Norge skiller seg ikke ut blant andre vestlige land. Vi føder stadig færre barn, og med et hederlig unntak i koronaåret 2021, gikk antallet fødte betydelig ned også i fjor. Det viser ferske tall fra Medisinsk fødselsregister, som har kartlagt året til og med november måned. NRK har valgt å vise oversikt over regionale forskjeller med utgangspunkt i registeret.
Her er ei oversikt på tal fødde barn prioritert frå flest til færrast til og med november 2022:
-
- Viken: 10.543
- Oslo 7.836
- Vestland: 5.809
- Møre og Romsdal: 2.156
- Troms og Finnmark: 2.001
- Nordland: 1.911
Anne Eskild som arbeider på Kvinneklinikken ved Akershus Universitetssykehus kommenterer til NRK Nyhetsmorgen at det er naturlig at det fødes flest barn i Oslo og Viken, all den tid det er «flest som bor der». Det har hun unektelig rett i, men hun kunne med hell også sagt noe om hvem det bor flest av på sentrale Østlandet, for det har direkte sammenheng med fødselstallene. Personer med innvandrerbakgrunn, ikke minst ikke-vestlige fra MENApt, foretrekker å bo i urbane strøk, og de føder langt flere barn enn hva etnisk norske kvinner gjør.
Tid og penger
Når nevnte Anne Eskild skal spekulere i hva som kan være årsaken til at fødselstallene stuper, peker hun på foreldrepengeordningen.
Ho meiner hovudproblemet er ei ordning med foreldrepengar som favoriserer godt vaksne kvinner i godt betalte jobbar, som ikkje er så fruktbare lenger:
– Det er meiningslaust. Då er ordninga med foreldrepengar best for 50-åringar. Den bør vere best for dei som er mest fruktbare, ein må jo spele på lag med biologien.
Årsaksforklaringen er egentlig ganske tøysete, med mindre man tror at barn kommer til verden utelukkende grunnet statlig pengedryss over norske 50-åringer. Årsakene er sammensatte, men en ting er helt klart; Jo høyere andel kvinner som har utdanning og påfølgende arbeid, jo lavere blir fødselsraten. Eller sagt på en annen måte: økt velferd gir synkende fødselstall. Det er ikke unikt for Norge.
Institutt for samfunnsforskning ga i 2020 ut rapporten Ønsker om barn – en spørreundersøkelse om fertilitet, arbeidsliv og familiepolitikk. I en påfølgende kronikk i Aftenposten la forskerne Sara Cools og Marte Strøm fram noen av de viktigste funnene.
Den vanligste grunnen folk oppgir for hvorfor de ikke har fått flere barn, er rett og slett at de selv eller partneren ikke ønsket flere. Andre grunner som trekkes frem, er at flere barn ville skapt behov for større bolig og gitt økte utgifter, samt belastninger knyttet til svangerskap, fødsel og søvn.
Den viktigste årsaken til at de norske fødselstallene synker er ikke at antallet barnløse øker, men at færre av parene som får to barn velger å få et tredje.
Selv om det store flertallet av både våre mannlige og våre kvinnelige respondenter ønsker seg barn, er det mye mindre vanlig for menn å ønske seg flere enn to barn. 34 prosent av kvinnene ønsker seg tre barn – nesten like mange som dem som ønsker seg to barn (41 prosent). Blant mennene er det kun 25 prosent som ønsker seg tre barn, og 47 prosent synes to barn er nok.
Funnene er interessante, for de viser altså at nordmenn har et veldig reflektert forhold til reproduksjon, men på samme tid er det slik at kjønnsforskjellene er utslagsgivende for valget om hvorvidt man vil ha flere barn eller ei. Det avgjørende for menn er i stor grad hvor mye de har med oppdragerbyrden å gjøre. Dette skriver forskerne videre om norske menn:
Jo mer de tjener, jo flere barn oppgir de at de ønsker seg. Dette henger også sammen med familiens økonomi sett under ett: I par hvor mannen jobber mye og har en stor del av forsørgerbyrden (men allikevel ikke har høy inntekt), er det mer sannsynlig at han ønsker seg færre barn enn partneren.
Det er også en kjønnsforskjell i vektleggingen av politiske tiltak: Menn ønsker seg i større grad kostnadstiltak som gratis barnehage og SFO. Kvinner ønsker i større grad tidstiltak som ekstra ferie, kortere arbeidstid og lengre permisjon, samt mer fleksibilitet i jobben og friere deling av fødselspermisjonen.
Kjønnsrollemønstre
Opplysningen er svært interessant, ganske enkelt fordi vi lever i et av verdens aller mest likestilte land. I Norge deler foreldre på forsørgerbyrden, men svarene indikerer at familiene til tross for all likestilling og velferd synes livet med barn er rimelig slitsomt. Menn vil gjerne tjene mer, mens kvinner vil ha mer tid. Det er jo utfyllende størrelser – mannen vil neppe bruke pengene på seg selv, men på familien, og kvinnen vil heller bruke mer tid på familie enn på å tjene mer penger. Det er selvsagt ikke stuerent å påpeke det, men funnet tilsier at skal samfunnet produsere flere barn, trengs mindre likestilling og mer tradisjonelle kjønnsrollemønstre – det er i alle fall mangelen på mannlig inntjening og kvinners fritid som oppgis å være utslagsgivende for at norske familier ikke får mer enn to barn – om de i det hele tatt får noen.
