Det er noe veldig ubehagelig ved å bli satt i en sofa og bedt om å framtre nær, naturlig og varm, mens man skal bevege seg uanstrengt fra ett kamera til det neste slik at man framstår levende. Statsminister Jonas Gahr Støre har forsåvidt min sympati for den kunstige settingen som skal minne om din egen stue, for jeg får umiddelbart behov for å tilby mannen et skrivebord og et manus på papir å holde seg fast i, om ikke annet for å gjøre det mer behagelig å framsi de forutsigbare ordene om klima, krig, frivillighet og samhold.
Talen har statsministeren selvsagt ikke skrevet selv, men det hadde likevel vært snillere mot Støre å gi ham en tekst skrevet av en voksen. Til sammenlikning satt hans danske partikollega godt plassert bak sitt skrivebord og hadde en bunke talepunkter på papir foran seg – åpenbart skrevet av folk som har levd lenger enn siden slutten av nittitallet, og med tiltro til at det danske folk forstår både helsetninger og leddsetninger.
Alt er fælt, men vi har jo velferdsstaten
Men i pendress og med fyr på gasspeisen måtte Støre lese:
Noen år gir oss følelsen av å starte med blanke ark.
Det synes jeg er vanskelig i år.
Krig i Europa. Høye priser. Klimaendringer.
For all del, danskenes Mette Frederiksen hadde samme innhold i sin tale, men evnen til å ramme budskapene inn i de felles kulturelle referanserammene som binder folk og generasjoner sammen i opplevelse av et nasjonalt samhold var hun alene om. Med utgangspunkt i kirkebesøk og sin favorittsalme Deilig er jorden kunne hun virke samlende, der Støre virker splittende.
Det er ikke vanskelig å samles om gode verdier, men det er vanskelig å til stadighet bli utdefinert fra fellesskapet eller bli servert insisterende påstander om årsakene til strømprisene – vel vitende om at det Støre sier i beste fall bærer i seg et snev av sannhet, i verste fall er det nedlatende usannheter.
Andre talepunkter om fellesskap var direkte underlige, som punktet om velferdsstaten:
Heldigvis har vi hverandre, mange har hjelp fra familie, nabolag og kolleger.
Og sammen har vi velferdsstaten i Norge.
Den er ikke til pynt, den er et spleiselag vi har bygget opp gjennom generasjoner. Velferdsstaten er der for å bli brukt.
Men det er nok noen som heller tenker at velferdsstaten er i ferd med å bli oppbrukt, eller i alle fall kraftig skjevfordelt.
«Noen» er sammen
Støres taleskrivere har åpenbart en manglende forståelse for at nordmenn flest ikke ønsker å bli klientifisert, og det samme har statsministeren selv. Der han terapeutisk lener seg framover fra sofaen og insisterer på at «Norge er ikke noe vi oppnår en gang for alle», er han samtidig klar til å fordømme de (som defineres som) moralsk forkastelige.
Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen.
Når vi jobber.
Når vi hjelper noen rundt oss.
Når vi tar på alvor en grunnfestet norsk verdi om å gjøre din plikt og kreve din rett, i den rekkefølgen.
Og når vi løfter blikket bort fra de ofte brutale kommentarfeltene i sosiale medier, og møter hverandre ansikt til ansikt som de vi er i alt vårt mangfold.
Men mange av dem som er «brutale» i kommentarfeltene gjør jo nettopp sin plikt, de jobber, sliter og skaffer mat på bordet, men fortviler over politisk unnfallenhet. Hvorfor gjør ikke regjeringen noe for å gå disse i møte? Hvorfor uttrykkes ikke en viss forståelse for frustrasjoner fra tastaturene over det ganske land? Hvem «rundt oss» skal vi hjelpe når vi i praksis gjøres fattige og/eller umoralske i statens øyne dersom vi ikke nådig senker blikket og er med på det grønne skiftet? Nils Rune Langeland skrev forbilledlig om strømkrisen i Klassekampen:
Men nå som blankpolert energikapitalist viser staten sitt sanne ansikt som gjerrigknarken Scrooge i Dickens juleeventyr. Som kjent vet han at drømmer bringer med seg spøkelser fra fortiden. Med sadistisk fryd skrur han ned varmen for sine undersåtter.
«Jaså, dere ville nekte meg og vennene mine å bli europeiske embetsmenn, som kan bo i slott som Efta-mannen Jagland fra Liertoppen. Vel, nå skal dere få smake hva denne sjølråderetten deres rent faktisk koster. Vi lar nemlig en børs i Europa hundredoble prisen på strømmen dere lager her i den kalde steinrøysa. Når dere kommer og tigger om hjelp, kan vi nok gi en slant, men bare i bytte mot den gode, gamle ydmykheten.» Den europeiserte strømprisen er blitt til en fattigdomsmaskin som hentet fra en roman av samme Dickens. Ikke bare mister nordmennene kontrollen over sin egen for lengst nedbetalte vannkraft. De blir i tillegg gjort fattige av den samme kraften som de faktisk eier. Det er karmaen sin, det! Ikke engang under EU-kampens mest konspiranoide øyeblikk kunne noen tenkt ut dagens norske strømkrise.
Støre nevner det ikke med et ord, men framholder fra sofaen at «Sammen kan vi velge samhold om alt vi har felles fremfor frykt for det som er forskjellig. Sannhet fremfor falske nyheter. Og forståelse fremfor fordømmelse.» Uten selv å forstå at han fordømmer framfor å forstå. For hva er «sant» og hva er «falskt» i Støres verdensanskuelse?
