Man kan vanskelig kalle det noe annet enn en stille migrantkrise. Mens pandemi og påfølgende krig i Ukraina, strømkrise og inflasjon merkes både på kropp, lommebok og medienes fokus, foregår en enorm innvandring som knapt nevnes i norske medier. For det er på ingen måte slik at det bare kommer ukrainske flyktninger med reelt beskyttelsesbehov til landet. I tillegg kommer rekordmange såkalte ordinære asylsøkere, og asylsøkere med endelig avslag som nekter å reise fra Norge. Sistnevnte adferd lønner seg i mange tilfeller.
Trenering som lønner seg
NTB melder følgende i morgentimene onsdag:
I fjor fikk flere positive svar på klager til Utlendingsnemnda (Une). Nesten ett av tre avslag på asyl ble omgjort.
I fjor behandlet Une 5.502 saker. Nesten én av tre asylsaker fikk et endret vedtak, skriver Vårt Land.
Asylsaker og utvisningssaker er sakstypene med høyest omgjøringsprosent. I alt ble 30 prosent av asylsakene og 25 prosent av utvisningssakene omgjort av Une.
I utgangspunktet er det Utlendingsdirektoratet (UDI) som fatter vedtak, men vedtakene som fattes kan på ingen måte anses som endelige (med mindre de er positive). Dersom en asylsøker får avslag på søknaden sin, finnes det klagemulighet. Da er det Une som behandler klagen. Men ennå er ikke klagemulighetene oppbrukt dersom man får avslag. Det har blitt vanlig å klage mange ganger, for dersom også Une avslår, kan asylsøkeren fremme en såkalt omgjøringsanmodning, der Une bes se på saken på nytt. Og mens all denne klagingen foregår, går også tiden. At tiden går er i mange tilfeller i asylsøkernes favør, for mens måneder og år går, oppstår etterhvert grunnlag for å påberope seg eksempelvis tilknytning til Norge.
Humanitært grunnlag
«Opphold på humanitært grunnlag» er en bestemmelse som gir adgang til å tildele oppholdstillatelse «selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt». Utlendingen vil da kunne få oppholdstillatelse hvis det foreligger «sterke menneskelige hensyn» eller vedkommende har «særlig tilknytning til riket».
Direktør Marianne Jakobsen i Une forteller ifølge Vårt Land at flere i fjor enn tidligere fikk omgjort avslag nettopp på denne typen grunnlag.
– I ein del av sakene er det blitt gitt opphald på humanitært grunnlag. Det kan vere saker der barn er involverte og at barnet sitt beste har fått avgjerande tyding, eller det kan vere forhold knytte til helse som gjer at det er sterke menneskelege omsyn i saka, melder ho på une.no.
Une-sjefen understrekar at for klageinstansen i utlendingsforvaltninga er det ikkje noko mål å ha ein spesielt høg eller låg omgjeringsprosent – klagesaker skal få «rett utfall».
Den siste setningen er svært interessant, for innvandringsregulerende hensyn tilsier at Une nettopp bør ha tanker om hvor høy omgjøringsprosenten kan bli. Dersom den blir så høy at det er åpenbart at sendrektighet og trenering lønner seg, er det grunn til å spørre seg hvorvidt innvandringsregulerende hensyn ikke tillegges nok vekt.
Det er ingen overdrivelse å påstå at vi har fått et lovverk som nærmest ber om å bli utnyttet.
Økning og skjønn
Den prosentvise andelen som får omgjort sitt avslag er økende. Økningen går ikke fort, men den er likevel tydelig. Vårt Land skriver:
Den samla omgjeringsprosenten, dei sakene der Utlendingsnemnda (Une) endrar det opphavelege vedtaket, var på 18 prosent i 2022.
Det er ein auke samanlikna med føregåande år. 12 prosent i 2019 og 2020 17 prosent i 2021.
Det høres tilforlatelig ut, men i konkrete tall kan man se at forskjellen er stor. Dersom vi tar utgangspunkt i antall saker Une har behandlet sist år, altså 5.502, vil det være stor forskjell på hvorvidt 12 eller 18 prosent av disse får omgjort avslaget sitt.
12 prosent vil være 660 personer, mens 18 prosent tilsvarer 990 personer.
Merk at Unes avgjørelser må være skjønnsbaserte. Både UDI og Une skal ved vurderingene sine utøve et fritt forvaltningsskjønn innenfor lovens rammer og kan ikke instrueres ved skjønnsutøvelsen i enkeltsaker. Likevel vil departementet gjennom rundskriv veilede praksis i en strengere eller mer moderat retning, men også mediedekning og aktivisme påvirker skjønnsutøvelsen, slik det ble tydelig etter Mustafa-saken. Det kan vanskelig påstås at politiske synspunkter ikke har innvirkning på skjønnsutøvelsen, for det har de åpenbart.
I rene tall vises en vridning som gir utslag i at hundrevis av asylsøkere som tidligere ville måttet bli stående med sitt endelige avslag etter klagerunder, heller belønnes med opphold.
Økning i asylsøknader
I tillegg til økningen i omgjøring av avslag på asylsøknader i fjor, kom en annen økning. Antallet nye asylsøknader var nesten identisk med antall klagesaker behandlet av Une.
Gjennom fjoråret blei det levert inn 5.517 ordinære asylsøknader til UDI. Det er det høgaste talet sidan Syria-krisa i 2015.
Til samanlikning søkte 2.305 personar asyl i 2019. Dermed er auken også stor samanlikna med før pandemien.
5.517 ordinære asylsøknader på et år er et svært høyt antall. Ha da også i mente at så å si alle asylsøkere fra land som Syria, Afghanistan og Eritrea får innvilget beskyttelse, og at tallet på reelle ankomster er langt høyere enn tallet UDI anslo i forkant.
UDI skrev selv følgende for nøyaktig et år siden:
For 2022 er mulighetsrommet vurdert til å være mellom 1 000 og 5 000 asylsøkere, med et planleggingstall på 3 000. Planleggingstallet er ikke endret fra forrige gjennomgang.
For 2023 er mulighetsrommet vurdert til å være mellom 1 000 og 7 000 asylsøkere, med et planleggingstall på 3 000.
Antallet som faktisk kom var altså høyere enn «mulighetsrommet». Allerede dengang ble «mulighetsrommet» for inneværende år vurdert å være større enn for 2022, men en ting kan vi si med det samme: At dette «rommet» blir så lite som 1.000 asylsøkere er fullstendig usannsynlig. Tallet 1.000 vet vi allerede hvem som fyller. Det er de menneskene som hadde fått avslag på asylsøknadene sine, men som likevel får bli.
«Mulighetsrommet» bør definitivt heller fylles med muligheten til å gjøre noe med lovverket. For den muligheten finnes selvsagt, selv om den politiske viljen er slapp.