I Norge ligger det meste til rette for at familier økonomisk sett kan ha flere enn de halvannet barna vi i snitt får. Som forskerne påpeker: «Skole er gratis, barnehage og SFO er sterkt subsidiert. Vi har gode fødselspermisjons- og ferieordninger, og arbeidslivet gir mange muligheter for å jobbe deltid.» Likevel går ikke fødselstallene opp. Snarere er det de lavtlønte og dem som står utenfor arbeidslivet som produserer flest barn, noe Anne Eskild fra Kvinneklinikken også kunne opplyst NRKs lyttere om – dersom hun da ble spurt. Det ble hun ikke.
Men trenden er den samme i alle velferdsstater det er naturlig å sammenlikne seg med. Det er de minst likestilte parene som får flest barn, og aller flest får familiene som kommer fra rent patriarkalske kulturer.
Hvem føder barna
HRS skrev en rapport om befolkningsutviklingen i Oslo eksempelvis i 2015. Tall fra Oslos statistikkbank viste at 4.130 av de 10.154 barna som ble født i Oslo i løpet av 2014 hadde en mor som selv var født i utlandet. I 2007 hadde 33 prosent av de fødte i Oslo utenlandsfødt mor. Syv år senere, i 2014, hadde andelen økt med åtte prosentpoeng, til 41 prosent.
Dersom denne trenden fortsetter i årene framover, skrev vi den gang, vil et flertall av Oslos barn ha utenlandsfødt mor om åtte år, det vil si i inneværende år.
Hvorvidt halvparten av barna som kommer til å fødes i løpet av året vil ha innvandrerbakgrunn kan vi foreløpig ikke si med sikkerhet, og det er også verdt å merke at i henteekteskap blant eksempelvis tyrkere, marokkanere og pakistanere blant kvinner her i andregenerasjon, vil kvinnens barn med den utenlandsfødte faren kategoriseres som norske i statistikken.
I eksempelvis Belgia har allerede halvparten av alle nyfødte utenlandske mødre.
Problemet oppstår ikke bare grunnet uhemmet innvandring til vestlige land, men også som et resultat av at politikernes tiltak for å få opp fruktbarheten i egen befolkning virker som et sterkere insentiv for innvandrerfamilier enn for vestlige familier. I innvandrerfamiliene er mennene overhoder – og som funnet i rapporten fra Institutt for samfunnsforskning er menn altså drevet av økonomiske insentiver. I patriarkalske kulturer har menn heller ingen fysisk oppdragerbyrde, det er kvinnenes ansvar å være sammen med barna. Økte satser på engangsstønad ved fødsel, gratis SFO og andre økonomisk utjevnende tiltak vil dermed stimulere til å opprettholde høye fødselstall i innvandrerbefolkningen.
SSB har selvsagt oversikt over innvandrerkvinnenes fruktbarhet også.
Innvandrerkvinner føder en stadig større andel av barna i Norge. I 2016 hadde nærmere 27 prosent av de nyfødte, altså mer enn én av fire – en mor som var innvandrer. For ti år siden gjaldt dette rundt 15 prosent av barna.
Fruktbarhetsmønsteret er relevant på flere måter i analyse av innvandringen. Innvandrernes, eller nærmere bestemt innvandrermødrenes fruktbarhet, og barnetall er viktig for hvordan innvandringen påvirker befolkningsutviklingen på lang sikt. Det finnes mange forestillinger om at bestemte grupper av innvandrere og deres barn etter hvert vil utgjøre flertallet av befolkningen på grunn av høy fruktbarhet.
Går man nærmere inn i SSBs tabell over utvalgte opprinnelsesland, framkommer det at kvinner fra Somalia i snitt får 3,6 barn, kvinner fra Syria 3,51 barn, kvinner fra Eritrea får 3,12 barn og kvinner fra Pakistan får 2,64 barn.
At innvandrerkvinner får barn er i seg selv ikke et problem. Problemet er snarere at kvinnene som får disse barna samtidig topper statistikken over manglende utdanning, manglende arbeidslivsdeltakelse, høy voldsutøvelse og dårlige foreldreferdigheter.
Livshistorieteori og tilknytningsteori
Evolusjonsbiolog Glenn-Peter Sætre hadde tydeligvis også radioen skrudd inn på NRK Nyhetsmorgen i dag, for på Facebook skriver han en svært interessant evolusjonsbiologisk betraktning:
Når forholdene er stabile og gode prioriterer planter og dyr vekst og investering i egen kropp og overlevelse. Sex og forplantning er noe de tyr til når det røyner på og fremtiden ser skremmende og usikker ut. Livshistorieteori predikerer en sånn sammenheng og empirien stemmer godt med teori.
