Norge har blitt rystet av historien om «Mathias». Da A-magasinet nylig publiserte saken Gutten i leiligheten, var saken merket «Barna Norge svikter», og noen avsnitt oppsummerte den gruoppvekkende historien.
«Ved innleggelse 7. januar 2022 var gutten tydelig avmagret. Klærne var skitne, hullete og for små. (…) Håret var langt, tovet på hele bakhodet og med store floker/knuter. (…) Leppene var hovne, sprukne og tørre», står det i en kjennelse fra Hordaland tingrett.
Pasienten som legges inn på Haukeland denne vinterdagen, kjenner få andre enn familien sin. Ifølge politiet har Mathias ikke vært hos tannlege, og han har ikke vært hos lege siden han var baby. Han har ikke gått i barnehage eller på skole. Mye av livet har han tilbrakt inne i en leilighet på 84 kvadratmeter.
På Haukeland blir Mathias undersøkt. Han er alvorlig underernært. Det kan påvirke alle kroppens organer og føre til hjertesvikt og i verste fall død, påpeker leger.
Det har vært total og omfattende systemsvikt, og hvordan det har vært mulig at omsorgssvikten har gått under radaren i årevis er vanskelig å fatte. Saken har vakt oppstandelse og ført til nye rutiner i skoleetaten, tannhelsetjenesten, barnevernet og helsestasjonen i Bergen. På nasjonalt plan vil saken også gi ringvirkninger, den er så skrekkelig at noe tilsvarende aldri må få skje igjen, og absolutt «alle» er enige i akkurat det.
Så langt, så godt. Det offentlige Norge lover bot og bedring og økt bevissthet om at det faktisk kan foregå alvorlig omsorgssvikt i norske hjem. Jeg skal være den første til å underskrive på at det er en god ting at Mathias’ ødelagte barndom fører til rutineendringer. Og på samme tid klarer jeg ikke fri meg fra tanken om at det fremdeles finnes et gigantisk hull å tette i den norske offentlige omsorgen for barn. Det finnes en gruppe barn offentligheten er fullstendig klar over at utsettes for grov omsorgssvikt uten at etatene er seg sitt ansvar bevisst.
Ofre for vold
Mathias’ skjebne har med rette ført til krav om bedre oppfølging av de svært få elevene i Norge som mottar hjemmeundervisning. Aftenpostens kommentator Therese Sollien skriver om det mangelfulle regelverket for denne praksisen i saken Kan flere lide samme skjebne som «Mathias».
Kommunen kan velge å kalle inn barna til særskilte prøver for å sjekke om barna lærer det de skal. Men det er ikke noen regel som sier at kommunen må gjøre det. Det avgjør kommunen selv. Og det finnes ingen oversikt over hvordan kommunene praktiserer det, hvis de gjør det i det hele tatt.
Det er også opp til kommunen å avgjøre, gjennom tilsyn, om foreldrene tilbyr god nok undervisning. Men det er ikke noe krav om at tilsynsføreren skal møte barna.
Når Aftenposten konkluderer med at dette er hull i opplæringsloven som bør tettes, er det ikke vanskelig å si seg enig. Men hva skal gjøres med et system der alle hull tilsynelatende er tettet fra før, men likevel ikke fungerer? For det finnes også slike systemer, der barnehager, helsestasjoner, skoler og barnevern kunne arbeidet på en helt annen måte for å avdekke grov omsorgssvikt, men der barna har blitt politisert til å forstås som «ofre for fattigdom» i stedet for det de i realiteten er: ofre for vold.
