HRS har flere ganger tidligere omtalt Sumaira Ghafoor, kvinnen som i 2013 giftet seg med den beryktede islamisten Bastian Vasquez og reiste fra Norge til Tyrkia, der Vasques tok henne med over til Syria. De sluttet seg til terrororganisasjonen IS, og der ble hun helt til regjeringen Solberg i januar 2020 lot seg overtale av sine regjeringspartnere i Venstre og Krf til å «hente henne hjem» fordi et av hennes barn, ifølge hennes forsvarsadvokat Nils Christian Nordhus, var alvorlig sykt. Men ikke sykere enn at han ifølge vitner var like aktiv som smågutter i hans alder pleier å være ved ankomst Gardermoen. Hvoretter Frp sa takk for seg til regjeringen Solberg.
Dilemmaer
Vi fulgte saken da den var oppe til behandling i Oslo tingrett og gjorde i vår artikkel av 04.03.21 rede for de dilemmaer saken reiste.
For ble det å være husmor og passe barn der ektemannen var IS terrorist rammet av straffelovens §136 a som har en strafferamme på 6 år «for den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon…»?
Vi var i tvil, og skrev den gangen følgende:
Slik jeg ser den saken som nå står for retten er neppe det å reise til Syria for å treffe den man har «giftet» seg med nok til å bli dømt etter §136 a, selv om han var aktiv i IS. Det må noe mer til, men antagelig ikke så mye mer.
Vi vet også at IS-kvinnen i løpet av den tid hun var i Syria rakk å gifte på muslimsk vis seg to ganger til etterhvert som «ektemennene» ble drept. Det i seg selv kan tyde på helhjertet støtte til IS ved å stille seg til rådighet for IS-krigere med behov for en kone og barn. Men da er jeg overbevist om at forsvareren, advokat Nordhus, vil si at gitt kvinners stilling i muslimske land ville det å være en enslig kvinne i IS-territoriet innebære en så stor risiko at det sikreste var å «gifte» seg på nytt så raskt som mulig. Det er slik jeg ser det et argument som er vanskelig å si seg uenig i, men det skulle man jo tro at den muslimske kvinnen også visste før hun dro.
—
Uansett hva Oslo tingrett måtte falle ned på vil denne saken bli anket til lagmannsretten, fordi den vil få prinsipiell betydning for senere saker. Blir hun dømt så vil nok dommen ligge i det nedre sjikt, muligens ikke lenger enn det året hun allerede har sittet i varetekt. Da kan hun gå ut av retten som en fri kvinne på norsk jord.
Oslo tingrett klinket til – men Høyesterett ville det annerledes
Vi var nok litt overrasket over at Oslo tingrett dro til og dømte henne til 3,5 års fengsel, en dom som ikke uventet ble anket til Borgarting lagmannsrett.
Der ble straffen nedsatt til 2,5 år. Men retten var delt, to meddommere mente at hun burde frifinnes fordi rollen som ektefelle, med ansvar for husarbeid og barnepass, ikke ble rammet av §136 a. Ikke uventet anket både forsvareren og påtalemyndigheten lagmannsrettens dom til Høyesterett – forsvareren fordi de mente at mindretallet i lagmannsretten hadde rett, og påtalemyndigheten fordi de mente at det var tingrettens dom som var korrekt.
Høyesterett avsa den 19.12.22 dom i saken, der det ble grundig gjennomgått hva som måtte anses som «økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon…» slik det er beskrevet i §136 a.
Her delte Høyesterett seg i to – tre dommere mente at Sumaira Ghafoor, selv om det var ubestridt at hennes rolle var å være husmor og passe barn, hadde passert grensen for å anses for å ha deltatt i en terrororganisasjon.
Førstvoterende, høyesterettsdommer Arne Ringnes, skriver følgende:
Etter mitt syn kan omsorg for egne barn ikke straffes som deltakelse i terrororganisasjon. Omsorg og omtanke for barn er den sentrale plikten i foreldreansvaret, jf. barneloven § 30. En kriminalisering av dette er ikke forenlig med prinsippet om barnets beste i Grunnloven § 104 andre ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3, samt retten til respekt for familielivet i EMK artikkel 8.
Jeg kan heller ikke se at rollen som ektefelle og husmor – isolert sett – kan straffes som deltakelse i en terrororganisasjon. Ekteskap er i kjernen av familielivet, og det å knytte seg til en terrororganisasjon gjennom ekteskap er ikke i seg selv tilstrekkelig til å kunne straffes som deltaker i denne.
Jeg ser det likevel slik at rollen som ektefelle og husmor kan inngå som elementer i en bredere vurdering av om tiltalte er deltaker i den terrororganisasjonen som ektefellen deltar i som aktiv fremmedkriger. Særlig gjelder det situasjoner hvor tiltalte i tillegg støtter opp om ektefellens ulike terroraktiviteter. Etter omstendighetene kan bidraget da bli så omfattende at den samlede aktiviteten må anses som en aktiv støtte til terrorvirksomhet og et kvalifisert bidrag til opprettholdelse av terrororganisasjonen.
