Da HRS i 2004 avslørte praksisen med at barn og unge sendes på langvarige opphold i typisk foreldrenes opprinnelsesland, var norske myndigheter og diverse aktører mest opptatt av å dempe ned problematikken. Problemet var ikke «så» stort ble det hevdet, og de samme myndighetene hevdet at det var lite eller ingenting de kunne gjøre. Foreldre bestemmer selv over hvor barna skal vokse opp og hvordan det skal oppdras, ble det slått fast.
En slik holdning er en oppvisning i ansvarsfraskrivelse. For «alle» vet hvilke barn og unge som rammes hardt av en slik praksis, det er de som har opprinnelse i såkalt æreskultur. Men det er ikke bare de enkelte skjebnene som lider, det gjør også samfunnet ved at slike utenlandsopphold er anti-integrering i praksis.
Hvorfor ikke denne problematikken vies større oppmerksomhet kan man bare lure på.
Alvorlig
Det svenske Likestillingstilsynet har i en ny rapport intervjuet ansatte i blant annet sosialtjenesten, politi og skole. Der fremkommer det at 143 barn og unge har blitt tatt ut av Sverige mot sin vilje de siste årene. Flertallet, 120 av dem, er barn. Men dette er bare et slags øyeblikkstall, for ingen har – som i Norge – noen oversikt over hvor mange det faktisk handler om. Det finnes rett og slett ingen politisk vilje til å få tallene på bordet.
Rapporten viser til at i de fleste avdekkede tilfellene er det snakk om æresrelatert vold, psykisk og/eller fysisk. Den vanligste årsaken er at familien prøver å unnslippe myndighetenes søkelys eller vedtak, for når formålet med reisen er å stikke av fra for eksempel sosialtjenesten og det står for døren et barne- eller tvangsekteskap, eventuelt reoppdragelse for å avlære vestlige verdier, vet selvsagt foreldrene at det de gjør kan være straffbart.
– Vår undersøkelse tyder på at dette er et alvorlig problem, sier Lena Ag, generaldirektør i Likestillingstilsynet til SVT.
Et fellestrekk, som også sier noe om hvordan man kom frem til et tall, er at barnet eller den unge hadde hatt kontakt med myndighetene i de fleste tilfellene. Så hvorfor ble det ikke reisene stoppet?
Det kan handles
Ifølge rapporten kunne flere av disse bortføringene, som de kaller det, vært forhindret dersom myndighetene hadde grepet inn tidligere.
– Det er ikke gjennomført korrekte risikovurderinger, man har rett og slett ikke handlet til rett tid, sier Ag.
Hun viser til at man ikke har kunnskap nok om problematikken, det finnes ingen retningslinjer for hvordan man skal gå frem og kommunene mangler penger for å følge opp.
Nettopp at man ikke vet hvor mange dette gjelder, anser Likestillingtilsynet som et stort problem. De ønsker at det utredes muligheten for et nasjonalt meldesystem, at det føres statistikk over problemet, at det gis mer informasjon i skolen, både til elever og skolepersonell, at sosialtjenestens arbeid med risikovurderinger forbedres og at loven om reiseforbud utvides, for eksempel til også å omfatte reoppdragelse.
Et sted en kan begynne er det som HRS har gjort ved et par anledninger (før tallene ikke lengre ble tilgjengelige) , nemlig å sammenligne antall bosattregistrerte barn og unge i skolepliktig alder med det faktiske antallet elever i grunnskolen. Vi avdekket (i 2009) at opp mot 4.000 barn/unge i Norge ikke var å finne i skolen (inkludert spesialskoler og hjemmeundervisning).
HRS foreslo allerede i 2004 at det må innføres en nasjonal individbasert elevdatabase, som igjen kan samkjøres regelmessig med befolkningsopplysninger fra folkeregisteret. I tillegg må folkeregistreringsrutinene endres, da for eksempel ved at det innføres en tredje kategori, det vil si at registreringen ikke bare omfatter de som er bosattregistrert eller utflyttet, men at det innføres en kategori for dem som er på lange opphold i utlandet.
Det er mange tiltak som kan settes i verk for å få (en viss) kontroll på problematikken. Det mest effektive tiltaket ville nok vært utvisning av foreldrene og at samfunnet overtok omsorgen for barna, til det beste for barna og til det beste for samfunnet. Men det er det selvsagt ingen som tør, vi rett og slett ofrer disse barna og unge ved ikke å sette inn kraftfulle tiltak.
Når lite eller ingenting skjer kan det ikke handle om annet enn politisk arroganse, for nå kan ikke politikerne skylde på at de ikke vet.