I Norge opplever mer enn hvert sjette innvandrerbarn å bli utsatt for grov vold av moren. Rapporten Minoritetsetniske barn og unge og vold i hjemmet viser både hva volden består i og hvor hyppig mødrene står bak slag, spark og pisking av egne barn (mine uthevinger i sitatet):
Undersøkelsen har også sett på sammenhenger mellom foreldres fødeland og ungdommenes rapporteringer av utsatthet for grov vold fra foreldrene. Grov vold karakteriseres i denne undersøkelsen som å bli slått med knyttneve, slått med gjenstand, fått bank/juling eller utsatt for noe annet voldelig. Fire prosent av ungdommene med mor født i Norden rapporterer at de har vært utsatt for grov vold fra mor. Tilsvarende rapporterer 12 prosent av ungdommer med mor født i vestlige land (utenfor Norden) at de har vært utsatt for grov vold fra mor, og tallet øker til 17 prosent når mor er født i et ikke-vestlig land. Den samme tendensen går igjen når man ser på utsatthet for vold fra far sortert etter fars fødeland.
Omtrent de samme tallene finnes også i annen forskning. Mens omtrent 5 prosent av norske barn har opplevd grov vold hjemme, er det tilsvarende 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerbarn som har opplevd det samme, ifølge rapporten Vold og overgrep mot barn og unge – Omfang og utviklingstrekk 2007–2015.
Høyre og SV med feil tiltak
I dagens Politisk kvarter var Høyres ordførerkandidat i Oslo, Anne Lindboe, og SVs Sunniva Holmås Eidsvoll invitert for å debattere tiltak for å løfte barn ut av fattigdom. Høyre har foreslått å gi ekstra undervisningstimer i matematikk og naturfag i byens «utsatte områder», begrunnet i at utdanning er den beste måten å få barn ut av fattigdom, mens SV sier tiltaket ikke kan bøte på frafall og «skoletrøtte elever».
Men debatten er fullstendig bortkastet, for den går ikke til kjernen i problematikken. Mens både Lindboe og Eidsvoll sier fornuftige ting om at de fattige barna har andre behov enn barn fra ressurssterke hjem, lander de begge på ulike former for kompenserende tiltak for å bøte på foreldrenes manglende evne eller vilje til å følge opp barnas skolegang.
Dette er standard norsk tilnærming til et massivt integreringsproblem som krever noe ganske annet enn velvillige norske kvinner som har tro på at deres egen pedagogiske velvilje og personlige godhet er nok. Å slippe kvinner med frelserkomplekser løs på det som i realiteten er et voldsproblem er ikke effektivt. Det spiller ingen rolle om tiltroen til egen godhet er sterk eller om forslagene kommer fra Høyre eller SV. Verken mattetimer eller mindre teoretiske fag kan kompensere for skadene av vold.
Samtidig som skolevold, gjengvold, uprovosert vold, knivstikking og skyteepisoder er gjengangere både i politisk debatt og i mediene, er det så å si aldri noen politiske partier eller medier som tar seg bryet med å peke på det åpenbare: vold avler vold. Volden kommer hjemmefra, og den er grov. Når mer enn hvert sjette innvandrerbarn med MENA-bakgrunn utsettes for grov vold, så er det åpenbart at det burde være det som adresseres. I skolealder vil det allerede være for sent for en rekke av disse barna.
Tidlig inn
Skal man avdekke omsorgssvikt, må man nødvendigvis være parat der omsorgssvikten foregår. I Norge er barnevernet varslingsbasert, og det er derfor ingen automatikk i at vold mot barn avdekkes og adresseres. Jeg forklarte systemet i saken Dette er barnevernskrisen.
Sammenlikner man systemet med f.eks. helsevesen eller politi, kan man få et klarere bilde av hvor vilkårlig varslingssystemet fungerer. Se for deg en ulykkesbelastet veistrekning. Det settes i verk diverse kontrolltiltak på strekningen. Fotobokser settes opp, manuelle kontroller av fart, ruspåvirkning og førerkort gjennomføres jevnlig. Politiet venter ikke utelukkende på varsler fra publikum, rett og slett fordi det ville hatt for liten effekt på antall ulykker. Tilsvarende innkalles alle kvinner i risikogruppen for brystkreft til mammografiundersøkelser. Helsevesenet venter ikke på at folk skal varsle selv når de kjenner en kul, fordi man vet at for få krefttilfeller avdekkes på denne måten.
