I gårsdagen Debatten på NRK fikk vi et innblikk i uenigheten internt i Ap fra et knippe Ap-folk. Men egentlig fortalte fraværet av sentrale Ap-folk det meste. Statsminister Jonas Gahr Støre kunne ikke stille, men uten at vi fikk vite hva som var viktigere enn å faktisk stille i en slik debatt. Heller ingen andre i ledelsen i Ap kunne stille – og det kunne heller ikke noen av Aps stortingsrepresentanter. Hva som har foregått internt kan man bare lure på, men partiet har nok grublet på hvem de skulle sende ut i ilden i en slik betent debatt. Valget falt på Tonje Brenna, kunnskapsministeren, en av Aps broilerpolitikere med mild fremtoning.
Trond Giske, leder i Nidaros Sosialdemokratiske Forum, som ikke bare er et lokallag i Ap, men det største lokallaget som Giske dertil har bygget opp på rekordtid, fikk åpne «krisedebatten» om Ap. Giske la ikke skjul på at en måling på 16,9 prosent er en krise for Ap, og hvor viktig det er for partiet å ta innover seg at det er alvorlig. Han viste blant annet til at Ap har stått i mange kriser før, men at det da hadde sin direkte forklaring på enkeltsaker. Men nå er det en «dypere tillitskrise», påpekte Giske.
Han avviste heller ikke at et parti som Ap kan forsvinne, selv om de sosialdemokratiske ideene vil overleve.
I en ellers interessant debatt om Aps krise, er det som fanger medienes interesse mest AUF-leder Astrid Hoems angrep på Giske – der statsministeren i dag bakker opp Hoems kritikk.
Evnen og makta
Mediene interesse for Giske bør neppe overraske. Når politikere går til personangrep på hverandre, og i særdeleshet innenfor samme parti, har det akkurat de ingrediensene som gir mer å spinne på. Men politikken uteblir. Kanskje heller ikke underlig, politikk handler jo ikke lengre om politikk. Det handler om politikere, om strategier, politisk spill, politisk vilje (for eksempel til å spise kameler) og (om å bevare) makt. Intern makt innad i et parti handler ikke minst om evnen og styrken til å bevege partiet. Og nettopp dette så vi et eksempel på i gårsdagens debatt, med Giske som regissør.
Når Giske får spørsmålet om hva han ville svart velgerne på Aps krise, er hans svar en oppvisning i hvordan politikere bygger seg selv:
– Det er veldig lett å stå på utsiden og ha fasiten. Jeg har vært i Tonjes jobb, jeg har sittet i regjering i ti år. Så jeg vet hvor klemt en er mellom tusenvis av saker og tid, og å løfte blikket er vanskelig. Men jeg tror at det folk lengter etter å høre, er hva vi vil med Norge i fem til ti år. Det er ikke sånn, og det er ganske skummelt å si, at vi har lav oppslutning fordi det er krise (i verden, red.). For da skylder vi egentlig på andre utenfor og da kan vi ikke gjøre noe med det. Jeg var med i regjering i 2009, da var det finanskrisen. Da sa Stoltenberg at vi skal styre Norge trygt gjennom finanskrisen, som er ganske likt det vi sier nå, men han sa én ting til: og komme ut med Europas laveste arbeidsløshet. Det var en enorm ambisjon om hva du ville. Det skapte oppslutning, vi vant valget i 2009 takket være at vi var så tydelige i den krisa. Så du kan faktisk være tydelig i en krise. Men da må en forstå … og den fella har jeg gått i selv, det er litt sundt å være utenfor å se det annerledes, vi tror det er en ny 10-punkts eller 100-punkts plan eller 1000-punkts plan, med svar, svar, svar. Men det velgerne først og fremst stoler på er at vi skjønner spørsmålet. At vi skjønner hva det vil si å legge til side regninger til neste lønningsdag, at 13-åringer holder på å falle ut av skolen eller at bestemor ikke får sykehjemsplass. Så hvis dem er trygg på at vi skjønner de problemstillingene, så tenker dem at akkurat disse løsningene og teknikken, det får dem finne ut av. I Gerhardsens tid så hadde jo ikke folk tid til å lese partiprogrammet eller alternative statsbudsjett eller statsbudsjettet, men de stolte på at Arbeiderpartiets folk hadde verdiene, ideologien og retningen – og forsto hvordan folk har det. Og det er den tilliten vi igjen må bygge opp, hvis vi skal bli et 30-40 prosentparti – som jeg mener det er full mulig å bli. Det er ikke kriser, det er ikke europeiske trender, det er vår jobb å løfte partiet.
Giske svar er godt nok det, men det kommer fra feil person i partiet. Hadde Støre, nestleder Bjørnar Skjæran eller partisekretær Kjersti Stenseng sagt noe lignende kunne det hatt en viss beroligende effekt for at Ap faktisk forstår folks utrygghet og at partiet har klare ambisjoner om tillitsfulle løsninger. Men når dette kommer fra Giske, som selv omtaler seg som «utenforstående» – som betyr utenfor regjeringen – så tolker jeg det mer som: Der ser dere, dere vil ikke ha meg inne i varmen, men det var – når jeg var i regjering – at vi løste kriser tydelig og vi hadde ambisjoner. For det var med oss, som med «landsfader» Gerhardsen, vi hadde folkets tillit. Så skal Ap bli et storhetsparti igjen, så look to me: Jeg har evnen, men ikke makta, til å bevege partiet.