Fødselstallene stuper i Norge og andre rike og stabile land. Hvis vi legger livshistorieteori til grunn vil neppe politikk som legger til rette for barn og familie hjelpe noe særlig. Krig og elendighet hadde vært mer virkningsfullt, skal vi tro teorien…
Sætre beskriver et fenomen jeg ofte selv har registrert da jeg jobbet med utredning av omsorgskompetanse. Det teoretiske fundamentet tilknytningsteori samsvarer godt med livshistorieteorien. Har man en vanskelig oppvekst med utrygge oppvekstvilkår og dårlig omsorg, synes viljen til å føde barn særlig sterk. Mennesker med lav utdannelse og vond oppvekst får ikke bare barn tidligere i livet, de får også flere barn. Selv under utredning, der antallet omsorgsovertakelser i etterkant av utredningen var omtrent 50 prosent grunnet dårlige omsorgsferdigheter, fortsatte en rekke av disse foreldrene å produsere barn i etterkant (og til og med under) oppholdet på institusjonen.
Problemet med at de svakest utrustede foreldrene får mange barn er at oppvekst går i arv. Har man erfaringsmessig dårlig oppvekst er det høy sannsynlighet for at man viderefører dårlige omsorgsevner til neste generasjon. Enkelt sagt: Har man lært at man blir slått som barn, har man sterkt forhøyet sannsynlighet for å slå egne barn. Har man erfart at man ikke får emosjonell støtte eller støtte til eksempelvis lekser, er det sterkt forhøyet sannsynlighet for at man ikke klarer å være emosjonelt eller intellektuelt tilstede for egne barn heller. Det er derfor ikke grunn til å glede seg over høye fødselstall i enkelte deler av befolkningen og påfølgende tenke at «barn er barn». Det er en politisk løgn å påstå noe slikt, for en oppvoksende generasjon der en stor andel barn kommer fra ressurssvake hjem vil ikke bli voksne med ressurser til å opprettholde velferden på samfunnsnivå.
Tiltak
Politisk tro på at det hjelper å kaste penger på problemer er ikke noe nytt. Barne- og familieminister Kjersti Toppe foreslår i dag ikke annet enn det Støre-inspirerte «se nærmere på», men hva hun reelt sett mener er ingen hemmelighet. Allerede for ti år siden foreslo hun å tredoble engangsstønaden, mens daværende leder i Aps kvinnenettverk, Anniken Huitfeldt, ville ha flere gratis forsøk på assistert befruktning. Begge deler er hinsides fornuft.
– Vi ønsker å legge til rette for ein aktiv barnepolitikk. Vi ser på utviklinga i nedgang i fødslar og vil gå inn i dei tala for å få meir kunnskap om kva som er årsaka. Så vil vi gjere dei økonomiske prioriteringane vi kan, sier hun i dag til NRK.
Det er trist å måtte si det, men den importerte klankulturen er langt mer effektiv når det kommer til barneproduksjon enn hva vår egen vestlige likestillingskultur er. Skal man endre fødselstallene må man sette inn tiltak som faktisk fungerer – og de må være realitetsorienterte. Tiltakene må avspeile både samfunnets behov og kvinnenes ulike livssituasjoner.
Når man vet hvor skoen trykker må man justere skoen deretter. Kvinner vil ha mer tid hjemme med barna, menn vil tjene mer, sier kartleggingen av norske foreldre. Det er så ønskelig at denne gruppen produserer flere barn at det til og med ble oppfordret til det av daværende statsminister Erna Solberg i nyttårstalen 2019. Samtidig vil vi ha bedre omsorgsvilkår for barn som vokser opp i hjem med MENA-opprinnelse, og vi vil på samfunnsnivå øke likestillingen i denne gruppen, noe som tilsier at de i motsetning til norske foreldre må produsere færre barn.
Men tro for all del ikke at Høyres politiske løsninger på problemene framstår mer fornuftige enn venstresidens.
– Det er bra for Norge dersom flere får flere barn. Høyre går til valg på at barn nummer tre i barnehagen skal være helt gratis, sa Solberg til VG sist valgkamp.
«Gratis» barnehage til det tredje barnet. Ja, og det fjerde, femte og sjette, så klart. Det er så integreringsfiendtlig at man kan bli kvalm av mindre. Og gratis? Vi vet da hvem som må betale.
Øk gjerne satsene for engangsstønad, barnetrygd og foreldrepenger, men ikke for mer enn to, maks tre barn. Kan norske kvinner ha tid og råd til mer hjemmeværende omsorg vil de føde flere barn. Forstår patriarkalske menn at fødende kvinner ikke kan være pengemaskiner for mer enn to barn, vil også kvinner med MENA-opprinnelse indirekte få støtte til å føde færre. Det lyder kanskje slemt i dagens politiske melodi, men insentiver har det med å fungere. Å poengtere at antall barn man setter til verden er eget ansvar, ikke statens, er også et poeng politikerne synes å ha mistet av syne, men det er nødvendig å påpeke likevel.