Straffansvaret må bero på en konkret og nyansert vurdering i lys av formålet med tiltaltes handlemåte og den sammenhengen som handlingene inngår i. (…)
Dommer Ringnes skriver deretter at Sumaira Ghafoor tok et aktivt og frivillig valg da hun reiste til Syria med det formål å støtte Bastian Vasquez som hun viste var fremmedkriger i en terrororganisasjon. Da Vasques etterhvert meldte overgang fra Nusrafronten til IS valgte hun fortsatt å støtte Bastian Vasques ved å fylle rollen som var tiltenkt kvinner i IS. Her siterer han en vitneuttalelse fra professor i Midtøsten-studier, Brynjar Lie. Her heter det:
Under ISILs Kalifat skulle tilreisende kvinner i første rekke innta rollen som hjemmeværende kone og mor. Dette ble ikke fremstilt som en passiv rolle i skyggen av ISILs mannlige krigere. Tvert imot ble kvinnene stadig vekk trukket frem som uvurderlige støttespillere som «muliggjorde jihad», som la grunnlaget ikke bare for at ISILs mannlige rekrutter ble godt ivaretatt på hjemmebane og høyt motiverte for å delta ut ved fronten, men også at det fødtes en ny generasjon jihadister som kunne fylle rekkene etter de falne ISIL-krigerne. Å være trofast kone for ISILs mujahideen og å oppfostre neste generasjon ISIL-rekrutter var blant de tilreisende kvinnenes viktigste rolle. (…)
Konklusjonen til dommer Ringnes ble derfor at i perioden fra Sumaira Ghafoor reiste til Syria, dvs. i slutten av juni 2013, og til hun ved årsskiftet 2013/2014 forsøkte å reise tilbake til Norge, men ble nektet av Bastian Vasques, var hun der frivillig og kan straffes for det. Deretter var hun der ufrivillig til hun ble hentet til Norge av regjeringen Solberg. For den perioden kan hun ikke straffes.
Han konkluderte derfor med at passende straff vil være 1 år og 4 måneder, og fikk støtte av to andre dommere. Disse tre utgjorde flertallet i Høyesterett.
Mindretallet vil frifinne helt
Som nevnt ovenfor var Høyesterett delt – to av dommerne, Erik Thyness og Ragnhild Noer – ville frifinne henne helt.
For det første mente de at lovteksten ikke var tilstrekkelig klar fordi den kun setter straff for den som «danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon». Og husarbeid i eget hjem kunne ikke anses som et tilstrekkelig direkte og aktivt bidrag til terrororganisasjonen.
Det å straffe utførelse av husarbeid, betyr dessuten at man straffer det å leve i et vanlig samliv. For å unngå straff må personen det gjelder i praksis avslutte samlivet, hvis det er mulig. Dette illustrerer etter mitt syn de problematiske sidene ved å anse husarbeid eller annen omsorg for nærstående som deltagelse i en terrororganisasjon, iallfall når dette ikke er kombinert med andre mer kvalifiserte bidrag til organisasjonen.
…
Men hvor langt man skal gå i kriminalisering av aktivitet som kan være til nytte for slike organisasjoner, er et lovgiverspørsmål og kan med mitt syn på rettskildene ikke endre konklusjonen.
…
Oppsummeringsvis er mitt syn at utførelse av vanlig husarbeid som del i et samliv ikke alene er nok til å oppfylle kravet om deltagelse i en terrororganisasjon. Slik jeg tolker rettskildene, må det noe mer til. Det må kreves at man har gitt støtte til organisasjonen eller deltatt i dens aktiviteter på en mer direkte måte enn bare å fylle en normal samlivsrolle og utføre husarbeid for en partner som er med i organisasjonen. Et eventuelt personlig ønske eller motiv om å støtte terrororganisasjonen kan, når det gjelder straffebudets objektive vilkår, ikke kompensere for fravær av tilstrekkelige faktiske bidrag.
Hva betyr denne dommen i praksis?
Viktige dommer fra Høyesterett blir gjerne kalt et prejudikat, det betyr i praksis at det er en dom som anses bindende for senere avgjørelser. Men det er kortversjonen. For de av HRS’ lesere som vil vite litt mer om hva prejudikater er, anbefales varmt forfatteren filosofen, juristen og fjellklatreren Peter Wessel Zappfe (1899 – 1990) sin eksamensoppgave fra 1923. Han er visstnok den eneste som har avlagt juridisk embetseksamen på vers, om nettopp prejudikater. Han fikk som den eneste det året ren laud, det vil si best oppnåelige karakter, og den oppgaven står seg ennå – 100 år etter. Dessuten er det stor poesi.
Denne dommen vil aldri bli noe slikt prejudikat. En dom der tre dommere vil dømme og to vil frifinne vil aldri være det. Men den gir et signal til særlig tingretten om at 3,5 års ubetinget fengsel for en IS-kvinne som i ettertid hevder «bare» å ha vært husmor og dessuten var i Syria ufrivillig fordi hun ble hindret i å reise hjem, uansett er alt for streng straff. Og hvis noen er misfornøyd med straffen i tingretten eller lagmannsretten og anker videre til Høyesterett så kan det godt tenkes at en slik sak kommer opp på nytt og ender med frifinnelse.
Hvordan er det mulig å bevise at en som «bare» har vært husmor mens ektefellen har vært terrorist og som hevder at hun kun passet hus og hjem og ikke støttet terroren på annen måte? Det er i praksis ikke mulig, og innen strafferetten skal enhver rimelig og forstandig tvil komme tiltalte til gode. Er retten i tvil, skal man frifinne.
Det eneste som er helt sikkert er at strengere straff enn 1 år og 4 måneder for å være husmor i kalifatet vil ingen bli dømt til. Og da ender vi opp med det vi skrev i artikkelen av 04.03.21:
Blir hun dømt så vil nok dommen ligge i det nedre sjikt, muligens ikke lenger enn det året hun allerede har sittet i varetekt. Da kan hun gå ut av retten som en fri kvinne på norsk jord.
Det var akkurat det som skjedde.