Bråket ble startet av aktivist Fulani selv, som la ut en Twitter-melding om hva hun hadde opplevd på Buckingham Palace. Hun har iherdig bedyret at det ikke var hennes intensjon at Susan Husseys navn skulle diskuteres, det er saken som er viktig, må vite. Nå er det jo slik at det ikke var særlig vanskelig for pressen å avkode initialene SH, og 83 år gamle Husseys dialog med Fulani ble gjengitt slik Fulani selv husket og tolket den.
Mixed feelings about yesterday's visit to Buckingham Palace. 10 mins after arriving, a member of staff, Lady SH, approached me, moved my hair to see my name badge. The conversation below took place. The rest of the event is a blur.
Thanks @ManduReid & @SuzanneEJacob for support?? pic.twitter.com/OUbQKlabyq— Sistah Space (@Sistah_Space) November 30, 2022
I samtalen Fulani gjengir, har Hussey vist interesse for hvor Fulani opprinnelig er fra. Dette er ifølge Fulani et tydelig uttrykk for den sjokkerende, systemiske rasismen som gjennomsyrer kongehuset spesielt og samfunnet generelt.
Iført dreadlocks, et enormt halssmykke laget av skjell og en åpenbart afrikansk kjole, mener Fulani altså i fullt alvor å bli trodd på påstandene om at hun ble både sjokkert, såret og traumatisert. Det er følelser Fulani utvilsomt er vant til å kjenne mye på. Hun er grunnlegger av Sistah Space, en organisasjon for misbrukte kvinner – med afrikansk og karibisk herkomst vel å merke. Slik presenterer organisasjonen seg på Twitter:
Men det underlige ved historien er ikke så mye det at Fulani forventet å bli tatt på alvor, det underligste er at hun ble tatt på alvor.
Kollektiv fordømmelse
Man skulle kanskje tro at det utelukkende var de mest iherdige identitetskrigerne som støttet det absurde utspillet om «rasisme». Den gang ei. Bare noen timer etter at Fulani delte historien sin på Twitter, ga Buckingham Palace ut en uttalelse med fordømmelse av de «uakseptable og dypt beklagelige kommentarene». I tillegg til å bekrefte Husseys avgang, sa slottet at de hadde invitert Fulani til å «diskutere alle elementer av hennes opplevelse personlig dersom hun ønsker det».
Slottet kastet dermed den nylig avdøde dronningens trofaste følgesvenn gjennom seks tiår under bussen for å framstå antirasistiske. Lady Susan Husseys status som livslangt lojal guldmor for prins William var altså null verdt i møte med rasismeanklager. Damen er 83 år gammel, men påstås altså å være bevisst rasistisk etter å ha spurt en afrikansk kledd sort kvinne om hvor hun kom fra. Det er hinsides enhver fornuft, men vanviddet fortsatte i går kveld, da NRK Dagsrevyen løftet saken for det norske publikum.
Høyrepolitiker Simen Sandelien skriver betimelig på sin Facebook-side:
Hva er årsaken til at NRK Dagsrevyen mener det er en verdensnyhet at noen i et annet land spurte noen andre på tomannshånd om «hvor de egentlig kommer fra»? Hva er årsaken til at de mest ytterliggående identitetspolitikerne nå har fått medhold i at et slikt spørsmål alltid skal fortolkes som rasistisk? Det er helt absurd.
Å spørre et annet menneske om hvor de egentlig kommer fra er et oppriktig tegn på at man har interesse for det mennesket. Hvis noen spør meg hvor jeg kommer fra, vil jeg si at jeg er norsk, bosatt i Asker, men født og oppvokst i Oslo. Hvis noen spør meg om hvor jeg og familien min «egentlig» kommer fra, vil jeg begeistret oppfatte det som en invitasjon om å tilføye at farsslekten er fra Ål i Hallingdal, at min farmor var født i Tønsberg, at min mor er fra Fana/Bergen, men at slektsnavnet hun var født med (Langlo) kommer fra Sunnmøre.
Å spørre hvor noen egentlig kommer fra, gir dem en anledning til å fortelle om sine røtter og om sin identitet. Det er ikke rasistisk. Vi må ikke tillate spørsmålet å bli slik heller. Hvis noen som har røtter i Afrika, Asia eller andre deler av verden har problemer med å fortelle om disse røttene, eller kjenner på en skam på grunn av dette, er det først og fremst noe som sitter i den personenes hode. Det gjelder i min erfaringsverden bare en veldig begrenset andel av disse. Vi løser ikke utfordringene med å ha migrantbakgrunn ved å tabubelegge det å vise interesse for hvem de er. Vi løser det heller med å hjelpe de som føler ubehag til å klare å fortelle sin historie med stolthet og begeistring.
Når NRK løfter en historie fra Storbritannia opp til å bli toppsak i nyhetene, bidrar det til å tabubelegge et av de viktigste redskapene vi har for å skape krysskulturell integrering: Nemlig motet til å søke kontakt og vise interesse for et fremmed menneske. Spesielt blir det problematisk når vi får høre at «gjerningspersonen» som stilte spørsmålet nå har måttet fratre sin stilling som bot for å ha blitt tatt av det antirasistiske språkpolitiet.
Hvilken interesse den norske statskanalen har av å ta den «rasismeutsatte» Fulanis parti i saken, må gudene vite. I løpet av timene som har gått siden Fulani delte sin historie, har mange tatt seg jobben med å ettergå henne i sømmene. Dette nevner selvsagt NRK ikke et ord om, men bak de voldsomme ordene om hvordan Fulani følte seg «fanget», «misbrukt», «traumatisert» og «utsatt for institusjonalisert rasisme» som Fulani har lirt ut av seg til blant annet Sky News, ligger en annen historie.
