«Vi er maktesløse. Og ofte tenker jeg: De har vunnet og vi har tapt.» Dette skriver en lærer, Susanne Wiesinger, i Østerrike i en brannfakkel av en bok. «De» er muslimske elever, og «vi» er Europa. Wiens skoler dominert av muslimer er et varsel om hva som snart er realitetene i Norges storbyer også. Lærerne kler seg «sømmelig», de bankes opp, de kvinnelige elevene bøyer hodet og vender blikket sjenert bort, og skolene velger ren underkastelse. Skolene har latt det islamske jerngrepet ta over. Den islamske moral-dinosauren trasker rundt i både klasserommene og i skolegårdene. Bønn er viktigere enn utdannelse, og skolene produserer samfunnstapere.
De stadig voksende muslimske miljøene har stålkontroll på enkeltindividene. Wiesinger dundrer til med denne «religiøse» konklusjonen:
Vi har ikke lenger styrke til å kjempe mot det religiøse tankegodset til elevene våre. Det er for sterkt. Vi er for svake.
Nok en bok
Nå er det utkommet enda en bok om disse forholdene. Forfatteren heter Jean-Pierre Obin, et navn vi merket oss allerede tidlig på 2000-tallet. Han var nemlig hjernen bak den såkalte «Obin-rapporten» som nettopp handlet om islam-tilstanden i de franske skolene. Rapporten ble ferdigstilt og levert myndighetene i 2003, men ble prøvd gjemt bort i en skuff. I 2004 lakk den ut i offentligheten og rystet nasjonen. Rapporten, bestilt av daværende regjering, avdekket et så grelt bilde av islamistisk innflytelse i skolene, at regjeringen ville forbigå den i stillhet. Obin og 10 undervisningsinspektører hadde besøkt et stort antall skoler i boligområder dominert av muslimer. De møtte en virkelighet i full kamp mot den franske statens verdigrunnlag, særlig knyttet til sexisme og jødehat. Rapporten for 18 år siden avdekket at antisemittisme var utbredt, jødiske elever ble overfalt både verbalt og fysisk, og at å undervise i jødeutryddelsene i konsentrasjonsleirene til Hitler var en øvelse med betydelig risiko for bråk og boikott. Rapporten avdekket også et utbredt og sterkt press på muslimske jenter om å dekke seg til med hijab. Denne rapporten var et viktig bakteppe da Frankrike ved det nye skoleåret sensommeren 2004 innførte forbud mot «prangende religiøse symboler» i den offentlige skolen.
Nå er Obins bok, Hvordan islam trenger inn i skolen, oversatt til dansk. De faktiske forholdene i skolene er for lengst blitt slik at stadig flere skoler i Frankrike ikke fungerer etter det franske sekulære prinsippet («laïcité» på fransk), men i større grad etter de religiøse, muslimske normene.
Situasjonen i det franske offentlige skolesystemet er desperat mange steder.
Selvsensur er regelen, ikke unntaket, når lærere skal undervise i religion og hvordan den sekulære – ikke-religiøst baserte – staten fungerer. Etter den dyriske halshuggingen av lærer Samuel Paty i 2020, som våget å diskutere og vise Muhammed-tegningene (etter å ha informert elevene om at de ikke var pålagt å delta), vil det antakelig være nøyaktig 0 lærere som vil våge å gjøre noe slikt i fremtiden.
Minst to tredeler av franske jøder har forlatt det offentlige skolesystemet og flyttet til private skoler. Antisemittismen blant mange av de muslimske studentene gjør det mildt sagt forståelig.
Som den intellektuelle kjempen og forfatteren, Alain Finkielkraut, sa det etter henrettelsen av Paty:
«Å leve sammen er en fabel. Republikkens tapte territorier er territoriene erobret med hat mot Frankrike. Øyner har blitt åpnet, bevisene kan ikke lenger skjules.»
Så hva bør gjøres?
Frankrike (og Sverige og England), må snarest ta stilling til om landet skal islamiseres og splintres opp innenfra, eller om man vil gjenvinne den sekulære kontrollen. Ettersom de yngre generasjonen muslimer er mer fundamentalistiske enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen, ligger det i kortene at utviklingen vil fortsatte langs Muhammeds opptrukne veier. Det er maktislam under Muhammeds styre i Medina som råder. Skulle man humanisere islam må det tas avstand fra drpasmannen, juristen og hærføreren Muhammed som et lysende eksempel til etterfølgelse. Og gjør man det, raser hele det islamske korthuset.
Nettopp derfor er antakelig det eneste reelle alternativet for å ta tilbake det franske tvungen repatriering av uintegrerbare familier som driver en lavintensiv krigføring mot nasjonalstaten. Det samme gjelder for resten av Vest-Europa. Historien burde ha lært oss at islam og frihet/sunne nasjonalstater er som olje og vann. Legg bort dialog og koseprat. Se virkeligheten i øynene.
Hvis det er ett land i Europa som nå bør ha lært, og dermed ta skjeen i en helt annen hånd, er det Frankrike. Dernest Sverige.