Kortfilmen Submission (Underkastelse) av Ayaan Hirsi Ali og regissøren Theo van Gogh ble publisert tidlig høsten 2004. I november ble van Gogh drept syklende på vei til sin jobb i Amsterdams gater. Morderen, en nederlandskfødt marokkaner, etterlot et trusselbrev festet til van Goghs kropp med kniv, der hovedtruslene gikk mot Hirsi Ali og «resten av de ekstremistiske vantro». Hirsi Ali ble umiddelbart loset under jorden, og så seg senere nødt til å søke sikkerhet i USA.
I kortfilmen henvender fire muslimske kvinner seg til Allah i bebreidelse, hver med sin egen historie om hvordan koranen har blitt brukt for å rettferdiggjøre deres voldelige undertrykkelse. Mens kvinnene beskriver sin religiøst legitimerte lidelse, ser du koranvers skrevet på nakne kvinners rygg og hører lyden av pisking.
Morderen beskrev uttalelsene fra Hirsi Ali og andre som «intellektuell terrorisme» som måtte stoppes av troende muslimer med vold. Og han spådde at «islam vil vinne gjennom martyrenes blod».
De som ikke utviser «respekt»
For to år siden hadde vi drapet på læreren Samuel Paty som rystet Frankrike i grunnvollene. Hodet hans ble kappet over på lyse dagen i et forsted til Paris. Årsak: Han hadde vist Muhammed-tegninger som ledd i undervisning om ytringsfrihet.
Hvilken lærer våger å gjøre det samme som Paty nå?
Tallrike spektakulære voldshandlinger begått i Europa til lyden av Allahu Akbar har nemlig fortalt oss med all tydelighet at å krenke islam er farlig. Altfor mange muslimer i våre land er forberedt på å drepe oss, som i Danmark, hvis vi ikke «respekterer» deres profet. Altså hvis vi ikke utviser knefall og taushet.
I løpet av disse tiårene er det en styrkeprøve mellom islam og liberalt demokrati, som islam ligger an til å vinne. Det er ikke islams sannhet og skjønnhet som får oss til å bøye oss i en slags religiøs respekt. Det er islams vold. Ved hjelp av den målrettede formen for terror kjent som kjeltringens veto, tar islam sakte overtaket.
De kreative yrkene (kunstnere og skribenter) som mest effektivt ville vise frem islams dårlige ideer, praktiserer massiv selvsensur. På grunn av frykt fratas vi islamkritisk litteratur, film og kunst, fordi våre mest innflytelsesrike forfattere, filmregissører og kunstnere ikke tør å våge livet sitt grunnet volds-islam. På grunn av frykt er vi fratatt islamkritisk satire og stand-up, fordi våre profesjonelle sosiale refsere ikke tør gjøre narr av Muhammed.
Noen av våre skarpeste talenter, som VGs tegner Roar Hagen og tegneren Finn Graff, Dagbladet, har offentlig innrømmet, med prisverdig ærlighet, om egen selvsensur.
I 2005 sa den danske komikeren Frank Hvam: «Etter drapet på den nederlandske regissøren Theo van Gogh slo det meg en natt at jeg faktisk ikke turte å pisse på koranen foran skjermen.»
I 2015 kom RokokoPostens redaktør Mikkel Andersson med en tilsvarende tydelig uttalelse: «Hos RokokoPosten vet vi at vi er superredde for å gjøre narr av profeter og koraner.»
Og i 2021 beskrev den danske komikeren Signe Molde hvordan hun etter en forestilling på Det Ny Teater av den satiriske musikalen «Book of Mormon», som harselerer med mormonerne, hadde sett mormoner stå utenfor teatret og smilende dele ut Mormons bok til publikum. «Det var på en eller annen måte rørende og en ganske kul måte å reagere på. Det er tross alt det de har bygget livene sine rundt som det ble gjort narr av.»
Og hun la til: «Jeg tviler på at du ville være i stand til å lage en lignende satirisk musikal om koranen – eller du kan, det er nok av morsomt materiale å skrive ut fra, men frykten er at du etterpå ikke vil bli møtt med gratis bøker, men med noe annet gratis som sier BANG!»
Hvor er erkjennelsen av den voksende trusselen?
De voldeliges veto mot kritikk mot islam er en økende trussel mot det liberale demokratiet, som vil være fatalt på sikt hvis vi ikke demonterer trusselen. Ytringsfriheten er sterk nok til å knuse enhver autoritær bevegelse, men den krever at vi ytrer oss, og det skjer ikke når flere og flere profesjoner utøver stadig mer omfattende selvsensur. Da blir ytringsfriheten en museumsgjenstand som samler støv og som trolig vil bli hyllet i skåler for sin historiske betydning, men som ikke vil ha noen avgjørende innflytelse på utviklingen av Europa i det 21. århundre.
Det er ønsketenkning å tenke at problemet kan løses bare ved å oppfordre Molde, Hagen, Graff med flere til å øke sivilmotet. Realiteten er at svært få mennesker frivillig velger å sette seg selv på al-Qaidas dødsliste, slik Rasmus Paludan har gjort. De aller fleste ønsker å se barna sine vokse opp, så de velger å ikke gamble med livene sine ved å utfordre islam på måter som forutsigbart fører til et liv med jakt på byttedyr for jihadister. Som svenske Lars Vilks og danske Kurt Westergaard opplevde. De begge har endog ikke fått en egen offentlig gravplass – for å beskytte dem mot vandaler. Enhver seriøs tilnærming til å løse problemet må nødvendigvis starte fra denne erkjennelsen av menneskets natur.
Stortinget burde selv ha slått alarm for lengst. Stortinget burde snarest sette våre skarpeste liberale demokratiske sinn sammen i en arbeidsgruppe med fokus på problemet med voldsmennenes veto mot islamkritikk. Oppgaven må være å fremme forslag til handlingskraftige løsninger som kan gjenerobre det tapte terrenget og sikre det liberale demokratiets fremtid.
Nettopp for fremtidens generasjoners skyld.