I studien, som ble utført av Helsinki Universitetssykehus, undersøkte forskere sammenhengen mellom innvandrerbakgrunn og alvorlige autismespekterlidelser. Med utgangspunkt i alle pasienter i alderen 3-6 år som hadde blitt henvist til utredning av autisme ved sykehuset, fant de en ekstrem overrepresentasjon blant barn med mødre fra Afrika og Midtøsten.
Funnet er ikke unikt i sitt slag. Tilsvarende studier er gjennomført i en rekke land, og funnene samsvarer med funn i tilsvarende studier i blant annet USA og Sverige, opplyser forskerne. D-vitaminmangel hos mødre tidlig i svangerskapet er også i tidligere studier antatt å være den største risikofaktoren for at barna får alvorlig autisme, men også andre kjente risikofaktorer, slik som svangerskapsdiabetes, lav fødselsvekt og at barnet fødes ved keisersnitt eller ved bruk av sugekopp registreres i studien.
Av pasientene hadde 306 autismespektertilstander, hvorav 233 hadde utviklingsforstyrrelser. Av dem var 209 (89,7 %) født i Finland, men bare 7,3 % hadde to finske foreldre. 11,6 % hadde en mor fra Finland. Foreldrene til barna som ble analysert i studien kom fra 75 forskjellige land.
50 ganger større risiko for innvandrerbarn
Det viste seg at barn hvis mødre kommer fra Afrika og Midtøsten hadde 50 ganger så høy risiko for alvorlig autisme sammenlignet med barn av finske mødre.
Barn av mødre fra Afrika og Midtøsten hadde omtrent 50 ganger så høy risiko for alvorlig ASD (autismespekterlidelser,min anm.) sammenlignet med barn av mødre med finsk bakgrunn. Sammenlignet med hele befolkningen på samme alder var barn med innvandrerbakgrunn som hadde ASD oftere gutter, førstefødte og født sent på året, med lav fødselsvekt, ved keisersnitt eller med bruk av sugekopp. 27,9 % av mødrene deres hadde svangerskapsdiabetes.
Konklusjon: Andelen alvorlig autistiske pasienter med innvandrerbakgrunn er høy og krever videre utredning. Det er viktig å være spesielt oppmerksom på helse- og svangerskapsomsorgen for innvandrerkvinner. Den mulige effekten av vitamin D-mangel tidlig i svangerskapet bør undersøkes nærmere.
Mens de finske forskerne ikke problematiserer risikoen for at autismediagnosene kan være feil, har vi tidligere sett på andre mulige årsaker til den voldsomme overrepresentasjonen av autismelidelser i innvandrerbefolkningen. Det finnes nemlig gode grunner til å anta at overrepresentasjonen ikke utelukkende handler om mors dårlige helse eller mangel på D-vitamin som følge av tildekking.
Andre mulige årsaker
Da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) i fjor la fram temarapporten «Ekstremisme og psykiske lidelser», fastslo de at psykiske lidelser over tid kan forsterke en negativ utvikling i et radikaliseringsløp. Autismelidelser er blant de vanligste lidelsene ekstremister har, skrev PST, men rapporten manglet et svært viktig poeng: Autisme- og tilknytningsforstyrrelser har mange felles kjennetegn. Sistnevnte diagnose settes på bakgrunn av alvorlig omsorgssvikt, og den voldsomme overrepresentasjonen av autister blant migranter kan tyde på at det er omfattende forveksling av diagnoser.
Vi kommenterte rapporten, som tok utgangspunkt i norsk forskning om overrepresentasjon av autismelidelser i innvandrerbefolkningen. Mens funnene i Norge ikke ga like dramatiske tall som den finske studien, viste den norske studien også at innvandrerbarna hadde i overkant av åtte ganger så høy sannsynlighet for å få en autismediagnose sammenliknet med barn av norske foreldre. I saken Forstår PST den islamske psyken skrev vi følgende:
Når man sitter med det som kalles en populasjon, altså en gruppe med noen felles kjennetegn, i dette tilfellet migrantbakgrunn, må man ta høyde for at det ikke er tilfeldig når det oppstår veldig mange tilfeller av en diagnose. Allerede i 2011 ga Nasjonal kompetanseenhet for autisme ut en prosjektrapport som også dannet grunnlaget for en artikkel som ble publisert i Psykologtidsskriftet.
