Drammens Tidende (DT) er åpenbart en blodfan av Masud Gharahkhani, som de nok knytter ekstra til sitt bryst da han er drammenser og representerer Buskerud i politikken, og da helliger målet tydeligvis middelet.
For selvsagt! kan Gharahkhani kritisere regimet i Iran så mye han vil og åpenbart si hva han vil også, om DT fikk bestemme:
Gharahkhani er trolig den mest populære politikeren Arbeiderpartiet har. Han har blitt en politiker folk har sansen for, til tross for at han har tatt en mye klarere politisk rolle enn noen av sine forgjengere. Det går selvsagt bra så lenge budskapet er trygt forankret i norsk utenrikspolitikk og verdisyn, noe det også er. Hans kritikk av presteregimet i Iran, og at han oppfordrer iranske ledere til å gå av, vekker selvsagt oppmerksomhet der, og internasjonalt. Men ikke her.
Ikke her? Nei, for her bryr vi oss jo ikke om hva Grunnloven og andre konstitusjonelle regler foreskriver. Det få være måte på «konstitusjonelt flisespikkeri», for saken er jo så god – demokrati, frihet og kvinners rettigheter. Og kanskje er det sant at Gharahkhani er «den mest populære politikeren i Ap», men det skal jammen ikke mye til for tiden.
Rolle, ikke sak
Vi kommenterte i går Masud Gharahkhanis engasjement overfor Iran knyttet til hans rolle som stortingspresident, der vi også refererte til kritikken som Michael Tetzschner kom med. Kritikken er i vår tolkning berettiget, og den rokker ikke en millimeter på aksept for Gharahkhanis engasjement for å frigi det iranske folk fra mullahstyrets jerngrep.
Det handler om at stortingspresidenten ikke kan drive med en slags privat utenrikspolitikk i rollen som stortingspresident.
Det er faktisk ganske uhørt, som nok mange mener, men de holder klokelig kjeft fordi de vet at å kritisere Gharahkhani i denne saken kan slå tilbake på dem selv. Og DT leverer:
Drammens Tidende har tidligere på lederplass skrevet at Gharahkhanis tydelige standpunkt i utenrikspolitiske spørsmål er uvanlig. Og det kommer med en kostnad, også for hans egen sikkerhet. Men han gjør ikke annet enn å formidle det som er norsk offisiell politikk i spørsmål om demokrati, frihet og kvinners rettigheter. At han har valgt å bruke rollen sin til å fremheve og fronte helt grunnleggende menneskerettigheter, er både viktig og riktig. Særlig i den urolige og polariserte tiden vi lever i.
Skjønner DT virkelig ikke hvordan arbeidsfordelingen er i politikken? Kanskje de da skulle prøve å lytte til hva Tetzschner sier heller enn å ikle seg en vepserolle som forsvarer?
Det som er mer oppsiktsvekkende, er at høyreveteran Michael Tetzschner denne uken, i kraft av å være inne på Stortinget som vara på oslobenken, benyttet anledningen i NRK til å kritisere stortingspresidenten for å komme med utenrikspolitiske utspill. At stortingspresidenten ikke har mandat fra Stortinget til å gjøre det.
Vara! Bare så du vet det. Du må kjenne din plass Michael Tetzschner.
Intelligent liv?
Hva slags underliggende bitterhet ligger i at denne vara-Tetzschner fra oslobenken tillater seg å kritisere Gharahkhani? Forklaringen ligger tydeligvis her:
At Tetzschner ifølge NRK karakteriserer stortingspresidenten, altså personen i Norge med høyest rang etter Kongen, for «en overivrig, engasjert representant fra Buskerud», er så nedlatende at det er nesten ikke til å tro. Han kunne like gjerne sagt det rett ut: Buskerud, liksom, dette ubetydelige valgdistriktet in the middle of nowhere, fritt for intellektuell dannelse og kapital. Finnes det i det hele tatt intelligent liv der? Og du, Masud-venn, du må finne din plass.
Åpenbart har DTs tolkning av denne Buskerud-tolkningen fått dem til å gå i svart, eller kanskje miste noe av sin intellektuelle dannelse og kapital. Hadde de benyttet litt mer intelligente liv så hadde de sjekket opp hvorvidt en stortingspresident kan bedrive utenrikspolitikk på eget initiativ.
DTs leder strekker seg imidlertid så langt til å kalle Tetzschners utspill «et arbeidsuhell»:
Vel, la oss kalle det et arbeidsuhell. Det er kanskje fort gjort for en vara med lang fartstid i kontroll- og konstitusjonskomiteen å bli litt overivrig i tjenesten. Erna Solberg ville nok ikke «valgt akkurat de ordene».
Som kjent velger Erna å tie mest mulig, men det å være overivrig i tjenesten skjønner nok DTs leder seg på:
Masud Gharahkhani vet nok godt hvor grensen går, og han balanserer enn så lenge sitt engasjement for menneskerettigheter og rollen som Stortingets administrator og representant meget godt. Hvis ikke, hadde nok politikere med langt tyngre posisjoner enn Tetzschner sagt ifra for lenge siden.
Tja, si det, politikere med «langt tyngre posisjoner» har også mer å skulle ivareta for egen karriere. Men det blir jo spennende å se om Gharahkhani fortsetter som før, og om han fortsatt vil treffe Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei. Kanskje Gharahkhani tar «en Huitfeldt» og henter dem hit i privatfly? Og da i rollen som?