Profesjonelle antirasister
At Ngozi Fulani ikke liker det britiske kongehuset er rimelig åpenbart. En tidligere Twittermelding fra Sistah Space viser Fulanis kreative tolkning av hvorfor prins Andrew og Meghan Markle ikke ble å se på dronningjubileet. Du gjettet riktig; pga. hudfarge. Sånn måtte det jo være, fastslo Fulani.
Hun skal videre ha twitret at Meghan ble utsatt for vold av kongefamilien, skriver Sky News.
Da hertuginnen av Sussex fortalte Oprah Winfrey i 2021 at et medlem av kongehuset var bekymret for fargen på sønnen Archies hud før han ble født, twitret Fulani: «Jeg kan ikke tie om dette. Jeg beundrer Meghan for at hun snakker ut.»
«Ifølge en klar definisjon ser det ut til at Meghan er en overlevende etter vold i hjemmet utøvd av svigerfamilien.»
Organisasjonen hennes var forøvrig lutfattig før Black Lives Matter (BLM)-opptøyene etter George Floyds død i USA, men en kombinasjon av online spleiser og en donasjon fra BLM fikk Sistah Space på beina – og lærte dem å finne rasisme overalt, i stedet for å fokusere på vold i nære relasjoner, slik de opprinnelig gjorde. Vice skrev i fjor følgende:
Kampen deres ble plukket opp på tvers av britiske medier, og førte til donasjoner verdt over £100.000 på GoFundMe. Det ble også lagt merke til av BLM UK, gruppen som hadde mottatt over en million pund i donasjoner i kjølvannet av George Floyds død. I februar kunngjorde BLM UK at de ville utarbeide en liste over organisasjoner som drives av svarte og gi donasjonene videre til disse. Organisasjonen ga opprinnelig ut midler til en verdi av £170.000 og vil frigjøre tilskudd til en verdi av £600.000 innen utgangen av dette året, ifølge Huffington Post. Etter å ha lagt inn en søknad vil Sistah Space motta £10.000.
Det bør være liten tvil om at både rasisme og antirasisme er en innbringende affære for Fulani, som nå ser rasisme over alt.
Alvorlige konsekvenser
En som ikke lar seg imponere at Fulanis framferd er Petronella Wyatt, som har skrevet Til forsvar for Lady Susan Hussey i The Spectator.
Hun påpeker at det som er langt mer «uakseptabelt» enn Lady Susans uttalelser er at hennes egen gudsønn fordømte henne offentlig, når alt hun gjorde var å spørre om Fulanis herkomst.
Synden hennes, hvis det fantes en, var å være gammel. De fleste pensjonister er ikke kjent med woke-etikettens magi og dens fallgruver. Det er nye strenge regler som styrer det som pleide å bli kalt å «ha en samtale». Da hun spurte fru Fulani hvor hun «egentlig» kom fra, gjentok Susan Hussey bare det folk som henne og min avdøde far pleide å si.
Da foreldrene mine møttes på begynnelsen av 1960-tallet, var det første han spurte min mor, som er ungarsk, «hvor er du egentlig fra?» Virkelig. Folk av Sue Husseys generasjon vokste ikke opp i dagens multikulturelle Storbritannia. Dette kan gjøre dem gammeldagse, men fru Fulani, som er en sofistikert medieutøver og leder av en veldedig organisasjon, kunne ha opptrådt med en viss verdighet.
Jeg kan imidlertid si med sikkerhet at Susan Hussey aldri bevisst har fornærmet noen i hele sitt liv. Hun opprettholder en ren tradisjon for ærlighet og rettferdighet. (…) I morges fortalte en felles venn meg at hun er «knust og rystet og aldri vil komme over dette». Ødemarken som nå er hennes liv vil være langt mer ødeleggende enn noen skade på fru Fulani, som langt fra er den følsomme planten hun fremstiller seg selv som mens hun turnerer rundt i alle TV-studioer i London.
Og nå kommer vi til kjernen i denne tragedien. Susan Hussey har ingen fordommer i det hele tatt. Hun var i store deler av livet sitt gift med en mann som het Marmaduke, som hadde ett ben. Hun har aldri søkt publisitet eller anerkjennelse fra de ropende folkemassene. Hun avskyr diskriminering og kontaktet meg en gang vedrørende en artikkel jeg skrev om italienere og ba meg endre den fordi den var både «rasistisk» og «uvennlig».
Wyatt skriver at følgene av å gi etter for Fulanis uhøflige og nådeløse tolkning av det som ble sagt, i realiteten er å sende eldre mennesker inn i en «skumringsverden». Dersom mennesker med lang livserfaring skal knuses fordi de ikke behersker nytale og de påståtte antirasistenes fokus på institusjonalisert rasisme, kan de ikke lenger delta i sosiale sammenkomster. Risikoen er for høy. Lang og tro tjeneste er null verdt i møte med «de gode». Eliten slår seg sammen med fanatiske aktivister, og alle som ikke føyer seg, eller trår feil, går en ublid skjebne i møte.
Er det virkelig en slik framtid som er ønskelig? Skal vi ikke tørre å snakke sammen og være nysgjerrige på hverandre lenger? Er det virkelig klokt av statskanalen å slå dette vrøvlet opp på Dagsrevyen og presentere det som en rasistisk skandale?
Avslutningsvis i sitt forsvar av den 83 år gamle Hussey skriver Wyatt at hun lurer på hvorvidt prins William kommer til å returnere alle jule- og bursdagsgavene han har fått av gudmoren sin. «De må vel nå være ‘uakseptable’ de også?» spør hun retorisk.