Det som tas opp i artikkelen er ikke vanskelig tilgjengelig for allmennheten (min utheving i teksten):
Diagnoser som gir kunnskap om årsaker til barnets vansker kan få store konsekvenser for barnets og foreldrenes livssituasjon. Autismespekterforstyrrelser antas å skyldes biologiske/genetiske forhold, mens tilknytningsforstyrrelser antas å skyldes skadelig omsorgssituasjon. Tilstandene er ulike med hensyn til årsak, behandling og prognose. Samtidig har diagnosegruppene en del felles atferdstrekk som kan være vanskelige å skille fra hverandre.
Hvor sannsynlig er det at en gruppe som har sterkt forhøyet forekomst av skadelig omsorg, altså grov vold, samtidig har sterkt forhøyet forekomst av autismelidelser, som er en medfødt tilstand? Vel, på papiret ser det ut som det er nettopp slik, mens det er all grunn til å anta det kompetanseenheten for autisme frykter: Mange er feildiagnostiserte, og er i realiteten skadet av egen oppvekst.
Det finnes selvsagt akkurat den samme risikoen for feildiagnostisering i Finland som i Norge, selv om muligheten for dette ikke drøftes i studien. Hvor like adferdsuttrykk de omsorgsskadde og autistene har, illustreres godt i artikkelen lenket til over, og burde strengt tatt vært drøftet også i den finske studien.
Tilknytningsforstyrrelser kjennetegnes i hovedsak av forstyrret sosial fungering. I uttrykk kan denne forstyrrelsen ligne på trekk man ser ved ASD (autismespekterforstyrrelser, min anm.).
Det synes å være spesielt mange likhetstrekk mellom F 94.1 Reaktiv tilknytningsforstyrrelse og F 84.1 Barneautisme. Ved begge tilstandene kan en se sosial tilbaketrukkethet, vansker med å initiere og regulere sosial kontakt, redusert sosialt engasjement og gjensidighet, manglende respons på sosial kontakt på en utviklingsmessig adekvat måte, lavt nivå av positiv affekt, mangelfull trøstsøkende atferd og avvikende blikkontakt (World Health Organisation, 1992/1999).
Frampek
I kommentarfeltet til den svenske avisen Samnytt, som også omtaler den finske studien, foreslår flere at inngifte kan være årsak til autismelidelser hos barn med opprinnelse i MENA-land. Forslaget er forståelig, da det er etablert medisinsk fagkunnskap om forhøyet risiko for medfødte hjernesykdommer dersom mor og far er nært beslektet, eksempelvis har den pakistanske innvandrerbefolkningen økt risiko for å få barn med slike sykdommer på grunn av søskenbarnekteskap.
I en norsk studie fra 2010 fant forskerne at Risikoen for fremadskridende hjernesykdommer hos norsk-pakistanske barn er sju ganger høyere enn hos norske barn. Studien viste at hos barn der foreldrene var inngiftet var risikoen 11 ganger og hos ikke-inngiftede pakistanske var risikoen 3,5 ganger høyere.
Hvorvidt inngifte kan bidra til å forklare overrepresentasjon av registrerte autismelidelser er likevel vanskelig å fastslå, da inngifte ikke praktiseres i samme grad i hele MENA-området og heller ikke er registrert i undersøkelsene.
Funnene er snarere et frampek om drastisk økende behov for helse- og sosialtjenester i velferdsstater der slike tjenester allerede er i ferd med å bli et knapphetsgode. Det er et frampek innvandringsliberale definitivt bør merke seg.