Sannheten er snarere at Støre sitter på et massivt partiproblem der han mangler folk som nettopp er gode nok i ledelsen, og selv om han er i sitt alminnelige utydelige modus operandi i intervju med NRK, synes han å lande på Brenna framfor Tajik, selv om det sitter langt inne.
– Fylkeslederen i Agder mener Tonje Brenna er en god kandidat, hva sier du til det?
– Det som er fint for meg som partileder er at vi har flere gode kandidater. Vi har en ny generasjon som har fått prøve seg i mange funksjoner, sier Støre og legger til om Brenna:
– Hun er én av mange dyktige.
«Ny generasjon som har fått prøve seg» kan oversettes med at den nå 35 år gamle Brenna ble gitt kunnskapsministerposten til tross for at hun bare har videregående skole og 2 i matte som høyeste utdanningsnivå. Og selv om Brenna sikkert er både snill – og flink til andre ting enn matematikk – er det vanskelig å se for seg hvordan hun skal redde partiet på sikt.
Støres – og dermed partiets – store problem er at det ikke lenger framstår å ha styringsevne. Det tidligere store, statsbærende partiet vil med stor sannsynlighet fortsette heisaturen nedover på meningsmålingene, og årsakene handler ikke rent lite om Støre selv, som vi tidligere har påpekt:
Statsrådene sier indirekte mye om statsministerens prioriteringer ved valg av menneskene han vil ha rundt seg. Han vil ha mennesker som er enkle å omgås og som lite trolig vil skape personkonflikter. Det er faktisk vanskelig å se noen annen grunn til at landets øverste ledelse er en bukett middelmådige politikere som vanlige folk aldri har hørt om tidligere. Dette er konfliktsky ledelse satt i system, og under overflaten er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn. Det intense ønsket om samarbeid som Støre-regjeringens statsråder er et uttrykk for, oppsto som et resultat av internkonflikt uten sidestykke i norsk politikk.
Internkonflikten kommer jeg straks tilbake til, for det er duket for ny sådan dersom Støre gjør alvor av å satse på Brenna. Når Arbeiderpartiets beste kandidater til nestledervervet i dag har samarbeidsvilje og middelmådig underdanighet som sine beste kvalifikasjoner, tror jeg det faktum at hele partiet ser ut til å være glad i Brenna vil ha liten betydning. Det hviskes om at hun kan bli en samlende leder, men evne til å samle folk handler ikke om diplomatiske ferdigheter alene. Hadde det gjort det, ville Arbeiderpartiet allerede ha hatt en fungerende parti- og ledelseskultur under den svært så diplomatiske Støre. Risikoen for at karismaen Brenna unektelig har bærer i seg den konfliktskyheten partiet lider av under Støres ledelse er rett og slett for stor.
Relansert, men ikke renvasket
Hadia Tajik har relansert seg selv i mediene den siste uken, og i NRKs spørrerunde av medlemmer av landsstyret i Ap, der de spør om Ap igjen bør få en nestleder til, og hvem dette i så fall bør være, dukker navnet hennes opp igjen, selv om hun selv ikke har villet svare statskanalen. Fylkesleder Frode Fjeldsbø i Rogaland sier til NRK at Tajik igjen kan bli aktuell som nestleder i partiet.
Og Fjeldsbø svarer som følger på spørsmålet om det er for tidlig for henne å vende tilbake som nestleder allerede til våren, dersom hun selv skulle ønske dette:
– Nei, det er ikke for tidlig etter min mening. Hadia Tajik har beklaget sine feil og gjort opp for seg.
Støre selv vil ikke si noe om Hadia Tajik i denne omgang, men har tidligere vært klar på at Tajiks skattesnusk i pendlerboligsakene er et tilbakelagt kapittel. Noen går derimot langt i å lovprise Tajik.
– Hadia er fantastisk. Jeg håper hun blir en sentral person i vårt parti i mange år framover. Jeg ser henne gjerne som minister igjen, sier Cecilie Knibe Kroglund i Agder Ap.
Men merk dette; også Kroglund foretrekker Brenna som potensiell ny nestleder, i likhet med en rekke andre. Og det er her bakteppet av ikke bare skattesnusk, men også personkonflikter er av betydning. Tajik er det motsatte av konfliktsky.