Barnevernet vet utmerket vel hvilke grupper som utøver vold og andre former for omsorgssvikt. Likevel foretas ingen undersøkelser uten at det foreligger en bekymringsmelding.
Vold utøves i aller størst grad mot de minste barna, og diverse tiltak i skolealder vil ha liten effekt for voldsrammede barns utviklingsmuligheter. Når politikere snakker om å bedre fattige barns muligheter i norsk skole, så er det på høy tid at de tar innover seg hvor ødeleggende de første leveårene med vold i hjemmet er for disse barna. I land som f.eks Somalia og Pakistan er vold og ydmykelser en alminnelig del av barneoppdragelsen, og denne praksisen tar mange foreldre med seg til Norge. De må oppsøkes, opplæres og ansvarliggjøres fra barnet blir født, snarere enn at norsk offentlighet i frykt for å stigmatisere holder seg unna og kaller volds- og frafallsproblematikken i skolen et fattigdomsproblem.
Det er nitrist for barnas del at fagfolk i stedet for å fokusere på å få bukt med den grove volden, er så selvsentrerte i egen selvpiskende agenda at artikler som denne kommer på trykk hos statskanalen.
Meiner barnevernet kan for lite om kultur: – Alvorleg belastning for barn
– Kunnskap om stell av afrohår treng betydeleg utvikling i barnevernet, seier psykologspesialist. Ho meiner ustelt hår kan oppfattast som omsorgssvikt.
Ser ingen det hinsidige i å framsette påstanden om at feilstelt afrohår er en alvorlig belastning, samtidig som volden foreldrene har utsatt barnet for ikke nevnes med et ord?
Fjern volden, få smartere barn
Når både Høyre og SV innser at innvandrerbarna ofte kommer til skolen med dårligere ferdigheter og dårligere oppfølging på hjemmebane enn andre, skal de få et gratis tips om hvordan disse barna kan klare seg bedre på skolen. Dersom de slipper å vokse opp i grov vold, vil de automatisk få mer kognitiv kapital. I saken Den trygge byens tikkende bomber skrev jeg følgende:
Det er viktigere å forstå at vold mot barn gir dummere barn, enn det er å forstå at jo lavere iq, jo mer kriminell er du. Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire (USA) er en av verdens mest kjente voldsforskere. Forskerens resultatet antyder at et lands praksis med fysisk avstraffelse kan prege og senke en hel nasjons kognitive utvikling.
Psykologtidsskriftets gjennomgang av Straus forskning oppsummerer funnene slik:
De skadelige effektene av fysisk avstraffelse/vold er tydelige, og de er kumulative – det vil si at jo mer avstraffelse, desto klarere negativ effekt. Forskningen hans finner at fysisk avstraffelse henger sammen med:
-
- Mer aggressiv og vanskelig atferd utenfor hjemmet, for eksempel i skolen
- Mer risiko for voldsproblemer og senere kriminell atferd
- Større risiko for problematisk rusbruk og tidlig rusdebut
- Dårligere skoleprestasjoner og lavere intelligens
Særlig det siste punktet om dårligere prestasjoner og lavere intelligens er et dramatisk bevis på at fysisk avstraffelse av barn er skadelig. I sin videre forskning har Straus dokumentert at et barn som blir oppdratt med fysisk avstraffelse/vold, i gjennomsnitt vil skåre 5 IQ-poeng lavere enn barn som aldri blir fysisk avstraffet.
Skal man forebygge og virkelig gi barn mulighet til å nå noen vei i det norske skolesystemet er man nødt til å adressere familiene lenge før barna når skolealder. Finnes politisk vilje til å tette hullene som tillot at «Mathias» fikk oppveksten ødelagt, bør det finnes politisk vilje til å skjerme «Hassan» for grov vold også.