Hjemme best? heter første episode av dokumentaren Omsorg bak lukkede dører, som er laget av NRK Brennpunkt. Episoden tar for seg hvordan det er å være gammel, ensom, syk og skrøpelig – og overlatt til offentlig omsorg i form av hjemmetjenester. Det er vondt å se på, og på samme tid sniker en annen tanke seg fram; disse gamle har alle familie som bistår dem og har gjort det mulig for Brennpunktredaksjonen å dokumentere hvordan de behandles. Det finnes dem som ikke engang har familie, det finnes mange gamle som ikke har noen som kan la seg opprøre på deres vegne.
«Kari (90), Sverre (96) og Lilly (90) får ikke plass på sykehjem og må bo hjemme. Får de en verdig behandling?» er spørsmålet som stilles og forsøksvis besvares i episoden. Det korte svaret er nei. De gamle er på ulike måter baksiden av velferdsmedaljen, der de bor hjemme i egne boliger uten noen egentlig mulighet til å ivareta seg selv. Kari, Sverre og Lilly har ulike historier og erfaringer, men alle tre opplever de å ha større og andre behov enn hva kommunene de bor i kan tilby.
– Kompetanse
Det gjør vondt å se programmet, og det har skapt stor debatt. Lilly satt alene med tiltakende demens og gikk hele dager uten at noen av de mange fra hjemmetjenesten som var innom henne ga henne mat. Ei heller så de til at hun tok medisinene sine. Sverre fikk stadige avslag på søknad om å få bo på sykehjem sammen med sin ektefelle gjennom hele voksenlivet og utviklet alvorlig depresjon, mens Kari var så fysisk skjør at hun gikk i konstant redsel for å falle og bli liggende alene uten å få hjelp.
I torsdagens Dagsnytt 18 møttes helse-og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, daglig leder for Pårørendeforeningen, Anita Vatland, og helsepolitisk talsperson for Høyre, Tone Wilhelmsen Trøen, til debatt om hva som har gått galt. Mens politikerne vekslet på å fortelle at «vi må gjøre mye mer», peke finger mot hverandres politikk og felles enes om mantraet «økt kompetanse», var det Vatland fra Pårørendeforeningen som sa det åpenbare: Eldre er mennesker og omsorgstjenestene må speile behovene de har.
Det satt tilsynelatende langt inne for landets helseminister å innrømme at eldre faktisk er mennesker, men til slutt fikk hun sagt det. Og mens Oslos byrådsleder, Raymond Johansen, fredag sier til NRK at det er «hjerteskjærende» og at «sånn skal vi ikke ha det», kan vi si dette ene: Slik skal vi ikke bare ha det, det skal bli verre, og enhver politiker vet det.
Mangler mennesker
De som er gamle i dag er de menneskene som bygde opp velferdssamfunnet. Det er et samfunn som bygges på likestilling, der kvinner har like muligheter som menn og der de tradisjonelle omsorgsoppgavene ikke lenger ivaretas av familiens hjemmeværende kvinner, men av profesjonelle kvinner (og noen få menn) som har slike oppgaver som lønnet arbeid. Et annet produkt av velferdssamfunnet er at kvinner i langt mindre grad vil ha barn. Når kvinner tar høy utdanning og påfølgende forsørger seg selv, stuper fødselstallene. Aldri har de vært lavere i Norge enn hva de er nå, som vi belyste sist i saken Fødselstallene stuper – Familieministeren foreslår mer penger til mangebarnsfamilier og fattige.
Årsakene er sammensatte, men en ting er helt klart; Jo høyere andel kvinner som har utdanning og påfølgende arbeid, jo lavere blir fødselsraten. Eller sagt på en annen måte: økt velferd gir synkende fødselstall. Det er ikke unikt for Norge.
Når hver kvinne føder 1,5 barn i snitt, vil vi for hver generasjon bli langt færre. Det er vesentlig – faktisk det aller mest vesentlige – for å forutse hvordan eldreomsorgen skal bli i framtiden. Mens politikerne roper om behov for økt kompetanse i møte med de svært syke, hjemmeboende gamle er det egentlig ganske nytteløst av den enkle grunn at kompetanse verken kan erstatte tid eller mennesker.
