Det er på sin egen Facebookside at Sumaya Jirde Ali kan fortelle om det tragiske møtet med Atle Antonsen på et utested i Oslo. Antonsens atferd får Bernt Hulsker-saken til å blekne, der Hulsker i fylla og som John Cleese-parodi (i rollen som hotelleier Basil Fawlty) kom med tyske gloser, nazi-hilsen og kalte dørvakten Jwan Hussein Rasho for «jævla neger» og noe sånt som «hvordan kan du be en hvit mann om å gå ut», da han ble kastet ut av utestedet. Hulsker ble anmeldt av Rasho, og dømt til betinget fengsel i 24 dager med en prøvetid på to år, og en bot på 15.000 kroner, pluss 5.000 kroner i saksomkostninger.
Truende Antonsen
Jirde Ali forteller at hun har båret på sin historie i tre uker. Hun og venninnen Cathrine Linn tok veien til et utested i Oslo. Utpå kvelden kom Atle Antonsen til bordet deres. Jirde Ali sier at hun ikke kjenner Antonsen personlig, men hun har møtt han en gang i forbindelse med Klassekampens sommerfest tidligere i år og de har vært Facebook-venner. Hun har også mottatt en melding fra Antonsen hvor det blant annet sto: «Stå virkelig på og ikke la deg dempe!»
Antonsen satte seg overfor meg. Det var et lite bord mellom oss. Jeg husker gliset, jeg husker glimtet i øyene hans. Jeg er ikke fremmed for berusede menn. Jeg er ikke fremmed for berusede menn som snakker engelsk til meg. «What are you… how are you», sier Antonsen. Jeg humrer og svarer «æ kan norsk assa.»
( … )
På sekunder skifter Antonsen ansikt. Han går fra å være en smilende mann til en som skriker «SHUT THE FUCK UP» til meg slik at jeg får spytteklysene hans i ansiktet. Jeg glemmer aldri kraften i stemmen, jeg glemmer aldri aggresjonen som kom ut av intet. Jeg forsøkte å rygge bakover, men vi satt mot veggen. «Jeg vet hva du driver med, jeg vet hva du prøver på», gjentok Antonsen. Når jeg forsøkte å spørre hva det er han mener, skriker han igjen og igjen, på engelsk, at jeg må holde kjeft. Cathrine, som sitter ved min side, spør hvorfor han skriker og oppfører seg som en «dust» mot meg. Også henne ber han om å holde kjeft. Jeg tror det er da, mens venninna mi forsøker å støtte meg, at jeg har en ut-av-kroppen-opplevelse. Jeg ser på situasjonen som om jeg ikke selv sitter der, jeg ser på ham, ser aggresjonen i kroppsspråket, forakten i ansiktet, og det er da jeg blir redd. Antonsen er en stor og kraftig mann.
I et forsøk på å roe ned situasjonen sier ikke Jirde Ali og venninnen mer, men Antonsen skal ikke gi seg.
«Du får ikke lov til å snu situasjonen.», sier han til meg. «Hvilken situasjon», spør jeg. «SHUT THE FUCK UP», svarer han igjen. Så griper han tak i armen min. Jeg river meg løs. Jeg sier at jeg ikke forstår hva han prøver å si eller hvorfor han oppfører seg på denne måten, men da ber han meg nok en gang om å holde kjeft. «Du vet veldig godt hva du gjør.», sier han. Cathrine og jeg spør hva da, men da ber han oss igjen om å holde kjeft.
Det er da en episode som hittil kun har vært skremmende og ubehagelig eskalerer på en sånn måte at det kommer til å være med meg i lang tid. «Hvis det er det du mener … hvis det er det du prøver å si … da kan jeg like godt …», sier Antonsen før han stopper.
Så kommer Atle Antonsen med en fatal melding:
Antonsen ser meg rett i øynene og sier med foraktfullt mine «du er for mørkhudet til å være her.»
«Jeg tror nesten ikke det jeg hører», sier Jirde Ali, og det tror jeg ikke mange andre heller gjør.
Like galt er det at denne episoden, med en skrikende Antonsen som Jirde Ali forteller, umulig kan ha gått andre hus forbi – men ingen gjør noe?
For mørkhudet
At det ikke foregikk i stillhet sier også den videre gang i historien noe om.
Antonsen reiser seg opp og tvinger frem en hånende latter før han snur seg mot de tre, fremmede hvite mennene ved nabobordet. «Er dere ikke enige i at hun er for mørkhudet til å være her?», spør han dem mens han peker mot meg. Som om han foretok en undersøkelse ved bordet. Så snur han seg mot meg og sier «se på deg, du er jo det.» Jeg er på dette tidspunktet helt stiv der jeg sitter. Verken Cathrine eller jeg sier noe. De fremmede mennene sier ingenting. Magnus Devold, som kom og satte seg med oss samtidig som Antonsen, sier ingenting. Antonsen setter seg tilbake på stolen sin overfor meg og prater til Devold som om ingenting har skjedd.
Magnus Devold er i likhet med Atle Antonsen komiker, men noe mot til å stå imot den vanvittige oppførselen til Antonsen har han åpenbart ikke. Mens Hulsker prøvde å være vittig overfor kolleger, så går Antonsen personlig løs på en person på grunn av hudfarge.
