alltid er ensbetydende med vold mot kvinner. Dette er et særdeles krevende og ambisiøst arbeid, fordi det handler om å bringe et svært tabubelagt og dypt rotfestet problem fram i lyset på en slik måte at det gradvis fører til endret atferd og mindre vold.
At hvite norske menn i verdenssammenheng både er blant de mest ikkevoldelige, likestilte og lite rasistiske, det kan dessverre ikke gjøre noe med Kamzys opplevelse av å bo i en samfunnsstruktur der kvinner undertrykkes både i kraft av sitt kjønn og sin hudfarge. De undertrykkes av hvite, middelaldrende, onde menn. Leder i MIO, Minoritetenes interesseorganisasjon, Suad Abdi, støtter utspillet og skriver åpenhjertig i kommentarfeltet:
Kunne ikke vært mer enig Kamzy. Det er utrolig trist å lese hvordan folk klarer å vri på dette og synes synd på Antonsen. Mens Sumaya Jirde Ali blir beskyldt for å spille offer og at hun burde ha tatt imot de patetiske forsøkene som ble kalt «unnskyldninger».
Det handler ikke om å bli lett krenket, men om alle skulle melde, skrive og agere på rasismen vi møter hverdag, så hadde vi ikke fått rukket å gjøre noe annet. Det er sannheten!
Kamzy trenger ikke bevege seg langt utenfor eget kommentarfelt for å finne støtte i denne forståelsen. VGs faste kommentator Shazia Majid er hjertens enig. På NRKs nettsider forteller hun at Bar Boca-episoden kan gi viktig innsikt om hvordan det norske samfunnet virkelig er. Faksimilen viser saken:
Basert på to (sic) hendelser mener Shazia å se et mønster. «En gjenganger i sakene», som om det var hundrevis, kanskje tusenvis av dem, «er at dette ikke er den nye generasjonen menn», får vi vite. Lenger ned i teksten får vi forklaringen på hvorfor det er slik at norske, god voksne menn er så forjævlige rent strukturelt sett: Da de vokste opp var de alene blant andre hvite. Den neste generasjonen hvite blir heldigvis bedre, takket være innvandring, kan Shazia fortelle.
For den yngre generasjon er den type oppførsel nærmest utenkelig i det flerkulturelle og mangfoldige Norge, mener hun.
Kanskje særlig i Oslo hvor hver tredje innbygger nå har utenlandsk opprinnelse.
– Den nye oppvoksende generasjonen har dette i ryggmargen. De leser samfunnet og medmennesker annerledes. De er mer koblet til det flerkulturelle samfunnet vi har skapt, mener Majid.
Nå er det unektelig slik at landet Majid har opprinnelse i, Pakistan, fremdeles er så syltet i æreskultur at Pakistans menneskerettskommisjon oppgir at mer enn 1.000 kvinner og jenter blir hvert år ofre for æresdrap og 90 prosent av alle kvinner er utsatt for vold i hjemmet, men skitt la gå. Unge norske menn får i det minste skryt av Majid for i alle fall å være litt mindre forjævlige enn de fæle hvite fedrene sine, takket være innvandring fra blant annet hennes eget hjemland.
Konstant beredskap
Guro Sibeko er blant annet samfunnsdebattant og forfatter, og også hun opplever Norge som strukturelt rasistisk. I forbindelse med Atle Antonsens behandling av Sumaya Jirde Ali kan hun fortelle at dette handler om to ting. Menns vold mot kvinner generelt og hvite menns vold mot melanrike kvinner spesielt.
I Norge må altså melaninrike kvinner leve i «konstant beredskap med tusen strategier for å håndtere plutselig aggresjon». Fra hvite menn. Og slik er det, fastslår hun, i salig enighet med sine melaninkorrekte medsøstre. Ondskapen i Norge er til å ta og føle på, den er strukturell og den er undertrykkende og rasistisk. At enhver statistikk viser at middelaldrende hvite menn er underrepresentert når det gjelder vold mot kvinner og rasisme spiller åpenbart ingen rolle.
Mektige
At kvinner med hudfarge i mørkere nyanser enn majoriteten av kvinner i Norge har holdninger og meninger om norske menn er selvsagt helt greit – også når de mener helt absurde ting. Slikt vrøvl kan enkelt imøtegåes med ord, men det er likevel problematisk når de innehar så stor definisjonsmakt som de faktisk har. Mediene elsker å løfte disse stemmene, det samme gjør akademia, som særlig i utdanningssektoren henter dem inn som en slags sannhetsvitner, og lar det de mener bli toneangivende i holdningsskapende arbeid rettet mot barn.
Disse kvinnene, som har gjort karriere av å fortelle om undertrykkingen de melaninrike opplever i møte med det hvite, rasistiske patriarkatet, har velvillig blitt løftet opp og fram i et samfunn de påstår er undertrykkende på strukturelt nivå. Jeg søkte dem opp for å se hva de tjener, og Skatteetaten har naturlig nok ikke ferskere tall enn 2020. Alle som en tjener de langt mer enn den gjennomsnittlige kvinne i Norge, men også langt mer enn den gjennomsnittlige, privilegerte hvite mannen de forakter. For både Shazia Majid, Kamzy Gunaratnam og Guro Sibeko tjener godt over 800.000 kroner i året (2020).
