La oss først se litt på NRKs sak om de 432 enslige mindreårige asylsøkerne (EMA) som er forsvunnet fra norske mottak siden 2015. Saken, som for øvrig Mads Gilbert omtaler som «grundig og langvarig undersøkende journalistikk gjennomført av fire skarpe kvinnelige NRK-journalister i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk ved UiB», har etter min mening både en politisk slagside og betydelige mangler.
Ikke nevn juks
For det første slår NRK fast at dette er barn og unge som er kommet til Norge uten foreldre, herav EMA. Men hvem de kom med, vet vi ingenting om. De kan ha kommet med familie eller (andre) menneskesmuglere. De kan faktisk også allerede være norske statsborgere. Alt dette går an fordi det ikke foretas noen regelmessig DNA-test for å avdekke eventuell familierelasjon. HRS har tidligere fortalt om hvordan innvandrere kan lure asylsystemet ved å bruke egne barn som EMA. En somalisk (enslig) mor satte sine to mindreårige barn utenfor en politistasjon i Oslo med instruks om ikke å si et ord, men vise politiet en lapp de hadde i lomma. På den lappen sto hennes eget navn og telefonnummer. Politiet utførte tjenesten de skulle gjøre og barna ble plassert på et mottak. Der ble kvinnen på lappen kontaktet, som kom og fortalte at hun var barnas tante. Hun kunne fint ta seg av de to barna, fortalte hun. Og dermed hadde nå kvinnen i teorien fire barn, i realiteten bare de to hun hadde fra før. Men hun fikk gode inntekter som fostermor og større kommunal leilighet siden familien hadde «vokst». I tillegg fikk hun to nye norske pass som kunne selges i Somalia.
Denne historien (i mer detaljer) formidlet vi norsk politi. Det ble iverksatt en grundigere undersøkelse, også i europeisk kontekst, som avdekket at slikt asyljuks verken er umulig eller uvanlig. Det ble endog shoppet mellom ulike land. For eksempel kunne samme familie være bosatt i flere land, og utløste følgelig trygder og stønader fra samtlige av disse.
Med andre ord, og som jeg vil tro NRKs journalister godt vet, er det svært mye juks i asylsystemet. Når disse EMA, de fleste over 15 år som NRK selv påpeker, er forsvunnet, kan forklaringene være alt annet enn redelig. Men NRK legger opp til en dramaturgi om «det inhumane Norge» og det «fæle politiet». Med uthevet skrift får vi vite at fem av barna var under 10 år da de forsvant, den yngste 5 år. De starter reportasjen med fokus på en forsvunnet 9-åring fra Somalia og lenker deretter til en sak om «Agathe (16) som skulle gå på bussen, men ble borte». At samme Agathe var alderstestet og fått fastslått en alder på rundt 20 år er visst uinteressant for NRK. Det ødelegger kanskje en god historie, eller NRK klamrer seg fast til de innvandringsliberales idé om at slike alderstester «ikke er gode nok» – der selvsagt alternativet er ikke å teste.
Mislykket
Samtidig har NRK i denne reportasjen gjort lite for å finne aktuelle forklaringer på hva som kan ha skjedd i disse forsvinningene. Det nærmeste vi kommer er at Line Vollebæk, tidligere Uteseksjonen i Oslo, nå spesialrådgiver ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, region Øst, forteller at hun har «sett unge mennesker som har blitt tvunget til å selge narkotika, som har blitt utsatt for vold og antakeligvis også har blitt utsatt for seksuelle overgrep».
Det er ingen tvil om at dette er unge mennesker som er spesielt sårbare, men hva er det så som har gjort det mulig for dem å komme i en slik sårbar situasjon? Ja, nettopp, et fullstendig mislykket asylsystem – som dertil ingen evner å gripe fatt i. Det nevnes heller ikke at selve reisen for disse EMA kan være vel så mye – om ikke mer – risikabelt ved å måtte selge narkotika, bli utsatt for vold og seksuelle overgrep, ja endog ufrivillige organdonasjoner, nei, det ville jo også ødelegge for NRKs budskap: mangelfull registrering i slike forsvinninger og at politiet ikke leter (godt nok) etter dem. Feilen er altså «hos oss».
Det kan være at dette systemet ikke fungerer godt nok, men ut fra de erfaringer vi har gjort i HRS vet vi også at både mottaksentrene og politiet er godt kjent med ulike former for juks, så de kan ha forklaringer på forsvinninger som de kanskje taktisk sett finner fornuftig å tie om. Og det er jo slett ikke sikkert at MSM ville formidlet slike ufordelaktige historier om asylsøkere, i alle fall ikke om EMA.
