Jeg kvakk til da jeg i morges leste NTB-saken om at Høyre vil skjerpe straffene for såkalt æresvold. For i dag skal Høyre legge fram sitt nye program «God integrering gir muligheter for alle».
Smak på den; god integrering for alle. Uten å ha lest det nye programmet får vi holde oss til Høyres innsalg til NTB, der det kommer frem at et av forslagene er at handlinger som er begått med såkalt æresmotiv skal tillegges straffeskjerpende betydning.
– Noen er så smålige at de bruker ære som begrunnelse for negativ sosial kontroll. Det bør heller kalles skamrelatert vold, for det er både skammelig og smålig at noen kan mene at egen krenkelse er grunn god nok til å utøve vold mot andre mennesker, sier Høyres innvandringspolitiske talsperson Mari Holm Lønseth til NTB.
Kanskje har Høyre endret seg og kanskje er det Mari Holm Lønseths fortjeneste, eller kanskje er det ren opposisjonspolitikk som kommer i en tid da negativ sosial kontroll er blitt stuerent å snakke om, men uansett får vi som har stått på barrikadene når dette ble ansett som tilnærmet fremmedfiendtlig og islamofobisk bare juble.
– I Norge skal alle kunne leve frie og selvstendige liv uten tvang. Det er fortsatt en av vår tids største frihetskamper å sørge for at alle kan leve det livet de ønsker, framholder hun.
En av vår tids største frihetskamper, intet mindre. Men hvor mye straffene eventuelt skal skjerpes, har ikke Høyre tatt stilling til. Det må utredes, heter det. Høyre har likevel ambisjon om å få denne type «æresvold» eksplisitt i lovteksten, da de tror det både har en avskrekkende effekt og kan da brukes mer effektivt av domstolene.
Akkurat det får tiden vise, men en egen lov både mot tvangsekteskap og kjønnslemleste har ikke virket etter hensikten. Rett og slett fordi vi halter langt etter med vår berøringsangst. Hadde Høyre – og de andre partiene, med hederlig unntak av FrP – tatt tak i dette for over 20 år siden, så kunne mye sett bedre ut og langt flere kunne vært «godt integrert». Men den gang var vi som kjempet for barn og kvinners frihet ondskapen selv.
Politisk spill
Kampen mot negativ sosial kontroll, æresvold, ufrivillige ekteskap startet egentlig som et politisk spill blant kunnskapsløse politikere. Vi kan gå tilbake til 1996 da Hege Storhaug kom med boken om pakistanske kvinner (da den største innvandrergruppen i Norge nettopp var pakistanere), Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan, som fortalte om hvilket åk kvinner i Pakistan levde under. Trodde noen at kulturen og verdiene ble igjen i Pakistan? Allerede fire år før bokutgivelsen hadde Storhaug en omfattende og avslørende artikkel i Dagbladet: om en pakistansk kvinne (18) i Drammen som var blitt tvangsgiftet i Pakistan. I 1998 kom Storhaug med boken Hellig tvang. Unge norsk muslimer om kjærlighet og ekteskap – en bok som er fullspekket med nettopp negativ sosial kontroll. Til sammen er det blitt ni bøker (den siste i 2015 om islam), der temaene gjennomgående har vært knyttet til innvandrere i lys av menneskerettigheter og jenter/kvinners status.
Da HRS ble etablert i 2000 var det nettopp på bakgrunn av Storhaugs arbeid og kunnskaper. Ut fra min erfaring, jeg hadde da jobbet som forsker og i Riksrevisjonen, var jeg overbevist om at politikerne ikke kjente til den ufriheten og kontrollen som spesielt jenter/kvinner (men også gutter) ble utsatt for – kanskje i nabohuset. Politikerne var i min overbevisning fullstendig forført av antirasismebusinessen. De ble fortalt av disse aktivistene at det var nordmenn som var rasister og alt galt som eventuelt skjedde var nordmenns feil. Da jeg startet HRS hadde Storhaug ingen tro på prosjektet. Hun trodde ikke politikerne ville ta realitetene inn over seg – og hun fikk jo på mange måter rett. Eller rettere sagt; det tok nesten et kvart århundre før de tok det innover seg (igjen med et hederlig unntak i FrP).
Fra oppstarten handler integrering eller inkludering for HRS i all hovedsak om at borgere av et fritt og moderne demokrati som Norge kjenner og aksepterer en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker; likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet. Det handler altså ikke om mattradisjoner og hennamaling, men om noe langt mer grunnleggende. Hvem vi er som borgere av en nasjon. Eller som statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) sa det i nyttårstalen «Norge skaper du og jeg, gjennom små og store valg, hver eneste dag. Ikke hver for oss. Men sammen.» Men da må vi vite hvem «du og jeg» er og ikke minst; hva er det vi skal skape? Og hvordan skape det sammen?
Det som skjedde de første årene av HRS’ levetid var at FrP oppfattet hva vi formidlet – og dermed gikk alle andre partiene i vranglås. Vi ble fortalt av en rekke politikere, fra en rekke partier, at HRS ikke måtte ha noe å gjøre med FrP. For hvis FrP kom med tiltaksforslag – uansett hvor fornuftig de måtte være – så «måtte» de andre partiene stemme imot. Det var den gang «alle» (inkludert mediene) var skjønt enige om at FrP var fanden sjøl. Vi nektet å forholde oss til slike begrensinger og forholdt oss på samme måte til samtlige partier på Stortinget. Slik sett ble HRS dømt til «et underbruk av FrP» og det politiske spillet var viktigere enn ofrene for såkalt æresrelatert vold, av både psykisk og fysisk karakter.
