Farens spørsmål i Romerikes Blad er betimelig. For det oppleves temmelig drøyt at disse ungene ikke stoppes, og at uskyldige må holde seg hjemme for ikke å bli angrepet. Men om politiet vet hvem disse ungdommene er, så holdes kortene tett til brystet. De kriminelle ungdommene skal åpenbart beskyttes på bekostning av tryggheten til ofrene, potensielle ofre og familiene.
– Da jeg så kniven
Fredag ved 18-tiden ble en 14-åring gutt brutalt angrepet av fire ungdommer, en av dem maskert. Hendelsen fant sted i skolegården på Volla barneskole i sentrum av Lillestrøm, der 14-åringen satt sammen med to venner. Da de fire dukket opp prøvde de å komme seg unna, men ble fanget i en trappeoppgang av en låst dør. En av vennene til 14-åringen kom seg raskt unna, mens den andre fikk smake gjengens slag før han kom seg vekk. Så gjøv de løs på 14-åringen.
– De begynte å dra i meg. De dro av meg jakka og capsen, og sa at jeg visste hva som kom til å skje hvis jeg prøvde å stikke av, eller «snitchet».
– Etter hvert begynte de å sparke og slå meg i magen. Jeg fikk blant annet et veldig hardt slag i hælen. Så tok han ene tak i hodet mitt, og begynte å slå det i kneet et par ganger. Det var da jeg begynte å blø.
Men det var først når han så kniven at han ble virkelig redd.
– Da jeg så kniven, fikk jeg sjokk.
Gutten forteller at angrepet varte rundt 30 minutter. Etterpå fikk han låne en telefon og ringte til sin far, som i sin tur ringte politiet, men faren var likevel på plass i skolegården før dem. Turen gikk så til legevakta, der det ble konstaterte merker etter slag og spark, og mulig brukken nese. Men dette er ikke første gang 14-åringen er angrepet. Siden august er han direkte rammet tre ganger.
– Det første angrepet skjedde i august, og så har det egentlig vært en rolig periode siden da. Kanskje fordi vi var redde for å la ham gå ut om ettermiddagen i håp om at det skulle roe seg. Det var ikke første gangen han var ute alene igjen på fredag, men det hadde ikke vært mange ganger, sier faren, og fortsetter:
– Det kan jo ikke være slik, at vi skal holde ham hjemme som i et fengsel for å beskytte ham.
Gutten har ingen idé om hvorfor han utsettes for slike angrep gang på gang. «Jeg får liksom aldri snakket ordentlig med dem før det utvikler seg til at de blir voldelige», sier han. Men det kan være at det nettopp er «snitchingen» som ligger bak, siden gutten også i august anmeldte forholdet. Fulgte politiet opp? Vel, de henla saken fordi de involverte var under 15 år.
Samtidig er ikke 14-åringen og faren alene om slike opplevelser. Romerikes Blad forteller at de har snakket med flere foreldre til barn og ungdom i 14-årsalderen som forteller lignende historier. «Historier som innebærer målrettet vold mot barna deres. Helt tilbake i april skal flere av barna ha blitt angrepet av ungdommer som skal tilhøre den samme omgangskretsen som de som angrep 14-åringen fredag.»
Bekymring – og så?
Faren etterlyser handling fra politiet, og opplever manglende vilje fra politiets side til å gripe inn i situasjonen.
– Det er de samme ungdommene som står bak. Politiet vet hvem de er. Hvorfor kan de ikke gjøre noe? Hvorfor kan de ikke sørge for at barna våre er trygge? spør han, og fortsetter:
– Hvilket samfunn er det vi vil ha? Vil vi ha et samfunn hvor barna ikke er trygge alene ute?
Politiet bedyrer – som vanlig – at de tar denne kriminaliteten på største alvor, at de er bekymret, men problemet er selvsagt at dette er barn. Avsnittsleder for forebyggende avdeling i Lillestrøm politistasjonsdistrikt, Line Granås, sier til avisen at de «gjør det de kan» for å forhindre nye hendelser, og det sammen med blant annet foresatte, skole, barnevern og utekontakt. Men problemet her er både hva de kan gjøre, og hvordan øvrige enheter faktisk følger opp.
– Vi straffeforfølger i de tilfellene det er mulig og hensiktsmessig, og vurderer blant annet inndragning av telefoner og oppholdsforbud som forebyggende tiltak. Videre vil det i alle tilfeller bli skrevet bekymringsmeldinger til barnevernet og ofte gjennomfører politiet bekymringssamtaler med foreldre til stede.
