Da Institutt for samfunnsforskning nylig presenterte resultatet fra en undersøkelse i boka «Eliter i endring», framstod konferansesalen på instituttet som et teppe av grå hoder, stort sett mannshoder. Men den skjeve kjønnsbalansen stammer jo fra en annen tid, og de få damene som var til stede, hadde til gjengjeld hårfargen intakt, enten nå det skyldes naturen eller kunstige hjelpemidler.
Kardemommeby-preg
Gråhodet var også professor emeritus, Fredrik Engelstad, hovedforfatteren av boka, som la fram hovedkonklusjonene av undersøkelsen. Han svekket inntrykket av forsamlingens gråhet med sine slanke og velfriserte framtoning og en ungdommelig stil i kontrast til sin emeritusstatus. Slank må også kunne gå som betegnelsen på det nyhetsmessige i den vel 300 sider boka, en studie som tidligere Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen mener har et Kardemommeby-preg over seg, altså at den er rund i kantene og gjenspeiler den norske «samfunnsidyllen».
Skal man holde seg til den verbale presentasjonen av boka, må man nok gi Braanen ett poeng eller to, kanskje til og med terningkast 6 for karakteriseringen. Heller ikke ordskiftet etterpå, med et panel bestående av konsernsjef i Schibsted, Kristin Skogen Lund, Braanen og sosialforsker Mari Teigen, frambrakte noen epokegjørende innsikter. Ordstyrer var Høyre-politikeren Torbjørn Røe Isaksen. Han ledet paneldiskusjon uten at det var avsatt tid til deltakelse fra alle de grånede emeritusene i publikum. Røe Isaksen burde nok ha tatt aktivt del i ordskiftet for kanskje å få fart i det, et ordskifte som virket ganske innskrumpet.
Med kjennskap til det samfunnsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Oslo for mange år siden, dro jeg kjensel på folk fra den gangen og kunne fastslå at innskrumpingen hos folk i forsamlingen ikke bare var mental, men også fysisk. Man skrumper som kjent med alderen, og her var det snakk om tilfeller av fysisk innskrumping på en 10 cm, mente jeg å registrere, uten å kunne fastslå om det var den fysiske eller mentale innskrumpingen som var størst, hos oss som altså kommer fra og er konsipert i en annen tid.
Undersøkelsen i boka er en kartlegging av meninger om sentrale samfunnsspørsmål hos elitene og i befolkningen som helhet i det norske samfunnet i 2015. Forskerne har også sammenlignet disse meningene og holdningene med det elitene mente om de samme spørsmålene i år 2000.
Gamle problemstillinger
En av grunnene til at Braanen får en Kardemommeby-følelse av boka, kan være at undersøkelsen og spørsmålsstillingene har noe utdatert over seg. Det er tross alt 15 år mellom 2000 og 2015, og legger vi til årene fram til i dag, blir det 22 års forskjell. Selv om undersøkelsen viser at meningene og holdningene til de norske elitene har holdt seg ganske stabile fra 2000 til 2015, er det ikke tvil om at vi lever i en annen verden i dag enn for 22 år siden.
Med sitt utgangspunkt og tilknytning til år 2000 er det ikke unaturlig at det hefter en del parametre og spørsmålsstillinger til undersøkelsen som kan gi den en litt avfeldig og ikke-aktuelt preg, selv om undersøkelsens objekter og spørsmålsstillinger i høyeste grad er relevante også i dagens norske samfunn og situasjon. Parametre som lønn, fordeling av samfunnets overskudd mellom ulike grupper, utbygging av velferdstjenester, den norske trepartsmodellen i lønnsforhandlingene og demokratiet som styringsform, er spørsmål og problemstillinger hvis aktualitet er intakt, selv om det kan hvile noe fortidig og tilbakelagt over dem.
På noen områder er det skjedd en forandring i elitenes meninger fra 2000 til 2015. I 2000 var det for eksempel et klart flertall i elitene som ønsket å videreføre økonomisk utjevning mellom samfunnsgruppene. I 2015 var denne andelen sunket slik at halvparten støttet denne politikken. Men i spørsmålet om å bygge ut de offentlige velferdstjenestene heller enn å minske skatten, økte andelen fra 60 prosent i 2000 til 77 prosent i 2015. Da ser man på elitene som en helhet og ikke på ulikheter mellom de ulike elitegruppene.
