Jeg skal innrømme at jeg får det ungene mine kaller mental AIDS av å lese at noen velger å bruke begrepet «foreldre» om relasjonen de har til planter. Men dette fenomenet er i stadig utbredelse, kan vi lese på statskanalens nettsider. NRK har intervjuet to par som bedriver «foreldreskap» overfor planter, og begge har instagramkontoer knyttet til den grønne «omsorgsutøvelsen». De kaller seg henholdsvis «plante.pappa» og «plant_papis».
Selv om de nøler litt med å kalle seg planteforeldre, forstår de hvorfor ordet har oppstått.
– Vi har en holdning med at vi ønsker å ta vare på plantene, at de skal ha det vel og vokse opp, sier Andreas.
– Da bruker man nok mye av de samme ordene som når man kanskje ville brukt om barn.
Ingen av de snakker foreløpig med plantene sine, men de har snakket humoristisk om å spille musikk for dem.
– Planter er jo litt som oss mennesker, de er levende de også. Og mange har affeksjonsverdi for oss og har vært med i flere av hjemmene vi har eid sammen, sier Rodrigo.
Det er selvsagt ikke plantestell som er problematisk, for min del må folk gjerne vanne og gjødsle planter av hjertens lyst, men nei, planter er ikke som barn. Dette absurde fokuset på å bruke omsorgsbegreper og forveksle dine sysler med å ha en familie og ha omsorg for barn, synes snarere som en manifestasjon av navlebeskuelse enn noe annet.
Deprimerte og ensomme
Å ha «omsorgsoppgaver» for noe som er lydløst, bevegelsesløst og følelsesløst framstilles som noe hjertegodt og ekstra sensitivt, men er det ingen som stiller spørsmål ved om ordbruken sier noe om tidsånden? Etter noen tiår med samme type omtale av små veskehunder som barn, får vi nå altså «planteforeldre».
Man kan selvsagt se på den nyoppståtte fascinasjonen for planter som noe sunt, der vi i større grad ønsker å omgi oss av noe grønt og naturlig, eller se det som et utslag av ønske om å profittere på en ny trend. Samtidig er det vanskelig å se fenomenet løsrevet fra resten av samfunnsutviklingen.
I det store bildet får vi stadig færre barn, samtidig som i vi i økende grad blir deprimerte og ensomme. Oppvekstsektoren handler i stor grad om å lære barn sensitivitet og omsorg, og mantraet er at «alle skal bli sett». De hardtarbeidende, selvgående barna erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal stole på egne følelser. Dette er et vesentlig bakteppe for å forstå hvordan «omsorg anno 2022» ser ut, og vi har belyst feminiseringen av omsorgssektoren tidligere.
Norsk skole har endret seg fra å være en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser etter at de mannlige lærerne i stor grad pakket snippvesken og gikk sin vei før 90-tallet.
Det problematiske med den feminine, empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering, eller indoktrinering om du vil.
I norsk skole har barn lært de siste tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien har dermed en stor slagside. Den skaper frykt og nedsatt forventning om å kunne håndtere helt alminnelige påkjenninger. I et samfunn der vi går rundt og tror at vi går i tusen knas dersom vi utsettes for belastninger, samtidig som vi omtaler alminnelige livspåkjenninger som enormt krevende, er det naturlig at fødselsratene stuper.
Lave fødselstall
Det er fullt ut forståelig at folk får færre barn i kunnskapssamfunnet. Vi er opplært til å tro at andres krav er noe farlig, og samtidig har vi erfart at vi ikke lykkes særlig godt som omsorgsleverandører helt fra barnsben av. Hvordan skal vi da evne å ta vare på barn? De er kravstore egoister, de små krapylene, og det kommer antakelig som en overraskelse på mang en førstegangsfødende. Hvordan skal man egentlig klare å sjonglere egen dårlige samvittighet for ikke å strekke til, glossy mamma-influensere som paraderer perfekt familielykke i sosiale medier og en iboende, indoktrinert tro på at det er din egen skyld dersom babyen gråter?
Når vi ikke lenger får barn i et antall høyt nok til at vi engang reproduserer oss selv, er det all grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt vi har en så empatisk og inkluderende kultur som vi påberoper oss. Snarere bør vi se nærmere på hvorvidt det overdrevne empatiske fokuset bærer i seg noen ganske menneskefiendtlige elementer.