Vi har allerede, som dokumentert i blant annet den omtalte Brennpunkt-dokumentaren, betydelige vansker med å gi de gamle i vårt samfunn en verdig alderdom. Men stikkordet er ikke «kompetanse», det er mennesker og tid som bør være de viktigste stikkordene. Det mangler rett og slett nok mennesker til å ivareta de eldre.
Aldrende befolkning
Mens vi ofte snakker om forventet levealder, snakkes det svært lite om forventet dødsalder. Det er to helt forskjellige størrelser. I Norge blir vi svært, svært gamle dersom vi først lever til vi når pensjonsalder. SSB-rapporten Vi blir stadig eldre presiserer forskjellene:
Det er viktig å merke seg at forventa levealder skiller seg klart fra gjennomsnittlig alder ved død. I 2019 var kvinnene som døde i gjennomsnitt 82,2 år, mens mennene bare ble 76,5 år. Dette er betydelig lavere enn forventa levealder ved fødsel på henholdsvis 84,7 og 81,2 år. Ser vi derimot på den vanligste alderen å dø ved, er denne betraktelig høyere. Den var på hele 91 år for kvinner og 88 år for menn (min uthev.). Forventa levealder eller forventa gjenstående levetid ligger sånn sett lavere enn det som vi opplever som normalt eller vanlig rundt oss.
I tiårene fremover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig, samtidig som andelen unge vil synke. Ikke bare vil den tiltakende andelen svært gamle mennesker isolert sett trekke opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner, men økning i andelen svært gamle vil også gi lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlagene. Langt verre blir det når vi i tillegg ikke klarer å erstatte de gamle med nye mennesker til å opprettholde både sysselsetting og skattegrunnlag. Vi blir stadig færre yrkesaktive i arbeidsfør alder og skal ivareta stadig flere gamle samtidig. Det er et regnestykke som ikke på noen måte kan løses av politiske vyer om «økt kompetanse».
På regjeringens nettsider kan vi i samme slengen lese følgende:
Veksten i pensjonsutgifter har allerede skutt fart, mens veksten i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester først ventes å tilta etter 2030, når andelen av befolkningen over 80 år tar seg markert opp.
En eldre befolkning vil gi økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Samtidig vil veksten i fondet avta slik at også finansieringsbidraget fra fondet gradvis avtar som andel av verdiskapingen i økonomien. Som følge av disse to utviklingstrekkene ligger det an til at offentlige utgifter vil vokse raskere enn offentlige inntekter fremover.
At det blir kostbart i kroner og øre er utvilsomt et vesentlig poeng; det koster å opprettholde og utvide omsorgstjenester. Langt verre er det likevel at det vil bli forutsigbar mangel på mennesker som kan utføre disse oppgavene. Dersom man ser på den demografiske utviklingen slik den forventes å bli i de kommende årene, ser man med all tydelighet at opplevelsene til Kari, Sverre og Lilly er et forvarsel.
Ifølge SSB vil Norge i 2035 mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere. Videre mener SSB at bemanningsbehovet i helse- og omsorgssektoren vil være doblet til 618.000 i 2060, og at sektoren da vil stå for 24 prosent av alle årsverkene i Norge.
Dårlig dekning
Vel vitende om utviklingen skulle man anta at omsorgstjenestene ble bygget ut og at landets politikere hadde noe mer fornuftig å si enn at «sånn kan vi ikke ha det». Men det ser virkelig ikke bra ut dersom man ser nærmere på tallene SSB har utarbeidet vedrørende sykehjem, hjemmetjenester og andre omsorgstjenester. Tabellen under viser utviklingen i perioden 2017-2021.
Norge bruker altså omtrent 144 milliarder og nær 149.000 årsverk på disse tjenestene, men bare siden 2017 har andelen gamle over 80 år som får tatt tjenestene i bruk sunket med 10,6 prosent. At antallet «brukere» totalt sett er stigende handler ganske enkelt om at det blir flere gamle for hvert år som går, mens en stadig synkende prosentandel av disse gamle får hjelp.