Hoem på feil kurs – og statsministeren hiver seg på
Samtidig med at Ap stuper på målingene, vokser Høyre kraftig. Da skulle en jo tro at Ap tok det som et signal om at folket faktisk ønsker mer høyreorientert politikk og beveget partiets politikk mer mot høyresiden, slik Mette Frederiksen med suksess har gjort med sosialdemokratene i Danmark. Men å ta partiet mer til høyre er helt feilslått politikk, mener AUF-leder Astrid Hoem, som hevder de fleste velgerne setter seg i sofaen, og dessuten etterlyser kjernevelgerne mer venstreorientert politikk. Det tror jeg er en feilslått analyse, for da ville ikke Høyre hatt en slik kraftig vekst og de som ønsker mer venstreorientert politikk er gått til SV eller Rødt, som også gjør det godt om dagen. Dessuten har Støre bidratt til å dra Ap ensidig mot venstre, antakelig for å dekke bordet i budsjettsamarbeid med SV. Ap står således i et slags politisk ingenmannsland, en situasjon som ikke er blitt bedre med regjeringssamarbeid med Sp.
Men heller å holde seg til å diskutere nettopp det politiske innholdet, så valgte Hoem også en offerrolle-taktikk. Hun betakket seg for at Giske skulle fremstå som en slag «leder på venstresiden» og viste til de «krevende tider med personkonflikt» – med blikket stivt festet på Trond Giske. Hoem fortalte at mange av AUFs medlemmer «har stått i bresjen i mange vanskelig kamper i partiet» og at det har vært krevende tider – og fortsatt er krevende tider, la hun til – som har gjort det vanskelig for de samme å diskutere politikk. Med andre ord: husk #metoo, Giske, det er unge jenter i AUF.
Jeg må vel innrømme at AUF-lederen i denne «ung og uskyldig»-innpakningen kanskje burde minne seg selv om at hun snart er 28 år, mens regjeringens justisminister nettopp har fylt 29 år. For om Hoem har aldri så rett i at Giskes seksualiserte omgang med unge jenter i partiet er rent ut forkastelig og at Giske ikke er fremtidens løsning for Ap – og at dette er det «noen» som må ta ansvar for – så er jeg rimelig sikker på at en slik «forsvarstale for AUF-medlemmer» ikke tjener regjeringspartiet Ap. Vil man derimot dyrke konflikter, så gjør man det slik. Vil man løse det, kreves noe annet. Kanskje Hoem vil ha Giske sparket ut av Ap, men det toget gikk nok da Ap skulle rydde opp i saken internt. Det Hoem heller minner oss på er at det ikke ble ryddet opp.
Giske repliserte med at denne form for diskusjoner er «lite konstruktive» og viste til at da Ap var på høyden hadde de brede koalisjoner med ulike syn, som oljemotstandere og tilhengere, naturvernfolk og industrifolk, men som likevel «samlet seg om de grunnleggende sosialdemokratiske verdiene», «snakket hverandre opp» og som gjorde dem som parti sterke. «Men skal vi hakke på hverandre og ta interne kriger, blir vi små», slo Giske fast, og hamret løs på betydningen av et sterkt sosialdemokrati.
– Jeg er ikke uenig i noe av det Trond sier, men jeg mener han må erkjenne at han er en del av problemet med at mange har synes det har vært vanskelig å snakke om politikk de siste årene i Arbeiderpartiet, repliserte Hoem og «krevde ro for å snakke om politikk».
På spørsmålet om roen hun etterlyser er at Giske skal forsvinne, svarte Hoem:
– Ro i form av at man ikke hele tiden konsekvent hakker mot ledelsen og bruker politikken som vi faktisk fører og kjemper.
Dermed ga Hoem etter mitt syn ballen (igjen) til Giske. Han fikk på nytt anledning til å påpeke at Ap ikke kan tie om at det er begått en rekke grove tabber for å stramme inn pengebruken, som for eksempel å kutt i arbeidsledighetstrygd, kutt til matsentralene eller ikke å gi pensjonistene det som ble lovet i valgkampen. Om Giske har tatt mål av seg å bli en sentral aktør i Aps maktkorridorer igjen, så hjalp Hoem godt til. Derfor er det forstemmende at statsminister Støre gir sin fulle støtte til Hoem, og sier hun snakker på vegne av flere enn seg selv – inkludert han selv. Ja, statsminister Støre ment endog at hun er modig.
Når statsministeren ikke kunne delta i denne debatten, burde han holdt seg for god til å hive seg på den etterpå. Men kanskje Ap tror at et fokus på Giske kan få fokuset vekk fra andre plagsomme saker for partiet og regjeringen? Det er i min tolkning en fullstendig feilslått strategi. Det minner aller mest om hva det «det nye» Ap er blitt gode på: å skylde på noen, uten å kunne løse det selv.
Det både Hoem og Støre klarte var å gjøre Giske til en faktisk lederskikkelse i partiet. Siste ord i saken er neppe sagt, så det er bare å «gratulere» Ap igjen. Hva skal dere si på 14-tallet eller det som verre er?