Det er ingen logikk i å omtale seg selv som «foreldre» for planter, men det er samtidig ikke slik at vi som samfunn har gått direkte fra å ha omsorg for barn til å ville stelle planter i stedet. Å lage substitutter for barn har vi gjort i en årrekke, og det er slett ikke uvanlig å høre folk omtale seg selv som «mamma» eller «pappa» til sine anskaffede kjæledyr.
Barn, dyr og deretter planter
Vi omtalte for en tid siden en studie fra Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), der forskerne fant at nordmenn i større grad enn innvandrere slår kjæledyrene sine. NKVTS-rapporten kan du lese om på kunnskapssenterets nettsider, og fra omtalen av studien forteller en av forskerne følgende:
– Sammenhengen ser ut til å være størst i familier der barn og unge opplever psykisk vold og det vi kaller mindre alvorlig fysisk vold. Overlappen med mer alvorlig fysisk vold var ikke like stor. I familier med dårlig råd, og i familier hvor foreldrene har vansker med rus, psykisk sykdom eller fengselsdommer var det større risiko for vold mot kjæledyrene, sier forsker Gertrud Sofie Hafstad ved NKVTS.
No shit, Sherlock. De som utøver grov vold har jo ikke engang kjæledyr, det er haram. De denger kone og unger i stedet, hva med fokus på disse ofrene i stedet? skrev vi.
For visst er betenkelig at NKVTS som er et statseid forskningsinstitutt, faktisk Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, samt tvungen migrasjon og flyktninghelse skal bruke ressurser på å kartlegge vold mot kjæledyr. Vold mot kjæledyr er selvsagt helt forferdelig, men fokuset tilsier at det er like ille som vold mot barn. Og uansett hvor høyt man elsker kjæledyr, så er de bestemt ikke barn.
Det finnes dog nok av mennesker som argumenterer for at dyr er like viktige som barn. Eksempelvis skrev Mina Ghabel Lunde en tekst i KK for noen år siden. Der heter det følgende:
Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.
Men man kan ikke sidestille kjæledyrs og barns verdi. Hva er da forskjellen mellom en hund og eksempelvis en gris? Er det kannibalisme å spise kjøtt? Ja, i denne logikken er det jo det. Og hva er egentlig forskjellen mellom et dyr og en plante? De er jo begge levende og avhengig av stell, kan man argumentere.
Krever lite
Samtidig som det er mulig å la seg begeistre av folks voldsomme engasjement for plantenes ve og vel, og ikke minst for tilsvarende engasjement for kjæledyr, er det noe som skurrer. For dette er også en nedadgående spiral hva gjelder innhold i omsorgsbegrepet og hva vi forstår som foreldrerolle.
Å være foreldre til barn krever kontinuerlig tilstedeværelse, det krever å sette barnet foran egne behov for hvile og søvn, det krever oppfølging på en rekke arenaer i to tiår før barnet til slutt kan kalles voksen og klare seg på egen hånd. Det emosjonelle båndet varer livet ut, med påfølgende opp- og nedturer. Barnet er ikke til for foreldrene, det er et eget menneske med egne behov, egen tankeverden, egne krav – og disse samsvarer ofte ikke med foreldrenes.
«Å være planteforelder vil si å ta like godt vare på sine planter som om de skulle vært et familiemedlem» heter det i NRKs artikkel. Det er det reneste vrøvl. En plante utfordrer aldri med gråt og omgangssyke, den blir ikke mobbet, den tryner ikke på sykkel eller får dårlig karakter på eksamen. Den krever ingenting sammenliknet med hva et familiemedlem krever, langt mindre enn hva et barn krever.
Jeg lokkes virkelig ikke til å oppsøke alle «plantefedrene» på Instagram og beundre den omsorgen de yter. Snarere tenker jeg at det er noe fryktelig trist ved å posere med ekstraordinære omsorgsferdigheter når det du yter omsorg for klarer seg utmerket alene døgnet gjennom. Det er relativisering på speed å forveksle dette med reelle omsorgskrav og reell godhet. Det er i sannhet et tidsbilde å grøsse av, for omsorg krever på alle måter noe mer.