For å si det slik: hadde dette vært etnisk norsk barn hadde det etter all sannsynlighet ikke vært noen formidlende omstendigheter. For hvis det er slik at det de samme som står bak og at de tilhører samme omgangskrets er det neppe omsorg fra kommunen som hjelper.
– Er dere kjent med at det skal være ungdommer knyttet til en spesifikk omgangskrets som står bak voldshendelsene?
– Flere av de involverte er ungdommer som politiet er kjent med fra før, og en del av dem er under oppfølging av hjelpeapparatet i kommunen.
At man er bekymret for kriminalitetsutviklingen i Lillestrøm, i Sandefjord, i Fredrikstad, i Drammen, i Oslo, ja, har en fellesnevner, som man ikke sier høyt: høy innvandrerandel av spesielt ikke-vestlige. Som Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) sier i Aftenposten: «Småbarnsforeldre er redde for hva som skjer med nabolaget deres. Det gjør inntrykk!» Men det hjelper neppe med utropstegn for å styrke egen troverdighet om at en bryr seg om skyting i nabolag, all den tid kverna går: «uansett hvor god oppfølgingen er, vil rusavhengighet, dårlig psykisk helse og fattigdom kunne øke faren for sosiale problemer, særlig når flere levekårsutfordringer kombineres hos enkeltbeboere eller i et område». Skal vi liksom tro på at det er rusavhengighet, dårlig psykisk helse og/eller fattigdom som får folk til å ty til våpen? Kan det ikke handle «pittelitt» om ulike kulturer knyttet til bruk av vold?
Autoriteter
Samtidig er det vanskelig å ensidig kritisere politiet, de står rimelig maktesløse uten de riktige verktøyene for å ta tak i særlig unge kriminelle. Det er politikerne som må finne en løsning på hvordan de unge kan få smake konsekvenser av sine handlinger og hvordan foreldrene kan ansvarliggjøres.
Kanskje er løsning i første omgang å senke terskelen for omsorgsovertakelse i barnevernet? Men da må man begynne tidlig. Den bør senkes for barn til 0-3 år, for barnehagene vet godt hvem disse senere ungdommene er allerede da. For ungdom hjelper det antakelig bare å komme seg fullstendig bort fra miljøet, der det også må stilles beinharde krav. Her er hardt fysisk arbeid er undervurdert. Det samme er fysisk avgrensing og gode mannlige rollemodeller. For å si det slik: Det hjelper ikke med sosionomer for disse ungdommene. Vi kan ikke godta at et samfunn blir et gissel for kriminelle småunger og foreldre som ikke evner å følge opp barna sine.
Men det er akkurat det vi ikke innser. Vi tror all verdens myke tiltak skal få disse ungdommene på rett kjøl. Glem det. Bryt opp miljøene med alle mulige midler. Politiet må gjenopprette sin respekt for sin rolleutøvelse, de kan ikke satse på å være godt likt og på godfot med kriminelle, vi skal også frykte politiet gitt deres voldsmonopol. Men vi er blitt en samfunn der alt som ligner autoriteter skal fjernes. Det er akkurat det samme som skjer i skolen, samtidig som vi peker på skolen som en av de viktigste aktørene for å få unge vekk fra kriminalitet. Lærerrollen er blitt rene kompisrollen, slik som (anonyme) lektoren ved en videregående skole i Oslo forteller. Under henvisning til tv-programmet «Kompani Lauritzen» ber han om å få lov å være mer fenrik i klasserommet:
Med bred støtte fra ledelse, foresatte og øvrigheten til å kunne gi enda tydeligere tilbakemeldinger på uønsket adferd vil mine elever få en sjanse på lik linje med de heldige i Tropp 1.
Mer disiplin og gjerne også fysisk fostring vil muligens bidra til at flere av guttene også kommer seg gjennom utdanningssystemet. Vi trenger med andre ord mindre av medisinen «puter under armene» og mer av medisinen «dette klarer du – selv om det er slitsomt og kjedelig».
Det er på tide å streke opp de svake rammene i norsk skole og få læreren tilbake som autoritet i klasserommet. Ikke som en forhistorisk slem mann med frakk og pekestokk, men som en autoritet med både varme og humor som tør og får lov til å si hvor skapet skal stå.
Det er riktige ord til riktig tid, og et godt sted for politikerne å starte – hvis dagens utvikling virkelig gjør inntrykk (!). Begynn med å fjern § 9A i opplæringsloven, og ta autoritetene i politi og skole tilbake. Det er blant de viktigste tiltakene i det Nye Norge.