Vår tids problemer
Hvilke spørsmål er det da som har en sterkere nåtidsaktualitet enn de nevnte? Tja, si det. Vi lever i et samfunn der innslaget av utenlandsfødte borgere og asylinnvandrere er rundt 20 prosent av den samlede befolkningen. Og det er ikke noe som ser ut til å stanse veksten i den delen av befolkningen som kommer fra fjerntliggende land gjennom asylordningen. Denne veksten vil forandre det norske samfunnet i en retning som man ser i Sverige, Frankrike, Tyskland og USA, der statens voldsmonopol blir utfordret av importerte familiemønstre og klanstrukturer som man i vestlige land har brukt mange år og tunge bestrebelser for å bli kvitt.
Asylimmigrasjonen skaper et økt press på velferdsordningene og ikke minst medfører den en forandring av kriminalitetsmønstrene. Vi får en økning i narkotikarelatert kriminalitet, i drap og ghettodannelser i de større bysamfunnene, pluss en omlegging av lokal kultur og normer. Dette er en utvikling som skaper motforestillinger hos en del av folket, men er ikke noe som bekymrer norske eliter, verken de politiske, økonomiske og kulturelle elitene.
Oppkomsten av en politisk opposisjon mot denne tidsriktige og av elitens velsignede utvikling har ført til en politisk polarisering i land som Italia og USA, og til dels også i et land som Sverige. I Norge er det få tegn til at en slik polarisering skal svekke den rådende norske konsensusen, en svekkelse som skaper frykt hos paneldebattdeltaker og konsernsjef Kristin Skogen Lund. Hun er med andre ord bekymret for en utvikling i det norske samfunnet der folk ikke kan snakke om samfunnsspørsmål uten å havne mental og fysisk kollisjon med hverandre. Og Braanen viste i ordskiftet til forhold utenlands som har skapt politisk strid, og han pekte på mulige konfrontasjonslinjer i Norge i samband med elektrisk kraft, Norges integrering i EUs kraftmarked, vindmøllebygging og medfølgende, råe kraftpriser.
Den politiske varmestuen
Mye tyder på at verken Skogen Lund eller Braanen trenger å bekymre seg. Den norske konsensusen og konformiteten vil nok holde seg nokså uforstyrret også i årene framover. Årsaken er at det i Norge ikke finnes noen kritisk offentlighet, slik man finner det til i for eksempel USA og Frankrike. Og dette har noe, men ikke alt, å gjøre med hovedstrømsmedienes enorme makt og innflytelse her i landet, der det ikke finnes noen større alternative medier utenom hovedstrømmen. Det igjen har noe med størrelsen på landets befolkning å gjøre. Det bor med andre ord for lite folk i Norge til at det kan utvikles kritiske miljøer og medier her, slik at det kan skapes en opinion mot den sterke politisk korrekte konformiteten i befolkningen.
Meningskonformitet i politiske spørsmål er en alvorlig trussel mot demokratiet fordi en slik konformitet undertrykker motforestillinger. Og motforestillinger er en betingelse for å få andre perspektiver og kunnskaper om viktige samfunnsforhold, og som kan legge til rette for en kritisk offentlighet. Som det heter i boka «Eliter i endring»:
«Stemmerett er bare meningsfullt om borgerne har tilgang på kunnskap om de sakene de stemmer over, og at de har ytringsfrihet og forsamlingsfrihet til å delta i meningsbrytning om politiske spørsmål.»
Ytringsfrihet og et åpent meningsrom og informasjonsflyt er altså en forutsetning for demokratiske og rasjonelle vedtak om stats- og lokalstyre. Og kampen om meningene i det moderne samfunnet foregår i størst grad i mediene. Engelstad & co mener at pressestøtten og en sterk ikke-kommersiell, offentlig finansiert statskringkasting sørger for meningsmangfold. Det er en mening som ikke bare er tvilsom, men som i Norge rett og slett er gal. Den norske meningskonformiteten er så sterk at partigrensene i realiteten er i ferd med å bli utvisket i en slik grad at folk snakker om Stortingspartiet, som betegnelse på alle partiene på Stortinget. Koalisjonsregjeringer har vært det vanlige i de siste decenniene, der partigrensene viskes mer og mer ut, slik at Sp kan sitte i en Ap-regjering med SV som budsjettpartner, og Høyre kan danne regjering med KrF, Venstre og Frp. De to eneste partiene som representerer et slags utenforskap, er Rødt og MDG som kun i en enkeltsak eller to står utenfor «Stortingspartiet», men som ellers er helt inne i den politiske korrekthetenes varmestue.
