Det sies at sorg har fem stadier, det første stadie er fornektelse. Du nekter rett og slett å tro at det vonde som skjer er reelt, du hefter deg ved håpet om at det bare er en vond drøm du snart våkner opp av. Å se Støre konfrontert med historisk lav oppslutning – også fra sine egne – gir umiddelbare assosiasjoner til å se mennesker i krise etter vanskelige og smertefulle livsendringer. Han uttrykker at han tror det kommer til å ordne seg, at velgerne vil komme tilbake, men det hele synes som en uoppnåelig ønskedrøm.
– Jeg tar alle tilbakemeldinger og målinger på alvor. Samtidig er jeg mer opptatt av tallene som treffer folk, enn de tallene som treffer meg selv akkurat nå, sier Jonas Gahr Støre til Dagbladet når avisen konfronterer statsministeren med de nedslående krisetallene.
På Politisk kvarter i dag morges gikk han enda lenger. Det han mener med «tallene som treffer folk», forklarer han på følgende måte: «Det er tallene som treffer Norge, treffer folk i hverdagen deres, økonomien, de oppgavene som skal løses sammen og som traff fra de ukene vi overtok regjeringsansvaret og som vi har fått på vårt bord – det er det som nå er min oppgave», presiserte han.
Den oppmerksomme leser vil se akkurat det samme som meg i dette utsagnet: ansvarsfraskrivelse.
Uten ansvar
Støre omtaler økonomisk dyrtid for befolkningen som noe som «traff fra de ukene vi overtok», som om det var et slags lyn fra klar himmel, en oppgave han riktignok uttaler at han skal ta, men som han ikke kan holdes ansvarlig for.
Man skal ikke psykologisere for psykologiseringens egen del, men det er påfallende samsvar mellom Støres uttalelser og andre stadie i en sorgprosess, som nettopp er å finne den ansvarlige for situasjonen du står oppe i. I dette stadiet finnes heller ingen aksept eller forståelse for at du selv må ta ansvar i situasjonen, snarere er det vanlig å få følelser av skyld eller sinne mot dem eller det som er «ansvarlig».
Det interessante er at dette stadiet ikke er unikt for Støre, men gjennomsyrer hele Arbeiderpartiet. De står som plantet i starten av en sorgprosess, der de vekselvis er fornektende, vekselvis bedriver ansvarspekeleken. Man skal ikke se lenger enn til helgens portrettintervju med Hadia Tajik, gjennomført av TV2. Det er en nær absurd opplevelse å lese intervjuet, og da Frps Christian Tybring-Gjedde kommenterte det på sin Facebook-side, skrev han blant annet dette:
Tadjik beskriver realiteter fra mange folks hverdag. Hvor hun fremhever fattigdom og elendighet i samfunnet. Dette er i følge Tadjik noe Arbeiderpartiet ikke vil ha. Deretter serverer hun absolutt ingen løsninger, kun enda flere beskrivelser hun ikke synes er bra. Og heller ikke disse har hun noen svar på. Og journalist Jensen stiller ingen oppfølgingsspørsmål.
I det milelange intervjuet bagatelliser og tildels ignorerer Ingvild Jensen svindel med pendlereiser, pendleboliger og leieinntekter og fremstiller Tadjik som en uskyldsren mulig arvtaker etter Jonas Gahr Støre. Mens politikere flest må tåle å få på trykk bilder av seg selv i ufordelaktige situasjoner eller positurer, får Tadjik på samtlige bilder blomstre på vennlig positivt vis.
Tybring-Gjedde omtaler intervjuet som politisk propaganda. For egen del vil jeg kalle det et innblikk i klassisk fornektelse og ansvarsfraskrivelse, og et tydelig tegn på at partiet strever så hardt med sin egen sorgprosess at de ikke er i kontakt med verken folk eller virkelighet lenger.
Morsomt nok, eller i alle fall interessant nok, er at sorgstadier er veldig forutsigbare. Der både Støre og Tajik påstår standhaftig at alt kommer til å ordne seg bare folk får en forståelse for hva regjeringens politikk egentlig er, står de i realiteten fullstendig i stampe. Jeg har jobbet svært mange år med mennesker i krise. Det som skjer med folk som blir stående i fornektelse og deretter legger ansvaret på alle andre, er at de utvikler både vrede og hat.
Vonde følelser
Arbeiderpartiet har ennå ikke nådd tredje stadie, men de kommer til å komme dit. Når statsminister Støre skal holde sin oppsummerende pressekonferanse klokken elleve i formiddag, kommer han til å stå i stampe og gjenta akkurat de samme meningsløse frasene han har brukt gjentatte ganger de siste ukene. Han skal si noe om at det er vanskelige tider, at de vanskelige tidene ikke er regjeringens ansvar, men noe som ble kastet på dem som resultat av forrige regjerings politikk og krigen i Ukraina, men at alt kommer til å bli bedre når folk forstår at regjeringen har en plan.
Det mest påfallende ved Ipsos meningsmåling for Dagbladet er at Støre har noen oppslutning igjen overhodet, men den vil fortsette å synke. Ting tar som kjent tid.
Den som lot seg fenge av sorgprosesser er kanskje interessert i de tre siste stadiene, for de er på alle måter relevante for hva både regjeringen, Arbeiderpartiet og Støre skal gjennom. Stadie tre er depresjon, da er det svært sterke følelser i sving. Dette er stadiet da det går opp for deg hvor stort tapet ditt er. Fjerde stadie er sinne, og det er da du forstår at du ikke kan gjøre noe for å gjenopprette det du har mistet.
I terapiens verden er det slik at man anbefaler å bearbeide sorgen så aktivt at man snarest når det siste sorgstadiet. Det stadiet er aksept, der du tør og orker å ta innover deg virkeligheten av tapet og justerer deg inn mot den nye realiteten. For Støres del er det tilsynelatende en god stund til han er der.