SSBs undersøkelse om våre holdninger til innvandrere og innvandring viser at befolkningen har lite problemer med «innvandrere», noe som ikke har endret seg med høy tilstrømning av ukrainske flyktninger etter at Russland gikk til krig mot Ukraina. Dette i motsetning til hva som skjedde med våre holdninger etter folkevandringskrisa utløst i 2015-16.
Sist gang det var en betydelig tilstrømming av asylsøkere til landet var i 2015 og 2016 som en følge av krig i Syria. Den gangen ble svarene på mange av spørsmålene i undersøkelsen om holdninger til innvandrere og innvandring tydelig mindre positive. Til tross for at vi også i 2022 har fått en betydelig tilstrømming av flyktninger, som en følge av krigen i Ukraina, ser vi ikke at holdningene til innvandrere og innvandring går i negativ retning i årets undersøkelse.
Som vi ser ønsker SSB å etterlate det inntrykket at våre mindre positive holdninger etter folkevandringskrisen utløst i 2015/16 kan knyttes til syriske flyktninger. Det er villedende. Denne folkevandringskrisen var først og fremst preget av liten eller ingen kontroll, og den skapte nærmest panikktilstander hos enhver europeisk regjering og parlament. Den viste i all sin gru at Europas yttergrenser sto vidåpne og at migranter, slett ikke bare fra Syria, bare kunne vandre inn og oppover Europa og forsyne seg som om vi er et dekket buffébord. EU-kommisjonen var kanskje én av de siste som skjønte alvoret, og når de gjorde det hadde de ingen effektive virkemidler å slå tilbake med. Dermed tok nasjonene saken i egne hender og innførte blant annet grensekontroller – vel vitende om hvordan dagens asylpolitikk fungerer; er asylsøkerne først kommet inn, er det særdeles vanskelig å få returnert dem som ikke har rett på asyl. Sistnevnte blir det også stadig færre av, da det samme EU presser flere og flere rettigheter inn i asylinstituttet. Nå er det nesten ingenting som ikke gir rett til asyl, fullstendig på tvers av intensjonen med flyktningkonvensjonen.
De fleste av oss skjønner hvordan flyktningkonvensjonen skal fungere, derfor ønsker vi da også å hjelpe flyktningene fra Ukraina. De er reelle flyktninger og de er i vårt nærområde. I tillegg forventer vi at de fleste av disse flyktningene vil dra hjem igjen når krigen er over. Vi forventer at de skal bidra til å bygge opp landet sitt igjen, og også her bør resten av Europa bidra. Med andre ord er dette en kontrollert midlertidig innvandring. Hvorfor skulle vi da være negative, SSB?
Men, det er et men her også, for hvis det kommer flere enn hva Norge faktisk opplever å takle, kan det bidra til negativitet. Det skjer i Polen, noe jeg kommer tilbake til.
Et positivt folk
På spørsmål om det bør bli lettere, vanskeligere eller være som det er i dag for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge, er andelen som svarer at det bør bli vanskeligere lavere i år enn i fjor, 12 mot 16 prosent. 22 prosent mener det bør være lettere, mot 20 prosent i fjor. Det store flertallet mener det bør være som i dag, med 54 prosent (mot 52 prosent i fjor). Det interessante her at det over tid har folkets holdninger flyttet seg fra strengere til som i dag, i takt med at asylpolitikken har blitt strammet inn. Samtidig har andelen som vil at det skal bli lettere økt.
Merk så også at SSB sauser sammen asylsøkere og flyktninger i dette spørsmålet. Dermed vet vi ikke om disse holdningene retter seg til asylsøkere eller flyktninger, eventuelt begge deler. En annen undersøkelse fra SSB (Brekke & Fladmoe, 2022) mener å finne mer positive holdninger, særlig til flyktninger, etter krigsutbruddet i Ukraina.
Det er også færre som mener at «innvandrere flest» misbruker velferdsordninger. Andelen som svarer «helt eller nokså uenig» er 66 prosent mot 63 prosent i fjor. Andelen som sier seg «helt eller nokså enig» er 14 prosent mot 16 prosent i fjor. Men spørsmålet er i mine øyne mer eller mindre ubrukelig da «innvandrere flest» er en sekkekategori av helt urimelig karakter. Den avdekker kanskje heller at i SSBs analyseverden er en «innvandrer» en ikke-vestlig person, for oss andre kan det være hva som helst. For vi vet at det er stor forskjell på ulike innvandrergrupper når det gjelder deres bruk – og misbruk – av velferdsordninger.
Så er det spørsmålet om «innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge», noe det påståtte «rasistiske Norge» i hele 20-årsperioden SSB har bedrevet disse undersøkelsene har vært enige i. Og jo mer kontakt vi har med «innvandrere» jo mer positive er vi.
SSB finner også at i takt med at det er blitt flere innvandrere i Norge, er det også vanligere å ha kontakt med dem. Det kan vanskelig kalles en nyhetsbombe.
Sosiale relasjoner
SSB viser til at disse undersøkelsen siden 2002 har inneholdt spørsmål om en vil oppfatte det som «ubehagelig å få en innvandrer» som for eksempel nabo eller hjemmehjelp, eller å ha en datter/sønn som gifter seg med en innvandrer. «Disse spørsmålene sier til en viss grad noe om hvor villige respondentene er til å inngå i sosiale relasjoner med innvandrere, og indirekte dermed noe om den sosiale distansen til innvandrere», påpeker SSB.