Klam maktarroganse
Det er vanskelig å holde gode nyttårstaler, og som tidligere terapeut kan jeg skrive under på at samtaler med uformelle fysiske rammer er utrolig krevende når budskapet du skal formidle overhodet ikke er av det uformelle slaget. Når danskenes statsminister framsier de samme sosialdemokratiske, grønne visjonene, gjør hun det bak skrivebordet med effekt fordi hun framstår med en leders autoritet. Når Støre velger samtalerommets estetikk, blir han glatt, nedlatende og handlingslammet snarere enn tydelig og handlekraftig.
Det er ikke de forutsigbare talepunktene om rasisme, hets, samhold og klima som utgjør Støres egentlige problem i nyttårstalen. Det er den klamme maktarrogansen kombinert med fornektelsen for hva vanlige folk erfarer som resultat av en villet politikk. Ser man på Arbeiderpartiets byrådsleder i Oslo, Raymond Johansens tekst Godt nytt år, Arbeiderpartiet, publisert i Aftenposten, ser man noe av det samme, men i enda mer krystallisert form:
Alle politiske partier har i dag utfordringer med å rekruttere tillitsvalgte bredt fra arbeidslivet. Et sosialdemokratisk parti må her være litt bedre enn de andre partiene.
Arbeiderpartiet skal være en bred allianse hvor ulike interesser og ulike synspunkter brynes mot hverandre. Den spenningen er god og kreativ, og den gir gode, pragmatiske politiske løsninger.
Samtidig er det ingen selvfølge at det skal finnes et stort sosialdemokratisk parti i Norge. Å beholde et sosialdemokratisk alternativ i norsk politikk skjer ikke av selv. På sitt aller beste, som Ap-politikeren Trygve Bratteli var inne på, «forstår vi tiden vi lever i, og vi gir folk svar de kan tro på».
Kongstankene om eget parti er så tydelige at man må gni seg i øynene. «Sosialdemokratiet er en bred allianse av folk som ønsker et samfunn med like muligheter for alle til å leve ulike liv. Akkurat det livet de ønsker», fastholder Johansen, uten en tanke for at partiet aktivt frastøter seg enhver privat næringsdrivende nordmann med middelklassebakgrunn med sitt massive skattetrykk og mistenkeliggjørende retorikk.
Sosialdemokratisk politikk er pragmatisk. Vi bruker mer enn gjerne markedsmekanismer og markedet for å nå politiske mål, fastslår Johansen.
Joda, pragmatismen har på alle måter vært synlig, der Arbeiderpartiet har duret fram med en politikk der strøm har blitt markedsvare i stedet for en livsnødvendighet. Tradisjonelt har strøm blitt ansett å være infrastruktur – logisk nok i et kaldt land langt mot nord, der vi i tillegg har vært selvforsynt med ren og grønn vannkraft. Pragmatismen Arbeiderpartiet forfekter synes å ha liten tanke for vanlige folk i eget land, den synes snarere å være en logrende kynisme. Kjell Terje Ringdals tekst i DN, I dagens politiske virkelighet er jeg blitt en caffe latte-drikkende profittjeger fra Oslo-overklasse, illustrerer til fulle hvordan Arbeiderpartiet av i dag opererer med to former for markedsmekanismer; de mekanismene de selv tjener grønne moralpoeng og klingende mynt i statskassen for, mot de umoralske markedsmekanismene i det private:
Oversatt til den nye politiske virkeligheten er jeg nå omformet til en caffe-lattedrikkende profittjeger fra Oslo-overklassen. Jeg bor i Norges dyreste by, og vi har en familieinntekt tilsvarende fire sykepleiere. Altså ok, men ganske så langt unna behovet for å flytte til Sveits.
I den nye retoriske liturgien er dette det samme som å innrømme en slags skyld – og man må tåle at den nye regjeringen kan herje med den overbetalte Oslo-eliten med påstanden om at vi må tåle å betale mer inntektsskatt, høyere arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt og generelt bli skulte til som potensielle profitører. Altså en som ikke bidrar til det forjettede fellesskapet, som ei heller deltar i Den Store Dugnaden.
Vanlige folk er blitt særgrupper
I året som kommer skal vi lide mer, fastslår statsministeren innpakket i andre ord fra sofaen.
Skal vi lykkes, må alle bidra, alle ta ansvar, for små valg vi tar i hverdagen – og for de store valg vi tar gjennom omstillingen av energi og andre naturressurser.
Så kan man undres over hva «de små valgene» er; kanskje valget mellom middagsmat og dusj er treffende? «De store valgene» er ikke opp til hvermannsen å ta, de tas effektivt av en regjering med stadig synkende oppslutning.
Og mens Arbeiderpartiet i Oslo har globale vyer som byrådslederen overhodet ikke er flau for å framsette, kan du også tenke på at Oslo har forpliktet seg til klimaprogrammet C40 Cities, som har som målsetning at innbyggerne i 2030 skal spise 0 kilo kjøtt, spise og drikke 0 liter melkeprodukter og eie 0 privatbiler. I fremtiden skal du sykle fattig og feilernært rundt i den grønne idyllen. Gøy, ikke sant?
For både statsministeren og byrådskeiseren lover dette ene; Det blir bedre. Mens byrådslederen framholder at han har «tro på at 2023 blir et lysere år for mitt parti», trekker Støre fram sitater fra flere han har snakket med gjennom året som har gått. At partiet har blitt et organ for ulike særgrupper er kanskje ekstra tydelig når man ser hvem som trekkes fram som eksempler på «vanlige folk»; et hetset lesbisk par, en ukrainsk kokk, to utviklingshemmede som har fått fast jobb – og altså dette 11 år gamle barnet:
«Hvorfor dytte når du kan klemme? Hvorfor banne når du kan gi ros? Hvorfor hate når du kan elske?»
Jeg undrer meg faktisk daglig over at nordmenn ikke hater mer enn de gjør. Vi er i sannhet et tålmodig folkeferd.