Så kan man også merke seg at norsk politisk venstreside har et mantra om at private helsetjenester per definisjon er en form for ondskap og ønsker at oppgaven skal være offentlig over hele fjøla, men tallene viser at den blåblå regjeringen må ha tenkt i omtrent samme baner. I løpet av den kartlagte femårsperioden sank andelen private sykehjemsplasser med hele 18,6 prosent.
Andelen ansatte som er ukvalifiserte til å arbeide i helsesektoren forholder seg relativt stabil og ligger på i overkant av 22 prosent. Det betyr at hver femte ansatte ikke har relevant utdanning. Svært mange av disse jobber i nettopp hjemmetjenestene.
Innvandrerbløffen
Enhver som følger litt med i sosiale medier vil ha fått med seg at det verserer innlegg i etterkant av Brennpunkt-programmet som omhandler hva vi «kan lære» av innvandrere med tanke på omsorg og respekt for eldre. Man skal selvfølgelig ikke føyse innvandret, privat eldreomsorg vekk totalt, men det er samtidig slik at omsorgskulturen for de gamle betinges av at kvinner er hjemmeværende. Den har liten overføringsverdi til velferdsstaten, der de gamles aldrende barn ofte selv fremdeles er sysselsatte. Det er jo nettopp felles bidrag, kvinner som menn i jobb, som er grunnlaget for velferdsstaten.
Har man arbeidet noen år i helse- og omsorgssektoren vet man også at innvandret arbeidskraft ikke kan erstatte den norske arbeidskraften, og årsakene er mange. Primært må språk- og kulturforståelse være et minimum for å jobbe med sårbare, syke mennesker, men sekundært er den delen av innvandrerbefolkningen som tar utdannelse slett ikke interessert i å arbeide i hjemmetjenesten. Det framkommer tydelig av den korteste helsefagutdanningen, helsefagarbeider, at det er en stor andel innvandrere blant disse, men ikke fra land Norge får mange innvandrere fra.
SSBs tabell viser hvilke opprinnelsesland som er vanligst:
Vel vitende om at de mest tallrike gruppene av innvandrere de siste årene kommer fra Polen, Litauen, Somalia, Syria, Sverige, Pakistan og Irak, er det kun svenskene som er representert på listen over helsefagarbeidere.
De typiske MENApt-innvandrerne finnes i pleie- og omsorgsyrker, men da enten som ukvalifiserte eller som høykvalifiserte.
Ikke bli gammel
Mens politikerne skal krangle om hvem som har skylda og hvem som skal «gjøre noe», er det i realiteten ikke så mye å gjøre med at den offentlige omsorgen for våre eldste er som den er. Vi har en demografi som på alle måter illustrerer en kommende og varslet katastrofe i eldreomsorgen, der vi blir stadig eldre og dermed også stadig sykere, mens vi har så lave fødselstall at vi må forvente underskudd av arbeidskraft i helsesektoren.
Enhver som har jobbet med mennesker vet dette ene: Du trenger tid og du trenger kjærlighet. Det er grunnleggende behov hos alle mennesker, og hos sårbare mennesker spesielt, enten de er barn eller de er gamle. Det mest opprørende for egen del var ikke å se hjemmetjenestearbeidere snakke på fremmedspråk i telefonen eller at de glemte å sjekke om 90 år gamle Lilly svelget medisinen sin. Det mest opprørende var å se at de ikke satte seg ned med henne, ga henne et vennlig stryk over skulderen eller blikkontakt.
På samme måte var det opprørende å se at 96 år gamle Sverre ikke fikk dele rom med sin kone da han endelig fikk sykehjemsplass, men ble stående ved vinduet i enerommet sitt. Trangsynt, kjærlighetsløst regelrytteri begrunnet i at konen var på «lukket demensavdeling», uten en eneste refleksjon om at dette faktisk er rettighetsbrudd. Som om Sverre ikke kunne vært en fantastisk ressurs for sin kone på den avdelingen. Det er hastig og følelseskaldt og vondt. Men det skal altså bli verre, så det beste rådet er kanskje å ikke bli så gammel.