Mens SSB tidligere spurte om det ville vært «ubehagelig» med innvandrere i ulike relasjoner, har de nå endret spørsmålsstillingen til om det ville vært «komfortabel» med relasjonene. Det er en fornuftig endring fra SSBs side, da nordmenn flest neppe avviser noen man ikke kjenner bare fordi vedkommende er «innvandrer». Å være komfortabel eller ikke tolker jeg til en mer åpen holdning.
Uansett, også her er respondentene overveldende positive. Langt de fleste, over 9 av 10, er «komfortabel» med en innvandrer både som hjemmehjelp, lege eller nær kollega. Litt mer tilbakeholden er vi med en svigersønn eller -datter som innvandrer, men med 85 prosent som er positive er det et solid resultat.
I disse relasjonsspørsmålene kommer også en interessant vri fra SSB. De viser til at de i disse holdningsundersøkelsene ikke har brukt å definere «innvandrere» overfor respondentene, hvis ikke respondentene selv har spurt. Men i årets undersøkelse har halvparten av utvalget fått en innledende tekst før spørsmålene stilles. I denne innledende teksten spesifisert SSB at med innvandrere mener de «personer som selv har innvandret fra Afrika, Asia, Sør- og Mellom-Amerika samt Øst-Europa utenfor EU». Her kan det jo legges til at heller ikke denne definisjonen, til tross for SSBs ønske om presisjon, er presis nok. Det er for eksempel stor forskjell på en innvandrer fra Japan og en fra Somalia.
Så er spørsmålet om en slik presisering overfor halve utvalget ga noe stort utslag på svaret. Kortversjonen er nei. På spørsmålet om en ville vært komfortabel med innvandrer (med eller uten den innledende presiseringen) som nær kollega, lege, hjemmehjelp eller svigersønn/-datter, er fordelingen slik (faksimile fra SSB):
Uvilje mot ukrainere
Som nevnt over er de fleste positive til å hjelpe ukrainske flyktninger, som vi så langt i år har fått i underkant av 35.000 av i Norge. Nettopp relatert til at de er reelle flyktninger i eget nærområde innebærer at hjelpeinstinktet slår inn, men hva om det blir mange, mange flere?
I Polen, med ca. 38 millioner innbyggere, er det nå rundt 2,7 millioner ukrainere, der 1,2 millioner har ankommet etter 2014, mens ytterligere 1,5 millioner kom etter Russlands invasjon av Ukraina. Den polske sosiologen Slawomir Sierakowski har sammen med professorkollega Przemyslaw Sadura gjort en undersøkelse som viser at det blant polakkene er en voksende uvilje mot å ta imot ukrainske flyktninger. «Det er en motvilje som avslører noen dystre paradokser og som egentlig har lite med ukrainerne i selv å gjøre», sier Sierakowski.
Det handler om at polakkene opplever dårligere økonomiske tider. Nå frykter mange at de skal bli prioritert lavere i forhold til velferdsgoder som helsepleie og utdannelse, og flere reagerer på at ukrainere får utdelt nasjonale id-nummer, gratis offentlig transport og andre goder. Vil da ukrainere faktisk reise hjem igjen, spør de seg, eller vil de bli i Polen og ytterligere belaste den i forveiene ineffektive offentlige servicesektoren og bli en konkurrent på arbeidsmarkedet?
Inflasjonen ligger på rundt 18 prosent, energiprisene har eksplodert, boligprisene øker, det er mangel på barnehageplasser, problemer med å få time hos legen og den offentlige servicesektoren er lammet, sier Sierakowski, og da hjelper det heller ikke flyktningene at den polske regjeringen gir krigen skylden for alle problemene. Med andre ord kommer den samme uviljen krypende hvis en er usikker på om landet takler situasjonen, uavhengig av om det er et broderfolk fra nabolandet. Slik sett er det en sunn reaksjon. Hva er så Sierakowskis svar på problemene?
Jo, snakk om det.
Slik det ser ut nå, er sosiale medier i økende grad fylt med uttalelser mot flyktninger – og mange av disse innleggene kommer fra anonyme nett-troll og roboter. Når denne typen meldinger ikke får noen oppmerksomhet i offentligheten, skaper de i stedet inntrykk av at eliten prøver å skjule «hvordan tingene egentlig er».
Det er feil å smigre polakkene for deres reaksjon på krigen, men det er like dumt å fordømme polakker som er imot flyktninger. Det landet trenger er en ærlig samtale om de økonomiske problemene som folk opplever. Jo lenger politikerne tier i håp om at problemet rett og slett skal forsvinne, desto vanskeligere vil regnskapets time bli.
Det er akkurat denne åpenheten mange savner, ikke bare i Polen, men i en rekke andre land, relatert til all type innvandring. Enn så lenge har Norge kunne betale seg ut av negative konsekvenser av den ikke-bærekraftige innvandringen, men også her har vanlige folk fått føle på kroppen at med Ap/Sp-regjeringen skal alle med ned, inkludert ukrainske flyktninger som står i matkø på fattighusene mens regjeringen sammen med SV bommer stygt på å hjelpe «de mest hjelpetrengende».