Da Skatteutvalget ble nedsatt i fjor sommer av daværende Solberg-regjering var det for å foreta en full gjennomgang av skattesystemet, med særlig vekt på å styrke produktiviteten og konkurransekraften i næringslivet. Men da den nye regjeringen overtok roret var de rask med å gi utvalget et ekstra mandat: Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) ville også at utvalget skulle se på hvilke skatter som kan økes, og hvordan skattesystemet kan bidra til bedre omfordeling, melder NRK.
Dyrere, dyrere, dyrere
Som ikke-skatteekspert er det vanskelig å gi noen helhetlig vurdering av Skatteutvalgets forslag, men noen av forslagene er egnet til å skremme vettet av oss vanlige folk. Ikke minst gjelder det innføring av lik moms (en skatt under navnet merverdiavgift til staten) på alle varer og tjenester. Normalsatsen er i dag 25 prosent for de fleste varer og tjenester, mens næringsmidler (mat- og drikkevarer) ligger på 15 prosent. Persontransport, kulturopplevelser og overnatting har en moms på 12 prosent, mens aviser og bøker ikke har moms, altså 0 prosent. Nå skal altså alt dette (i første omgang) ha 25 prosent merverdiavgift, og du kan vedde på at de skatte- og avgiftsglade partiene vil øke denne satsen – jo før jo heller.
Å øke matmomsen i disse tider fremstår som rene galskapen, maten er – sammen med andre nødvendige forbruksvarer, som strøm – allerede blitt mye dyrere, og vi fôres daglig med dårlige nyheter over hvor mye mindre penger vi vil finne fremover i pengeboka. Faglig sett kan kanskje en slik momssats forsvares, men i disse tider er det politisk selvmord. Det skumle er at nå er det sagt høyt av eksperter, da er ideen sådd og noen vil ikke klare å holde fingrene unna det potensielle pengetreet.
Utvalget ønsker også høyere avgifter på det som omtales som miljø- og helsefaglig atferd, som for eksempel CO2-, plast- og tekstilavgifter, høyere skatt på fast eiendom og høyere skatt på pensjoner. Det skal altså bli langt dyrere å leve og du skal leve grønnere, du skal ikke få for mye igjen for at du har klart å skaffe deg egen bolig, og jo mer du sparer til pensjon, jo mer skal staten grafse til seg. Og når du går over til de evige jaktmarker kan de etterlatte glede seg over å betale arveskatt, om du skulle være så heldig å ha noe igjen.
Omfordele, omfordele, omfordele
Og hva skal så disse ekstra pengene brukes til? Jo, omfordeling, som for eksempel økt barnetrygd og økt bostøtte. 40 milliarder kroner i nye skatter og avgifter – og 40 milliarder kroner i lettelser for «noen».
– Vi gir mesteparten av den skatteletten til lavtlønnede, sier utvalgsleder Ragnar Torvik, økonomiprofessor NTNU ifølge NRK.
Vi vet hvem dette først og fremst vil tjene, for selv om økte skatter og avgifter vil ramme de fattigste hardest, så er det jo nettopp de som skal få kompensert tapet. Verre er det med oss vanlige folk, vi som jobber og jobber og prøver å holde oss selvforsørgende og spare til egen bolig, dårligere tider eller til egen alderdom. Men nå skal det lønne seg mer å jobbe, sier utvalget, og det kan jo være sant, men det hjelper jo ingenting når staten raner oss mens vi er på jobb.
Utvalget er også glad i grunnrenteskatt, altså at de som tar i bruk våre felles ressurser skal betale skatt av det. Kraft og havbruk har jo allerede vært i ilden, og nå også trålfiske. Men bøndene kan visstnok fortsatt slippe sauer og kyr ut på beite i våre friluftsområder, det samme kan samene med reinen, der staten, altså vi, må betale erstatning hvis dyr blir tatt av rovdyr.
Man kan virkelig bli matt av mindre. Det synes å være liten sammenheng mellom folkets forventninger til velferdsstaten Norge og hva politikerne kan kreve av oss i skatter og avgifter. Hadde det vært slik at staten Norge hadde hatt et sterkt begrenset økonomisk handlingsrom kunne vi kanskje forstått en slik skatteomlegging, men staten håver inn penger. Samtidig skal regjeringen ha oss til å tro at uansett økt statlig forbruk så vil føre til dårlige tider med høyere renter og fandens oldemor, men når det kommer til klimatiltak sitter pengene løst. Man kan virkelig se svart av mindre. Det samme gjør unnskyldningen om at alt galt handler om krigen i Ukraina. På samme tid vet vi at utgiftene til eldre- og helsesektoren vil øke betydelig fremover, både med en aldrende befolkning som lever lengre og den evinnelige importen av økt fattigdom med den ikke-bærekraftige innvandringen.
Slutt å klag, betal mer for omfordeling!
Tause kostnader
Det er ikke det minste rart rikingene rømmer landet, og nå begynner nok snart vanlige folk å gjøre det samme. Ikke fordi vi må – men det synes bare å være et tidsspørsmål. For hva blir det neste? Politikerne som skal gjøre befolkningen trygge, klarer nå det stikk motsatte. Finansministeren omtaler forslagene som «spennende og krevende», men det virkelig spennende – og krevende – blir hvordan dette skal, eller om det kan, selges ut til velgerne. Hvor mye omfordeling skal vi tåle?
En av de virkelig høye utgiftspostene til Norge gjøres det ingenting med. De omtales ikke engang. Det er selvsagt konsekvensene av innvandringspolitikken. Ikke minst i en tid der presset på Europas grenser er stigende. Men til tross for at Brochmann-utvalgene har lagt et saklig og viktig grunnlag for debatten om migrasjon og demografi på bordet, så styrer politikerne unna. «Alle» vet at asylinstituttet har brutt sammen, nå er det i praksis umulig å skille mellom flyktninger og asylsøkere. Vi vet det er langt fra de mest hjelpetrengende menneskene som har styrken og midlene til å nå Europa, på ruter som er fulle av lidelse, død og skruppelløse menneskesmuglere. De europeiske landene tåler ikke presset og våre fiender utnytter situasjonen ved å bruke migrantstrømmer som våpen.
Hva gjør vi? Ja, øker skatter og avgifter for å omfordele. Da regjeringens samarbeidsavtale ble lagt frem, sa Støre: «Hurdalsplattformen har politikk for å få forskjellene ned, få flere i jobb, kutte utslipp, ta hele landet i bruk og bygge ut vår felles velferd», og de skulle gjøre «vanlige folks liv bedre». Aldri har vel en regjering mislyktes mer. Og hvor stort skal bistandsbudsjettet bli før regjeringen registrerer at matkøene vokser utenfor fattighusene? Hva skjer når de første meldingene kommer om at eldre har frosset ihjel i det enda mer skattebelagte hjemmet?
Dette kan ende med et folkeopprør. Vel er vi et lydig folk, men nå presses grensene.