Friksjonsfrie redaktørskifter
Et eksempel på at folkene bak «Eliter i endring» ikke er à jour med dagens virkelighet og heller ikke med virkeligheten i 2015, er det som står i boka om at lederskapet i mediene i 2015 var delt sånn noenlunde på midten mellom de borgerlige og de rødgrønne partiene. Ifølge en undersøkelse for Nordiske mediedager, ville, om de politiske preferansene til medieredaktørene i Norge ble lagt til grunn, i 2015 ha gitt de borgerlige partiene 62 plasser på Stortinget og de rødgrønne 107. Ser man på de «menige» i journalistlauget, ville de borgerlige ha fått 38 plasser på Stortinget og de rødgrønne 131. Og vi snakker da om et år med borgerlig regjering. Utviklingen i journalistenes politiske holdninger har etter den tiden utviklet seg enda mer i venstreradikal retning. Hadde journalistenes politiske preferanser blitt gjenspeilt i stortingsvalg nå, ville de venstreradikale partene MDG, Rødt og SV fått 42,3 prosent av stemmene, viser en oversikt fra Nordiske Mediedager i mai i år.
Meningskonformiteten i medieredaksjonene i Norge er så sterk at journalister friksjonsfritt kan skifte fra den ene til den andre redaksjonen, går det fram av rapporten fra Ytringsfrihetskommisjonen, som ble lagt fram tidligere i år. Med et henblikk på presentasjonen av boka «Eliter i endring» på Institutt for samfunnsforskning kan man uten noe særlig fare si at Schibsted-sjef Kristin Skogen Lund lettvint kunne tatt over som redaktør i Rødt-avisa Klassekampen og at Braanen forholdsvis smertefritt kunne overtatt som redaktør i Schibsteds Aftenposten. Og det uten særlig besvær verken for Braanen og journalistene i avisa. Dette er forhold som forfatterne av «Eliter i endring» overhodet ikke kommer inn på. De er ikke engang i nærheten av å sneie borti problemstillingen, noe som viser hvor utmeldt fra dagens virkelighet Engelstad & Co er.
Kontroll med folket
En interessant utvikling som påpekes i boka er at mens journalistene i 2000 i stor grad selv tok initiativ til saker som har med eliter å gjøre, var dette snudd i 2015, slik at initiativet nå lå mest hos elitene. I en artikkel i Dagens Næringsliv 20.oktober kommer Fredrik Engelstad og medforfatter Trygve Gulbrandsen inn på dette spørsmålet. De skriver at denne utviklingen kan være et tegn på større åpenhet i forholdet mellom eliter og medier, der elitene er blitt mer offensive og mindre mistenksomme mot mediene. Forfatterne mener det kan skyldes maktforskyvninger og større profesjonalitet hos elitene, noe som kan bety at elitenes stilling er styrket, mens medienes makt er svekket. Dette er ingen urimelig tolkning av fakta, men det kan tolkes på annet og mer dekkende vis, slik den svenske journalisten Helena Edlund har gjort. Hun mener at mediene fra å føre kontroll med politikerne og elitene på vegne av folket, i dag fører kontroll med folket på vegne av politikerne og elitene. Det betyr med andre ord at det i dag er et ideologisk og politisk felleskap mellom elitene og mediene mot «folket», noe som har gjort at mediene i dag er totalt blottet for kritikk, annet enn å kreve tiltak som er enda mer politisk korrekte og venstrevridde enn det politikerne legger fram.
Symbiosen mellom mediene, elitene og politikerne er dagens virkelighet i Norge, men ute i resten av Vesten ser det litt annerledes ut med alternative medier og narrativer som skaper problemer for den politisk korrekte makten. Det er nok på denne bakgrunnen at man må forstå tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland da hun til en norsk avis for noen år siden sa: -Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.
Forskerne ved Institutt for samfunnsforskning er altså ikke på høyde med tiden. Når det gjelder medienes påvirkningspotensial, er det kun medie-eiernes påvirkningsmuligheter som forskerne bak «Eliter i endring» er opptatt av. Men eierne bryr seg knapt om annet enn å tjene penger og skape overskudd. De trenger ikke å bry seg om innholdet i mediene, så lenge de pengene strømmer inn. Innholdet tar et svært så indoktrinert, konformt, politisk korrekt og selvgående journalistlaug seg av. Det er årsaken til den begredelige mangelen på en politisk opposisjon og en kritisk offentlighet i Norge, et tema som Engelstad & Co bør se nærmere på neste gang de skriver bok om den (de) norske medie-eliten(e). Og de bør nok også ta en nærmere titt på seg selv, for ifølge en annen undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning publisert tidligere i år, så befinner samfunnsforskerne i Norge seg på den politisk korrekte venstresiden, så å si alle sammen.