Arbeiderpartiets fortvilelse over Trond Giskes suksess med lokallaget Nidaros Sosialdemokratiske Forum har mye med Tajik å gjøre, og å løfte henne igjen som nestlederkandidat er ikke bare vanskelig med henblikk på både tidligere avdekket skattesnusk og nylig avdekket sådan, det er vanskelig dersom partiet internt skal forsøke å dysse ned Giske-problemene.
Lars Joakim Skarvøy og Marie Melgård belyste Arbeiderpartiets indre liv i boka Arbeiderpartiet – alle skal ned. Boka er breddfull av dokumentasjon, selv om kildene er anonyme, og den tegner mildt sagt ikke noe pent bilde av den interne maktkampen i partiet.
På utsiden framsto ledelsen i Ap som et drømmelag. Jonas Gahr Støre, en intellektuell og høyt respektert gentleman. Hadia Tajik, imponerende flink, og en ung kvinne med minoritetsbakgrunn. Trond Giske, den debattsterke sluggeren med enormt nettverk og nese for å vinne valg. Partisekretær Kjersti Stenseng var grasrotas kvinne, grepa og real, med mye erfaring fra organisasjonsarbeid. Det glansbildet varte omtrent fem minutter.
Boka ikke bare forteller, den gnir inn hvor dårlig forholdet har vært mellom de to nestlederne Tajik og Giske. Nå er det nok mange grunner til å bli litt var med Giske luskende rundt, men Tajik virket nesten manisk opptatt av ham. Tore O. Sandviks hjertesukk om at «Trond kan ikke slippe en fjert uten å bli beskyldt for maktspill» framstår ikke helt uten hold i virkeligheten. Når man leser noen av opptrinnene, kan en saktens lure på om sånne folk virkelig kan styre landet. Selv om boka stort sett er dyster lesning, må man noen ganger dra på smilebåndet. Scenen der Støre tok med seg en ledercoach for å bedre samarbeidet mellom nestlederne, er malerisk. Giske sitter og holder på med mobiltelefonen sin. Tajik satt helt taus. Coachen snakket og ga råd. Støre innså fort at dette var bortkastede penger. Nå er vel det etterlatte inntrykket etter å ha pløyd meg gjennom de drøye 300 sidene at toppolitikere er mennesker de også. Med alle svakheter og skavanker som vi vanlige dødelige har. Egentlig mer enn jeg ønsket å vite, skrev kommentator Tone Sofie Aglen i Midtnorsk Debatt etter å ha lest boka.
Det som er vesentlig å merke seg er hvordan Støre lot seg overkjøre av nestleder Hadia Tajik og satte seg såret og taus i baksetet mens hun kjørte som en dampveivals over Giske. Dette vet selvsagt alle internt i partiet – på samme måte som de vet at Arbeiderpartiets to største politiske talenter heter nettopp Tajik og Giske. Men Tajik er ikke lenger brukbar, selv om hovedstrømsmediene, Stortinget og partiet selv har tilgitt henne skattesnusket, ganske enkelt fordi folk – både «vanlige» sådanne og politiske sådanne – ikke har tillit til at hun kan la være ved neste korsvei. Ingen sier det, men det er åpenbart.
Karisma i nøtteposen
Nøtta for Arbeiderpartiet er at de må velge mellom ukarismatisk politisk kompetanse i Tajik og karismatisk samarbeidsevne i Brenna, samtidig som ingen av disse kandidatene framstår som noe troverdig fremtidig statsministeremne. Mens Tajik iherdig forsøker å gjennomføre sin egen renvaskelsesprosess i Dagbladet ved å forbanne Aftenpostens avsløringer av hennes kreative utnyttelse av pendlerordningen, er hun i ferd med å bli et potensielt større problem for partiet enn tidligere nestledermakker Giske.
Setter man Støre i rollen som nøtteknekker vet man hva som kommer til å skje videre. På forutsigbart vis vil han fraskrive seg et slikt ansvar fordi det er ubehagelig for ham selv, og i kollektiv jakt på ro og fornyet tillit blant velgerne vil partiet samles om Tonje Brenna som ny nestleder. Med det har de ikke klart å knekke nøtta, men snarere kastet Brenna oppi nøtteposen der Tajik og Giske ligger fra før. Det skal ristes godt og lenge på denne posen før fasit er gitt, og mens ristingen foregår vil pilen fortsatt peke nedover for Arbeiderpartiet.
Nestledernøtta gjenstår fremdeles å knekke.