Mímir Kristjánsson er rimelig skråsikker når han fastslår i Aftenposten at fattige foreldre er like gode som alle andre foreldre. Mens en slik påstand sikkert er til trøst for endel mennesker i en vanskelig livssituasjon, er den farlig på samfunnsnivå, rett og slett fordi den ikke er sann. Å gi mer penger til fattige er definitivt nødvendig i perioder der prisstigningen på strøm og dagligvarer er langt høyere enn veksten i trygdeytelser, men det er lite som tyder på at foreldreferdighetene blir bedre av å øke overføringene til de mest ressurssvake. Og årsaken til det er åpenbar for enhver som har arbeidet i oppvekstsektoren, enten det er på helsestasjon, i barnehage, i skole eller i barnevern. Det mangler langt mer enn penger.
Den «vanlige» kjernefamilien er best
Når politikere uttaler seg om barnevern er det all grunn til å være skeptisk. Når politikere uttaler seg om sårbare grupper er det enda større grunn til å være det, for motivene bak uttalelsene har oftere mer med ideologi enn med realiteter å gjøre.
Så også med Kristjánsson, som fastholder at de fattige familiene som ikke tør å oppsøke NAV fordi de er redde for å bli rapportert til barnevernet er like kompetente foreldre som alle andre. Det er en likhetstanke som er på ville veier. Å være ressursfattig handler ikke bare om å være trangbodd og ha foreldre med lav inntekt. Det handler om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer som overføres fra en generasjon til den neste. Og lik det eller ei; dette handler om generelle evner. Kommer man seg ikke ut av fattigdom over tid, er det sjeldent pengemangel som er årsaken, det er generell ressursmangel.
Det er urettferdig, visst er det det, men det er engang slik at to ressurssterke foreldre oftest utøver bedre foreldreskap enn to ressurssvake, og til tross for vårt samfunns iherdige ønske om at det er like bra å ha bare en forelder som det er å ha to, så er det ganske enkelt bedre å være to enn det er å være alene om omsorg for barn. Det kan være vondt å ta innover seg, men pappaer er ikke overflødige, de er ofte helt avgjørende for at omsorgen skal være god nok totalt sett.
Importert fattigdom
Nav bedyrer på sin side at de bare varsler barnevernet når de mistenker alvorlig omsorgssvikt, og at de aller fleste derfor ikke har noe å frykte. Det kan godt hende at er riktig, men hvor enkelt er det for fattige mennesker å stole på Nav? argumenterer Kristjánsson.
Det Kristjánsson neppe er klar over er at NAV varsler barnevernet i synkende grad. Svært få meldinger sendes årlig fra NAV til barneverntjenestene, og det er grunn til å anta at mistankene om omsorgssvikt er reelle. SSB har oversikt over antall meldinger fra NAV de siste årene.
Rødt-politikeren bør merke seg nedgangen i antall meldinger over tid, ikke minst fordi man skulle antatt at antallet meldinger steg som utslag av masseinnvandring 2015-2016.
Det som er farlig med å bruke tall på den måten Kristjánsson gjør, er at det har politisk effekt. Det er slik en samlet venstreside argumenterer og har fått gjennomslag i en årrekke på alle felt der det er stor kvinnedominans. Hvorfor tror du det løper unger i barneskolealder rundt med kniv som en del av normal påkledning i enkelte områder? Hvorfor tror du voldstallene i skolene øker fra år til år? Det er neppe grunnet for mange varsler til barnevernet, det er snarere for få varsler som er problemet.
Når Rødt-politikeren tar foreldreperspektivet i fattigdomsdebatten, får det direkte negative følger for barna i form av realpolitiske tiltak som stort sett handler om å drysse mer penger over både foreldre og nærmiljø. Ungene forsvinner ut av fokus, før de dukker opp som bevæpnede problemer noen år senere. Det Kristjánsson og en samlet venstreside nekter å forstå er at penger ikke er løsningen på generell ressursmangel. Det er heller ingen løsning å synes synd på foreldrene i disse familiene – det er ungene det er synd på.
Barnefattigdom er i stor grad et importert fenomen. Det løses ikke av å gi familiene mer å rutte med, slik Kristjánsson påstår, og det løses på ingen måte av å framsette en påstand om at «alle er like flinke foreldre». Det er direkte feil, og vi har belyst det i en rekke saker.
I virkelighetens verden er verken evner eller hjemmemiljø rettferdig fordelt. Det er helt vesentlig å forstå sammenhengen mellom strenge rammer, tett oppfølging og det å ha mulighet til å lykkes. Kunnskapsgapet, både faglig og sosialt, mellom norske middelklasseelever og innvandrerelever fra ressurssvake hjem er langt større enn både politikere og journalister ser ut til å fatte, og det er synd at Kristjánsson reduserer viktigheten av god omsorg til å handle om penger.
Mer barnevern, ikke mindre
Forskere i Norden gjør ofte et poeng av at dårlig økonomi og trangboddhet er årsaker til voldsutøvelse, både i norske og innvandrede familier. Men dårlig økonomi er en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer.
Som regel er det en akkumulasjon av negative risikofaktorer som gjør at folk er fattige, og dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene. Feilslutninger som begås av venstreorienterte forskere som avskriver arv og slektskap som faktorer er gjennomgående i nordisk akademia, med et hederlig unntak i Amir Sariaslan, forsker i psykiatrisk epidemiologi.
Det Sariaslan påpeker er svakheten i studier som kun tar hensyn til miljøfaktorer, og deretter avslutter og konkluderer etter å ha kontrollert for faktorer som eksempelvis enslige husholdninger, lavt utdanningsnivå, psykiatrisk sykelighet, arrestasjon for voldsforbrytelser og rusproblemer. Ved å avslutte studier uten å ta hensyn til slektskap og arvelighet, vil det framstå som om fattigdom er årsaken til nevnte negative effekter. Vi har omtalt funnene her:
Den logiske og ikke minst tragiske konsekvensen av at den sosialpsykologiske forskningen har gitt en omfattende tro på at det er fattigdom i seg selv som utløser kriminell adferd og psykiatri, er at tiltak er designet for å matche dette funnet.
Når grundigere studier derimot viser at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status ikke fører til verken kriminalitet eller psykiatri, står samfunnet igjen med tiltak som er helt feil. Når det beviselig ikke utgjør en forskjell i risiko for å utvikle voldelig kriminell adferd at foreldrene tjener mer, kan samfunnet heller ikke tro at det vil ha effekt å kompensere med penger for å forebygge kriminalitet.
Vi har tidligere omtalt denne feilslutningen og politikernes endeløse tro på at flere millioner til «integrerings- og utjevnende tiltak» vil være virkningsfulle.
I saken Hvor trangt? beskrev vi hvordan det er stor politisk vilje til å bruke trangboddhet som forklaring på innvandret overrepresentasjon på alt som er vondt og vanskelig, selv om dårlig økonomi og trangboddhet er ikke årsaken til utenforskap. Det er det nettopp arvelige, menneskelige faktorer som er.
Mange fattige barn har nettopp noe i barnevernets søkelys å gjøre. Ikke i kraft av å være fattige, men i kraft av årsakene til foreldrenes fattigdom. Det er ungene som ofres på ideologiens alter, ikke samfunnet som gir foreldrene deres for få penger.