Til sammenlikning var gjennomsnittlig månedslønn for kvinner i Norge i 2020 45.190 kroner og for menn 51.630.
Svært mange mennesker har i løpet av uken framsatt påstanden om at vi endelig ser hvor viktig det er at Norge innførte rasismeparagrafen, § 185. Hva skulle vi gjort uten? synes å ha blitt et mantra – ikke minst fra mennesker med stort fokus på sin egen «underlegne» rolle i kraft av å tilhøre en minoritet. Jeg vil tvert imot hevde at den siste uken illustrerer til fulle at paragrafen gjør oss intellektuelt late.
I møte med en hvilken som helst mann, langt mindre privilegert enn dem selv, vil «Gunnar» (54), skilt med bidragsansvar for to barn mor ikke tillater ham å se, i lovens forstand være overlegen både Kamzy, Guro og Shazia. Gunnar, som aldri har tatt utdannelse, som har vond rygg og utrendy bolig og er uten utsikt til noen fremtidig partner anses å være en del av den «strukturen» som iherdig undertrykker storbyens karrierekvinner – vel å merke om de har opprinnelse i et annet land. Som høyt utdannede kvinner vet selvsagt Kamzy, Guro og Shazia at Gunnar kan få utløp for forbitrelse over livet i kommentarfeltene, men de oppmuntres snarere av § 185 til å ignorere egen menneskekunnskap.
Hva er egentlig forskjellen på å kommentere hudfarge og å kommentere andre fysiske kjennetegn? Er overvektige eller undervektige eller fregnede mennesker mindre disponert for vonde følelser etter å høre noe nedsettende om seg selv? Ja, i lovens forstand er de det. De får holde kjeft – og ingen løper til tastaturene eller medienes mikrofoner for å støtte dem heller. Også disse er en del av «strukturen».
Selv når innvandrerungdom begår voldshandlinger i et omfang og tempo som ikke likner noe annet enn ekte strukturell rasisme mot hvite, er det knapt verdt å nevne når de samme ungdommene tilhører den sårbare minoriteten.
Ikke norsk struktur
De melaninrike kvinnene er intellektuelt late, og de sprer latskapen. De er høyt utdannet, pene og friske kvinner i et land som har gitt dem muligheter de bare kunne drømt i landene de kom fra – ganske enkelt grunnet at den norske velferdsmodellen er ivaretakende og stiller menn og kvinner likt. Den såkalte rasismeparagrafen som gir enkelte grupper rett til særbehandling fører ikke noe annet med seg enn fokus på hvorvidt noe er lovlig eller ei, den fjerner nysgjerrighet og raushet – og samholdet. Heller enn å rydde opp i ubehagelige ting, springer vi til politiet.
Det å si noe som kan oppfattes som rasistisk i Norge i dag er synonymt med sosial utstøtelse, og det er tilstrekkelig. I et samfunn der det er kollektiv forståelse for at ord bare er ord og meninger bare er meninger er det langt enklere å forsøke å ta den andres perspektiv, være nysgjerrig, være tilgivende, raus og humoristisk – både på egne og andres vegne. Når særbehandling av grupper – som forøvrig er uttalt motstandere av generalisering ellers – får fotfeste, er det jakten på ulovlige ytringer som overtar nysgjerrighetens rolle. Men verre – fokus og ressurser i medier, utdanningsinstitusjoner, politi og rettsvesen forflyttes fra reell, grov kriminalitet til såre følelser. Er dette den nye «strukturen i samfunnet»? Er dette den nye «samfunnsinnsikten»?
Det er jakten på det rene som gjør dette mulig, den uoppnåelige troen på at man kan fjerne høyst menneskelige væremåter ved å kategorisere enkelte som mer verdt enn andre. Å avskrive hvite menns følelser og meninger som noe skittent og uønsket er kontraproduktivt.
«Hele» Norge har fordømt Atle Antonsens handlinger og uttalelser – inkludert HRS. Men det er ikke noe «strukturelt» ved det Antonsen har gjort, det er latskap å hevde noe slikt i et land som gjør sitt ytterste både økonomisk og sosialt for å inkludere innvandrere. Nå er Sumaya Jirde Ali trøstet av en kollektiv norsk elite nå er det bra. Atle Antonsen opplever garantert den kollektive fordømmelsen fra den samme eliten som langt tøffere enn hva han vil oppleve en eventuell betinget dom og 15.000,- i bot.
Den norske strukturen er at menn kjører og henter til barnehage og trening, lager middag og vasker klær og lever sine høyst alminnelige, kjedelige liv. Den strukturen de vellykkede kvinnene med definisjonsmakt mener å se handler snarere om at på seg selv kjenner man andre.
(Forsidefoto: HRS-montasje fra sosiale medier)