Av og til får man behov for å bruke uttrykket «you can’t make this shit up», selv om det både er utenlandsk og oppbrukt. For Norges innsats i Afghanistan er ikke bare på grensen til absurd, den framstår så naiv og godtroende at den kunne vært utformet av et barn. Et lite, bortskjemt, kunnskapsløst barn som hopper opp og ned og skriker «se på meg nå!» er det mentale bildet som dukker opp på netthinnen når jeg leser artikkelen ført i pennen av NRKs Midtøsten-korrespondent, Yama Wolasmal.
Det er dyp splittelse innad i Taliban om kvinner skal få jobbe og ta utdanning. Nå kan endringene mange har ventet på kanskje komme, ifølge kilder NRK har snakket med i Afghanistan, heter det hos statskanalen.
Videre skriver Wolasmal om innskrenkningen av kvinners rettigheter etter at Taliban kom til makten i landet.
Rett før nyttår skapte Taliban ramaskrik lokalt og internasjonalt. I et dekret fra bevegelsen øverste leder, Haibatullah Akhundzada, fikk kvinner forbud mot å jobbe for internasjonale hjelpeorganisasjoner, og ta høyere utdanning.
Det utløste sorg, sinne og fortvilelse blant afghanske kvinner.
Blant noen kvinner utløste innskrenkningen helt sikkert både sorg, sinne og fortvilelse, men samfunnsfagtimene har Wolasmal muligens droppet. Det finnes riktignok en håndfull afghanske aktivister og feminister igjen i landet, men den jevne afghanske kvinne har ikke engang hørt om noen mulighet for høyere utdanning i det hele tatt. De har langt mer alvorlige forhold å bekymre seg for. Å overleve i det hele tatt, for eksempel. Store norske leksikon oppsummerer:
72 prosent av befolkningen levde under FNs fattigdomsgrense i september 2021, og FNs utviklingsprogram frykter at 97 prosent kan falle under grensen fram til midten av 2022 på grunn av landets politiske og økonomiske krise.
Nomadene, kuchiene, er den fattigste befolkningsgruppen. Kritisk er situasjonen også for et stort antall internt fordrevne afghanere.
Befolkningen består hovedsakelig av sunnimuslimer. De to offisielle språkene er pashto og dari. Menn og kvinner lever i stor grad atskilt, og ulike meningsmålinger viser at Afghanistan er verdens verste land å leve i for kvinner. I en undersøkelse fra Oxfam i 2011 oppga 87 prosent av afghanske kvinner at de har blitt utsatt for fysisk vold, voldtekt og/eller tvangsekteskap. (min uthev.)
Dette oppga de altså i 2011, ti år etter at Taliban ble styrtet av USA og vestlige styrker. Det sier litt om kulturen, men nå tror altså NRK at alt skal bli så meget bedre. At 2/3 av befolkningen på nesten 40 millioner er helt avhengig av nødhjelp og matutdeling for ikke å sulte og at 9 av 10 kvinner lever uten noen rettigheter overhodet, men tvert imot lever i en brutalitet det er vanskelig å fatte, se det står ikke til hinder for at Norge skal fikse på skoletilbudet i landet.
En pragmatisk selvmordsklan
Og det er her det blir virkelig underholdende i Wolasmals reportasje. Avsnittet bør leses i sin helhet – og deretter synke inn i all sin gru.
Kilder i Afghanistan, som jobber tett på Taliban, bekrefter overfor NRK at det er full splid internt i bevegelsen over spørsmålet om kvinners rett til utdanning og jobb.
De mer pragmatiske lederne, som holder til i Kabul, mener forbudene skader Talibans internasjonale omdømme.
Dette inkluderer den mektige Haqqani-klanen, mest kjent for de mange selvmordsaksjonene de har stått bak. Nå sitter Sirajuddin Haqqani på den mektige posisjonen som innenriksminister. Haqqaniene er en av de viktigste pådriverne for å reversere de omstridte forbudene for kvinner.
– Disse lederne innser at de ikke kan styre Afghanistan i isolasjon. De vet at de kan glemme internasjonal anerkjennelse og samarbeid hvis kvinner nektes grunnleggende rettigheter. Det har spesielt gjort inntrykk på dem at muslimske land har fordømt forbudet deres, sier en av kildene i Kabul NRK har snakket med.
