Den tyske avisen Tagesspiegel har intervjuet Ahmad Mansour om boken Operation Allah – How Political Islam Wants to Undermine Our Democracy. Under overskriften «Målet er sharialover» beskriver psykologen hvordan det er vanskelig for moderne, vestlige mennesker å forstå hva politisk islam er. Han forklarer hvordan politisk islam som ideologi ønsker å forbli usynlig. I boken kartlegger han hvor stor innflytelse islamister i realiteten har i vestlige demokratier i dag, og viser hvordan de effektivt argumenterer med demokrati og menneskerettigheter for å kunne etablere seg bedre. Dette er klare signaler som bør skremme oss, fastholder Mansour.
Infiltrering tar tid
Representanter for politisk islam bruker ifølge Mansour «demokratiets strukturer til å spre seg, i politiet, i politikken, i vitenskapen, i media, i integrering og sosialt arbeid». De snakker svært lite om det åndelige aspektet ved religion, men er rettighetsstyrt. Mansour advarer mot svart-hvitt-tankegang om muslimer, skriver Tagesspiegel.
Helt i begynnelsen av sin bok «Operation Allah – How Political Islam Wants to Undermine Our Democracy» forklarer den arabisk-israelske psykologen Ahmad Mansour at han må skuffe dem som i fullt alvor tror at alle muslimer er farlige i kraft av å være muslimer. Men han må også skuffe de som anklager ham for å sette islam i dårlig lys, skriver avisen.
Det er mer enn et tilfeldig tips. Det kommer fra en mann som blant annet gir råd til politiet, jobber på skoler og har ledet utallige workshops . Han går rett til kjernen av budskapet i boken sin. Det er nødvendig fordi kritiske diskusjoner om visse punkter i islam ofte raskt utarter seg til svart-hvitt-tenkning.
Mansour, som lenge har vært tysk statsborger, er ofte selv målskive for disse diskusjonene – og har levd med drapstrusler i årevis.
Mansour, som følger familier til radikaliserte unge mennesker, plasserer seg mellom disse polene. Han påpeker stadig at gjennomsnittsmuslimene ikke eksisterer. Hans fokus er på de muslimene som tilhører politisk islam.
Han, som tilhørte det radikale muslimske brorskapet som ungdom, ønsker å rette oppmerksomhet mot i hvilken grad demokratiet kan settes i fare. For ham betyr infiltrasjon en lang prosess, der det oppstår problemer som er vanskelige å få tak på.
Vi må tydelig identifisere problemet og motvirke det i samfunnet som helhet.
Sharia er målet
Mansour definerer politisk islam som følger: ideologi som forstår religion ikke bare åndelig, men legger til en politisk dimensjon ved å søke systemendring. Til tross for at de muslimene som målbærer politisk islam har som mål å skape «en stat og sosial orden der regjeringen er styrt av bestemmelsene i islams religiøse lover, sharia», sier Mansour at de sjeldent bruker religionen som begrunnelse når de snakker høyt om egen ideologi. De bruker vestens eget demokratiske språk – med god effekt.
Det er tankegangen som representerer et patriarkalsk kvinnebilde, helt grunnleggende avviser seksuell selvbestemmelse av kvinner, beskriver ikke-muslimer som vantro og umiddelbart beskriver kritikk av slike punkter som et generelt angrep på islam.
En tankegang som beskriver demokrati som islamofobisk og lærer verdier i ultrakonservative koran- og språkskoler som har lite å gjøre med vestlige ideer om toleranse.
Representanter for denne politiske islam bruker, ifølge Mansour, demokratiets strukturer til å spre seg, i politiet, i politikken, i vitenskapen, i media, i integrering og sosialt arbeid.
Mansour bryter ned dette i detalj, skriver Tagesspiegel, og viser til hvordan tyske politikere har invitert inn eksempelvis den islamske organisasjonen DITIB som samarbeidspartner, selv om interesserorganisasjonen er den forlengede armen til Tyrkias president Erdogan. Det minner ikke så rent lite om hjemlige forhold i Norge, der islamske interesseorganisasjoner behandles med ikke bare respekt, men med massive pengeoverføringer, og illustrerende nok: ved gjenoppliving av ord som var kastet på historiens skraphaug, slik Hege Storhaug påpekte i denne saken om Salman Rushdie og ytringsfriheten:
I nyhetssendinger og i spaltene brukes aktivt begrepet «blasfemi» når Rushdie-saken eller karikatur-striden knyttet til Jyllands-Posten omtales. Det er som om man spiller på politisk islams banehalvdel. Man bruker språket til ledere av politisk islam, som om blasfemi er en del av vårt samfunn og forbudt. Begrepet har sneket seg inn i vårt daglige språk og virke. Så langt har det faktisk gått.
Det er som alltid islam som skal særbehandles, som skal beskyttes. Alle andre religioner kan det harseleres med, spøkes med, kritiseres, fordømmes. Men å krenke koranen og «profeten»? Nei, det må ikke forekomme. Et godt eksempel er hvordan kunstneren Lars Vilks ble fryst ut av ethvert godt selskap i Skandinavia etter sin forholdsvise uskyldige spøk med islam/Muhammed (rundkjøringshunden). Man kunne få en følelse av at hele Skandinavia hadde blitt strenge troende nasjoner som avskydde harselering med religion.
Slikt er bare mulig i møte med en minoritet som aktivt bruker demokratiets ord om inkludering og likeverd.
Dyrker offerrolle
Mansour, som selv har vært involvert i Brorskapet i sin ungdom, påpeker at «representantene for politisk islam representerer selvsagt ikke offisielt noen radikale teser», og derfor blir de sett på som viktige «kontakter for politikere og media». Mansour påpeker til Tagesspiegel at det ikke finnes noe universelt talerør for muslimer, og at det er en grov feil av vestlige medier å velge seg islamistene som har sharia som mål.
Politisk islam dyrker muslimenes offerrolle, og enhver kritikk av islams radikale tankegang blir ofte umiddelbart tolket som rasisme eller islamofobi eller fremmedfrykt. Mansour påpeker i avisen at det er forståelig at folk ikke ønsker å utsettes for disse grove stemplingsmekanismene, men at det er helt nødvendig at flere tar bladet fra munnen og beskriver det som det det er: Radikal, politisk islam. Han sier at en enkel måte å avsløre islamismen på er å se hvor villige de er til å snakke om kvinneundertrykking i eget muslimske miljø.
Det er virkelig påfallende at kampen for kvinners rettigheter og seksuell selvbestemmelse og toleranse i samfunnet føres intensivt og høylytt på den ene siden, samtidig som en gruppe har en tendens til å gå ubemerket hen: de muslimske kvinnene og jentene som bare kan drømme om selvbestemmelse og toleranse.
De har ikke lov til å ha sex før ekteskapet, de får ofte ikke lov til å bli forelsket i menneskene de virkelig liker, mange blir tvunget til å bruke hijab på grunn av press fra familien eller samfunnet ellers, oppsummerer Tagesspiegel.
Vi kan tørt si oss enige at de finnes i rikelig monn her på berget også.