I disse tider med stadig flere påstander om krenkelser, uenighet om straffelovens såkalte rasismeparagraf (§ 185) og snakket om høyre-ekstremismens frammarsj – som i realiteten er det motsatte – har Ap/Sp-regjeringen kommet frem til at de trenger en utredning om mulig lovregulering av adgangen til å kreve erstatning for visse menneskerettighetsbrudd.
Det heter i mandatet for utredningen at etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 13 har enhver hvis rettigheter og friheter etter EMK blir krenket, rett til «effektiv prøvingsrett» eller «effektivt rettsmiddel». Statene har frihet til selv å bestemme hvilke rettsmidler som skal være tilgjengelig i nasjonal rett, kravet er at disse skal være effektive. Er det så «effektivt» hvis det konstateres en krenkelse, at man da har rett på en erstatning?
I dag finnes det ingen uttrykkelig hjemmel i norsk rett for erstatning ved menneskerettighetskrenkelser, men praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) gir grunn til å stille spørsmål om norske erstatningsregler fullt ut oppfyller kravene som følger av EMK, heter det i pressemeldingen.
Det påpekes i mandatet at statene ikke har noen generell forpliktelse til å tilby erstatning ved krenkelser av EMK. EMD har «i noen tilfeller tolket artikkel 13 slik at kravet til passende reparasjon medfører at den som er utsatt for en konvensjonskrenkelse, må ha mulighet til å fremsette krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap, med en rimelig mulighet til å vinne frem med erstatningskravet». For å sikre at Norge følger disse eventuelle forpliktelsene, er utredningens oppgave å finne ut av.
I tillegg gir FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 2 nr. 3 bokstav a en rett til «effektive rettsmidler ved konvensjonskrenkelser», der FNs menneskerettskomité har gitt uttrykk for at statene har en «plikt til å reparere konvensjonskrenkelser, og at dette kan omfatte reparasjon i form av erstatning».
– Det er viktig for meg å understreke at menneskerettighetskrenkelser i de aller fleste tilfeller kan repareres på andre måter enn ved å utbetale erstatning, for eksempel er det ofte tilstrekkelig at domstolene konstaterer at det har skjedd en krenkelse eller at et forvaltningsvedtak oppheves. Et eventuelt lovforslag skal ikke gi mer omfattende mulighet til å kreve erstatning enn det som følger av våre menneskerettslige forpliktelser, sier justis- og beredskapsminister Emilie Mehl.
Nå er vel ingen i tvil om at både EMK, praksis i EMD og FNs menneskerettskomité er sterkt rettighetsstyrt, mens det i slike tilfeller åpenbart er «effektivt» å ty til økonomiske erstatninger er pengesporet som et pressmiddel for å ivareta sine plikter fortsatt tabu, i alle fall når det kommer til ulike grupper innvandrere. Når for eksempel foreldre sender sine barn eller unge på langvarige opphold i typisk eget opprinnelsesland, som etter all sannsynlighet i mange tilfeller er brudd på flere konvensjoner, ikke minst barnekonvensjonen, så tør ikke myndighetene stenge pengesekken til familien eller ilegge noen bøter – og aldri har vi hørt om noen utredning om slikt, til tross for at det er et omfattende problem som krenker barns menneskerettigheter.
Men det er klart, hvis slike krenkelser i fremtiden kan innebære erstatning – fra staten – da kan det jo bli en lukrativ business.
Utredningen om erstatning for menneskerettighetskrenkelser skal gjennomføres av professor Kjetil Mujezinović Larsen ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, og skal ferdigstilles innen 1. august 2023.