Cathrine snakker til mennene ved nabobordet. Han ene sier at det som skjedde ikke er greit. På spørsmål fra Cathrine om hvorfor han ikke sier ifra, svarer han at han ikke ønsker å blande seg inn. Jeg ser på Devold som ser på meg. Han er synlig sjokkert med hevede øyenbryn. Jeg spør om han er med Antonsen. Han svarer ja. Jeg spør om han syntes det som nettopp skjedde er greit. Han svarer at det siste han hørte ikke er greit. Jeg spør hvorfor han ikke sier noe. Han ser på meg noen sekunder før han ser i annen retning og tar opp telefonen sin. Like etter dette kommer Maria Stavang inn i baren og hilser på Devold som hvisker henne i øret. Med store øyne veksler hun mellom å se på Antonsen og meg.
Det er da jeg ikke klarer mer, jeg merker jeg er sekunder unna totalt sammenbrudd så jeg og Cathrine reiser oss opp. Antonsen gjør det samme. Han står ikke bare i veien, han tar et skritt nærmere og griper tak i meg. Jeg river meg løs og med gråtkvalt stemme ber jeg ham om å ikke å ta på meg. Han ber meg igjen om å holde kjeft før han igjen forsøker ta på meg. «Vær så snill og ikke ta på meg», sier jeg. «Shut the fuck up», svarer han. Da sier Stavang «Atle nei, Atle nei» før hun holder rundt ham og fjerner han slik at vi kan passere. Jeg ser ikke hvor jeg går for jeg er midt i en hysterisk gråt. Stavang kommer til meg og Cathrine og trøster meg. Hun gjentar flere ganger at det ikke er greit å oppføre seg på den måten. Jeg blir gråtkvalt nå mens jeg skriver, for jeg husker hvor mye det der og da betydde for meg at noen andre enn min venninne støttet meg.
Også Maria Stavang er komiker, men hun har åpenbart både mer baller og realitetsorientering enn samboeren Magnus Devold.
Redd for hva?
Sumaya Jirde Ali ventet på en unnskyldning, og kanskje en forklaring, dagen etter. Men det skulle ta fire dager før hun hørte noe. Da tikket det inn en Facebookmelding:
«Har erfart at jeg skylder deg en unnskyldning fra lørdag. Tankeløst å være komidust rundt så belastende ting», skrev han. «Jeg har antagelig blitt helt blind etter for mange år med fjasing rundt dette med Golden», skrev han. «Jeg unnskylder i hvert fall dypt hvis det endte med at jeg har såret deg.»
Men for Jirde Ali opplevdes ikke dette som noen unnskyldning. Hun forteller at meldingen ga henne «angstanfall», at trygghetsfølelsen hennes ble skadet.
Det er opprørende at ingen andre enn Maria Stavang brøt inn. Hvorfor? Er vi blitt så redd for alt som kan lukte av rasisme at vi holder oss langt vekk? At vi ikke skjønner forskjellen på humor og det som fremstår som reinspikka hets og harselering av enkeltpersoner? Eller handlet det om persongalleriet, kjendiser som ingen vil legge seg ut med? Om Antonsens makker gjennom mange år, komiker Johan Golden, har det morsomt med hudfarge er helt greit, de kjenner hverandre og kan spille på karaktertrekk ved hverandre, men Jirde Ali er for Antonsen en rimelig ukjent person – og de er på et offentlig sted.
Som Jirdi Ali spør «Hvem gjør sånt?» og som hun svarer:
Jo, en mektig mann som ikke en gang fremmede mennesker tør å si imot. En mann som er vant til å være midtpunktet, vant til å kontrollere situasjoner og samtaler, og som dersom han føler seg misforstått er villig til å bruke rasisme for å straffe deg. Og som i ettertid – fordi han ikke husker eller forstår alvoret – virker å være for stolt til å legge seg paddeflat.
Politianmeldt
Det endte med anmeldelse:
Jeg har politianmeldt Antonsen. Jeg turte ikke til å begynne med, for jeg var og er enda redd ham. Men jeg klarte å gjøre det etter at venner minte meg på at dersom dette hadde hendt noen av dem så hadde jeg vært ho som hadde blitt med til politistasjonen. Jeg har anmeldt fordi det er det riktige å gjøre. Fordi det ga meg en følelse av å ha kontroll etter å verbalt og fysisk blitt frarøvet den. Jeg skriver om det nå fordi det er forløsende, fordi det er et forsøk på å gjenvinne kontroll, og for å plassere ubehaget på riktig sted.
Ifølge VG har Sumaya Jirde Ali anmeldt Atle Antonsen for straffelovens §185 (hatefulle ytringer) og §226 (hensynsløs atferd), samme paragrafer som Hulsker sto tiltalt for. De har vært i kontakt med Oslo-politiet, som bekrefter at de har mottatt en anmeldelse i forbindelse med en hendelse på Bar Boca i Oslo 23. oktober og at den er ferdig etterforsket og ligger til påtalevurdering.
Atle Antonsen på sin side skriver følgende i en SMS til VG:
– Dette er en trist og ubehagelig sak, men siden det foreligger en politianmeldelse så vil det være uryddig av meg å kommentere noe rundt dette akkurat nå. Håper på forståelse for det, skriver han.
Dette er mer enn en «trist og ubehagelig» sak, den er pill råtten. Det er ikke ofte jeg er enig med Sumaya Jirde Ali, men her burde Antonsen lært av Hulsker: lagt seg paddeflat og enda flatere om mulig.
Det er sikkert ikke mange som tror at Antonsen er noen rasist, men det må da virkelig gå an – komiker eller ikke – å vise en viss anstendig oppførsel. Jeg klarer bare ikke skjønne hva i det hele tatt, om det så var et forsøk på å være morsom, hva som skulle vært morsomt med Antonsens atferd. Det virker da heller ikke som om noen rundt han lo av det heller.