Det kan jo også nevnes at da en mor med sin baby ble skrevet inn på Bufetats utredningsavdeling direkte fra asylmottaket, gikk det opp for fagfolkene at denne kvinnen ikke burde ha omsorg for barn. Det ble innleid tolk og satt i verk et apparat for å formidlet dette til henne. Men da forsvant både hun og babyen. Mest sannsynlig prøvde denne kvinnen lykken et annet sted. Slike historier når aldri MSM.
Noen biter helt ukritisk på MSMs typiske ensidige fremstilling. En av disse er den profilerte legen Mads Gilbert, som også har markert seg som nødhjelpsarbeider og Rødt-politiker.
Rasisme?
Den politiske slagsiden i NRK-saken passer ypperlig til Gilberts profil. Budskapet til Gilbert i Nordnorsk-debatt er at vi forskjellsbehandler. Han åpner med å fortelle om den massive leteaksjonen etter den 12 uker gamle valpen Okie (navngivelse fører til nærhet) på Gjøvik. «Vi leter etter bortkomne hundevalper, men ikke etter 432 forsvunne barn», fastslår Gilbert:
Vi leter etter savnede mennesker, bortkomne turgåere, forliste fiskere, demente sykehjemspasienter, rasofre, ungdommer på galeien – vi leter med store styrker, vi finner, vi hjelper, vi gjenoppliver, vi lykkes ofte og mister noen. Men vi gir oss ikke. Verdigrunnlaget vårt tilsier maks innsats for å redde liv, menneskeliv som hundeliv. Godt er det, for de som blir lett etter og deres familier. Men ikke alle blir lett etter når de forsvinner. Storstilte leteaksjoner avhenger av hvem du er, av hudfarge og sosial posisjon i velferdsstatens moralske hierarki.
Det er et poeng å peke på «sosial posisjon i velferdsstatens moralske hierarki», for nettopp denne posisjonen forteller oss noe om nærhet. Men det handler også om noe mer, det handler om uskyldige. Hva vet vi om denne uskyldigheten overfor asylsøkere? Barn og unge asylsøkere er plassert i denne rollen av noen, ikke uvanlig av foreldrene som bruker dem som ankerbarn for selv å få opphold i Vesten. Vi vet dette foregår, men vi vet ikke hvem som er hvem. Systemet avdekker ikke de reelle hjelpetrengende fra de andre, men langt de fleste av oss skjønner noe er riv ruskende galt når barn og unge kan reise halve verden rundt for å finne «en trygg havn». Men det vil vi ikke forholde oss til?
Forestill deg at ett norsk barn hadde forsvunnet sporløst hver eneste uke i åtte år, totalt 432 barn, uten at noen lette? At ingen kunne forklare forsvinningene? At lite eller intet ble gjort for å finne dem? At barna dessuten var enslige og i en vanskelig livssituasjon. Ulike justis- og barneministre, barneombud og politimyndigheter visste om det uten å bry seg om å finne barna? Ville vi ha reagert og stilt krasse spørsmål til våre «ansvarlige myndigheter», til regjering, barneombud, barneminister, justisminister, politidirektør?
Og hva er så dette et bevis på, ifølge Gilbert? Jo, strukturell rasisme.
Det blir stadig tydeligere at strukturell, nesten usynlig, rasisme nettopp fører til slike sjokkerende forskjeller i tilbud, omsorg og innsats for mennesker i nød – som saken om 432 fortsatt savnede ikke-norske, ikke-hvite barn peker mot.
Det samme mønsteret gjentar seg hver gang, for hvis noe på noen måte kan kobles til rasisme, så utnyttes det for alt det er verdt. For andre forklaringsvariabler er ikke tilstede i slike som Gilberts verden. La oss så snu litt på det: Hvor var Gilbert og hans like da HRS tilbake til 2002 avdekket at tusenvis av barn folkeregistrert i Norge blir dumpet i foreldrenes opprinnelsesland? Hvor var de opprørte kravene om at disse innvandrerforeldrene må slutte å hindre barna sine i å bli integrert i Norge? Hvor var ropene etter ulike justis- og barneministre, barneombud og politimyndigheter som visste om dette uten å bry seg om å finne barna, ansvarliggjøre foreldrene og sikre barna og de unge en trygg oppvekst i Norge? Ble dette med rasisme litt vanskelig? Ikke-hvite foreldre og ikke-hvite barn ble en dårlig kombinasjon? Ble det litt for synlig at alle disse «mennesker i nød» kanskje ikke var så nøden likevel?
Er det noe NRK-saken avdekker – og som burde opprøre Gilbert og alle andre – så er det at asylinstituttet har spilt fallitt. Det må legges ned.