I tillegg ønsker kretsen rundt utenriksminister Amir Khan Muttaqi, som besøkte Norge i fjor vinter for samtaler med norske myndigheter, at kvinner skal få ta utdanning igjen.
Joda, du leste riktig. Afghanistan skal bli mer kvinnevennlig takket være selvmordsklanen Haqqani. De er jo så «pragmatiske», fastslår NRK, og konstruerer et skille mellom Haqqani-klanen og «den konservative kretsen rundt bevegelsens myteomspunne åndelige leder, Haibatullah Akhundzada i Kandahar, (som) ønsker at kvinner skal holde seg hjemme.»
Framstillingen av disse ulike klanene og Taliban-tilhørerne er så drøy at det ikke står til troende, men NRKs kilder kan opplyse at «til våren» skal det bli orden på sakene. Det skal ikke minst Flyktninghjelpens Jan Egeland sørge for – ja, i samarbeid med selvmordsklanen, selvfølgelig.
Jan Egeland trenger neppe noen nærmere introduksjon, men dersom noen likevel har behov for å gjenoppfriske hukommelsen, er Egeland mest kjent for å refse norske, hvite, middelaldrende menn for ikke å ønske å ta imot enda flere flyktninger og migranter.
I NRKs artikkel er han avbildet sammen med Talibans egen flyktningminister, Khalil Haqqani, som altså tilhører «de pragmatiske lederne». At det ikke finnes en eneste kvinne i et rom fullt av påstått kvinnevennlige menn synes ikke å affisere verken Egeland eller reporter Wolasmal.
Egelands respekt
Wolasmal beskriver hvordan Egeland ikke bare skal drikke te med selvmordsaksjonsgjengen, men også gå i samtaler med «religiøse og politiske ledere som jobber tett på den åndelige lederen, som altså står bak utdannings- og jobbnekten for kvinner» (sic).
– Mitt budskap til Taliban-ledelsen har vært glassklart. Vi respekterer alle de tradisjonelle afghanske verdiene. De må også respektere våre verdier, og en av de fundamentale verdiene er likestilling mellom kjønnene.
– Har du inntrykk av Talibanlederne lytter til de internasjonale protestene?
– Mange Taliban-ledere jeg har møtt er nervøse for at vi har lagt ned arbeidet. Jeg tror ikke de hadde regnet med det. De ber oss fortsette med bare mannlige ansatte, inntil de får en ny tillatelse for kvinner. Det har vi avvist. Vi kan ikke gi oss.
Egeland, løftet fram av norske bistandsmillioner, respekterer altså «alle de tradisjonelle afghanske verdiene». Det er sannelig ikke småtteri. Man kan undres over hvorvidt Egeland har gjort seg noen tanker om den tradisjonelle afghanske verdien Bacha Bazi, som omhandler prepubertale gutter som kles ut som jenter og opptrer som dansere. Og voldtas. Den «tradisjonelle verdien» der kravet til jenters jomfruelighet er så sterkt at de kan drepes ved mistanke om kjønnslig aktivitet er kanskje også verdt å respektere?
At afghanske klanledere er «nervøse» grunnet Egelands intervensjon synes i beste fall naivt. Det er ingenting nytt i at Afghanistan og Taliban gjerne tar imot penger. Men det er heller ingenting nytt i at de framsetter løfter om bedrede forhold for kvinner for deretter å fortsette som før.
Tilbakeblikk
Mens NRKs Wolasmal og Jan Egeland koser seg med samtaler med Taliban, er det nødvendig å minne om at nåværende statsminister Jonas Gahr Støre, før han ble opptatt av «oppgjør med tankegodset bak 22. juli», faktisk mente at norsk økonomisk bistand til Taliban var en suksess. Den norske troen på at alle mennesker i verden enten er som oss eller vil bli som oss straks vi strekker en hånd mot dem, er altså ikke et tankefoster skapt av Egeland.
Professor Terje Tvedt eminente bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, beskriver hvordan Norge på 60-tallet startet å «bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse».
Begynnelsen på et kapittel i boken er verdt å gjengi i sin helhet, da det ikke bare er et viktig tilbakeblikk på norsk misforstått universalisme, men også et eksempel på total korttidshukommelse når Norge durer i vei med nye bistandsprosjekter i Afghanistan.
Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.
Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.
Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).
UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Ifølge NRK blir Egeland værende i Afghanistan fram til fredag denne uken. Da bør likestillingen i landet være i boks, skal vi tro statskanalen.