Ofrene glemmes
Da HRS i 2003 kom med boken Feminin integrering var også den fullspekket med hvordan «æresvolden» fungerer, inkludert kjønnslemlestelse. Det var vitnesbyrd fra unge kvinner som levde under åket. For eksempel fortalte norskfødte Jeanette om sitt eget tvangsekteskap (som 16-åring i Pakistan), som hun omtalte allerede i 1999 i TV2 som at foreldrene «arrangerte voldtekten min». Feminin integrering, som blant annet tok bredt opp voldtekt i tvangsekteskap, ble møtt med motstand, ikke minst fra representanter for innvandringsmiljøer og -organisasjoner. Førstnevnte ville selvsagt ikke at ukulturen skulle avdekkes og sistnevnte fryktet også å få en økonomisk konkurrent i HRS.
Men noe som har brent seg fast i minnet skjedde 2004. Da hadde vi publisert rapporten om barn og unge som ufrivillig holdes i typisk foreldrenes opprinnelsesland. Vi ble da via telefon av en rasende Erna Solberg innkalt på kort varsel (15 minutter) til hennes kontor. Så hvis noen tror det ikke er futt i Solberg, så tro om igjen. Den gang var Solberg kommunalminister, også med ansvar for innvandring og integrering. Raseriet skyldtes først og fremst at vi ble beskyldt for å publisere rapporten tidligere enn hva sperrefristen tilsa. Vi publiserte på en fredag, og sperrefristen på 14 dager gikk ut påfølgende mandag. «Problemet» var bare at vi hadde kontaktet departementet og fått godkjent publiseringstidspunktet. «Det vi ikke får gjort til fredag, får vi ikke gjort til mandag», het det, «så bare publiser». Vedkommende var også på statsråd Solbergs kontor denne dagen, sammen med fem andre. Ingen tvil om at vi skulle få smake statens pisk, med andre ord. For hun som hadde gitt oss tillatelsen, sa ikke et ord. Det gjorde ikke vi heller, for så rasende som Solberg var, var vi usikre på hvordan hun ville reagert mot henne.
Men, hvorfor denne sperrefristen? Jo, det er fordi regjeringen skal kunne forberede seg og planlegge hvordan de eventuelt skal reagere (offentlig). Det var bare det at vi samtidig med å sende rapporten til regjeringen også sendte den til Kommunalkomiteen på Stortinget (hvilket ikke bare er fullt lovlig, men en ærlig prosedyre), og dermed fikk samtlige partier muligheten til å forberede seg. Men danskene var raskere. Vi hadde i rapporten også omtalt danske barn som vi møtte i Pakistan og fortalt om hvordan daværende innvandringsstatsråd Bertel Haarder hadde håndtert (med råd fra oss) returen av en tvangsutsendt somalisk jente fra Danmark. Danske Weekendavisen, som hadde tatt kontakt med oss og bedt om å få rapporten så snart den var publisert, slo allerede dagen den nevnte fredagen stort opp hva vi hadde avdekket (også oversendelsen til Weekendavisen var klarert med departementet). Norske medier kom etter i en rasende fart – og dermed var regjeringen bakpå. Men det var ikke FrP, for å si det slik.
Dette har selvsagt aldri Solberg glemt, og fra da av ble HRS et «hatobjekt» for Høyre. Igjen tok det politiske spillet scenen på vegne av ofrene.
Kan Høyre, kan de andre
På møtet diskuterte vi også en del av innholdet i rapporten, senere også i et stormøte i departementet med ulike aktører og etater, der et annet minne har brent seg fast. For Solberg klarte ikke å ta innover seg problematikken med at barn og unge ble holdt (ufrivillig) i foreldrenes opprinnelsesland. Hun (og andre) argumenterte med at det foreldrenes ansvar og rett, og heller ikke vår avsløring om at disse barna på skolen (hvis skole) ikke har opplæringsmål som ligner på våre gikk hjem politisk. Læreplanene hadde stort sett tre fellestrekk; lære om islam, Pakistans (fordreide) historie og naturvitenskapelige fag. Da så Solberg på oss og uttalte følgende: «Men det er da bare bra at disse unge lærer naturvitenskapelige fag, det er noe vi trenger i Norge.»
Politisk var det også en grunnleggende tro på at disse barn og unge skulle lære (mer) om foreldrenes kultur, og at det egentlig var bra – også for integreringen i Norge. At mange av disse barn og unge led under omsorgssvikt virket det heller ikke som de trodde på. Alle foreldre er da glad i barna sine og vil dem det beste, het det, som om det ikke eksisterer kulturforskjeller.
Nå vet de fleste bedre, selv om mange henger langt etter, for eksempel i barnevernet og politiet. Men de hemmes av avvikende politikere.
Det er derfor mer enn gledelig at Høyre endelig går et skritt videre. Men nå har problematikken vokst og fått lange fangarmer, dermed må tiltakene forsterkes. Høyre og de andre partiene må innse at et halvt århundre med unnlatelsessynd ikke kan endres kun med straffeskjerpelse.
Samtidig kan nettopp Høyres oppvåkning være forløsende. For kan forsiktige Høyre, som selv skryter av å ikke rope høyest, så kan de andre partiene følge etter. Og kanskje om rundt 25 år begynner Høyre også å interessere seg for hva islam bringer med seg?