Hvordan landet kan ha vært beboelig før lov om hatefulle ytringer ble innført, synes ikke å streife Rødt-politikeren. Det må ha vært et rent helvete, dersom vi skal ta henne på ordet, for selv det å ta til orde for å skrote paragrafen er å åpne helvetes porter, ifølge Rana selv. Dette er altså samme Rana som mener at statlig støtte til HRS er det samme som «direkte sponsing av terror» og samme Rana som er aktiv i den voldelige Antifa-bevegelsen. Hun har også vært rådgiver på høyreekstremisme i Antirasistisk senter.
Det skal sies med det samme at Frps forslag ble nedstemt så det sang – partiet var og er det eneste som ønsker å fjerne paragrafen. Alle de andre partiene stemte mot forslaget. Argumentene for å bevare rasismeparagrafen viser likevel til fulle at politikerne har liten evne til å skille mellom hva som er rasisme og hva som er rasismeparagraf. Det bør være åpenlyst at motstand mot paragrafen ikke er det samme som å være for rasisme, men dette poenget synes ikke å ha streifet Oslo bystyres medlemmer.
Argumentene
Avisa Oslo beskriver både Lars Petter Solås’ forslag og hva som ble diskutert i etterkant. Men først til forslaget, som i sin helhet var formulert som følger:
«Oslo kommune mener at ord skal møtes med ord, ikke straff. Det har blitt påpekt fra flere hold i samfunnet, blant annet samfunnsdebattanter, politikere og juridiske eksperter, at straffelovens §185 brukes feil. Det har også blitt påpekt problematiske sider ved at bruken har tiltatt samtidig som loven har blitt utvidet. Kommunen mener det bærer feil av sted når det er politiet og domstolene som i stor grad blir satt til å definere hva som skal være lovlige ytringer. Det er også problematisk at trusselen om å bli anmeldt, kan føre til selvsensur og dermed begrense den offentlige debatten.
Kommunen mener det er viktig å presisere at rasistiske ytringer, diskriminering, hat og hets skal bekjempes og at det ikke er velkomment i den offentlige debatten. Selv om straffebudet har gode intensjoner om å beskytte utsatte grupper blir det galt å sensurere, begrense eller straffe ytringer. Ytringsfriheten er vårt viktigste verktøy i oppgjøret med rasisme, hat, diskriminering og ideologier som er uforenlige med norske verdier. Kommunen er prinsipielt motstander av alle innskrenkninger av retten til å ytre seg, inkludert straffelovens paragraf 185 og mener derfor at den i sin helhet burde oppheves. Subsidiært støtter kommunen kommisjonens alternativ to til endring av paragrafen, som tilstreber en presis og dekkende ordlyd.»
Det er underlig å være vitne til et samfunn som så raskt og med så stor skråsikkerhet har gått fra å overveiende mene at ytringsfriheten bør være absolutt, til å overveiende mene at den bør innskrenkes. For ingen kan betvile at rasismeparagrafen innskrenker ytringsfriheten, selv om intensjonen bak loven er god. Problemet med den er at den neppe bidrar til å minske verken rasisme eller hat mot de utvalgte minoritetene den er ment å beskytte.
Ingen likhet for loven
En lov som ikke er verken forståelig eller intuitiv er ikke en god lov. At selve ordlyden i loven bør endres dersom loven blir stående, har også blitt poengtert av Ytringsfrihetskommisjonen, som i sin rapport skriver:
«En mer pedagogisk, presis og dekkende lovtekst vil gjøre det lettere for folk å forstå grensene for det straffbare, og ikke minst tydeliggjøre at grensen for det straffbare er høyere enn det man kan få inntrykk av ved å lese bestemmelsen. Kommisjonen ønsker derfor å foreslå alternative formuleringer som gjenspeiler den reelle rettstilstanden og som samtidig er mer allment tilgjengelige. Som nærmere forklart nedenfor har kommisjonen funnet det vanskelig å finne en ordlyd som er både pedagogisk og samtidig dekkende for det juridiske innholdet bestemmelsen har i dag.»
Det største ankepunktet mot loven er likevel at den skiller ut spesifikke sårbare grupper med rett til vern mot ytringer, mens andre sårbare grupper er utelatt. Den er dermed en lov som aktivt forskjellsbehandler – uten nødvendigvis å avspeile verken rettferdighet eller hvilken part i en ytringsstrid som er reelt sårbar.
Eva Stenbro argumenterer godt for hvorfor paragrafen bør vrakes når hun i Nettavisen skriver at «den fører til mer hat og polarisering i samfunnet, ikke mindre».
Paragraf 185 er ikke finjuss, men en paragraf som hele befolkningen skal forholde seg til hver eneste dag, og da må den være krystallklar.
Slik loven er utformet i dag, har folk som Abid Raja og Anette Trettebergstuen et større vern i loven på bakgrunn av etnisitet og legning, enn en hvit hjemløs mann i 50-årene som lever på gata.
Hvem av dem trenger mest beskyttelse? Hvem av dem har mest makt til å påvirke det offentlige ordskiftet?
Men Eva Stenbro var dessverre ikke tilstede i Oslo bystyre da Frps forslag om å fjerne paragrafen ble debattert, og debattnivået som gjengis av Avisa Oslo er ikke oppløftende.
Ord, drap og helvete
Det er ikke enkelt å debattere mot mennesker som sidestiller ord med drap, men slike sidestillelser manglet det ikke på i bystyresalen, der varaordfører Abdullah Alsabeehg (Ap) skal ha minnet forsamlingen på at det er 22 år siden drapet på Benjamin Hermansen. Hva en slik påminnelse har med §185 å gjøre er ikke godt å si, men Arbeiderpartiet hadde mer på hjertet denne dagen.
Han ble etterfulgt av partikollega Farukh Qureshi, som beklaget egen ordbruk før han siterte hetsende uttalselser bystyrets egne representanter har blitt utsatt for.
– Jævla rotte, jævla pakkis, jævla muslim. Omtalt og sammenlignet med en kakkerlakk, sa Qureshi.
Bystyrerepresentant Farukh Qureshi (Ap) beklaget egen ordbruk før han siterte hetsende uttalelser bystyrets egne representanter har blitt utsatt for.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er både stygt, krenkende og elendig oppførsel å ytre seg på denne måten, men det rent prinsipielle berøres ikke. For er det mindre stygt å si eksempelvis – jævla hore, jævla feite fitte, jævla gris? Bør slike ytringer også straffes eller skal de forbli straffefrie? Er de mindre vonde å være mottaker for fordi man statistisk sett tilhører majoriteten?
Men all den tid slikt ikke problematiseres av noen av de frammøtte politikerne, blir debatten en fordummende jakt på hvem som er slem – og Frps forslagsstiller er åpenbart den utpekte.
Arbeiderpartiets gruppeleder Andreas Halse var den første til å ta ordet i debatten om høringssvaret.
– Jeg synes det er skuffende. Og jeg er dypt uenig, sa Oslo Ap-gruppeleder Andreas Halse under onsdagens bystyremøte om forslaget fra Frp.
Halse viste til den massive hetsen mot Sumaya Jirde Ali, som anmeldte Atle Antonsen etter at komikeren sa hun var «for mørkhudet» til å være på Bar Boca.
– Jeg vil minne om at trusselen mot ytringsfriheten først og fremst er at mennesker blir mobbet og hetset ut av den offentlige debatten, sa Halse.
Javisst har Ali mottatt hetsende kommentarer, men hun har i det offentlige ordskiftet selv brukt svært harde ord og stemplende karakteristikker – inkludert mot mennesker som har møtt henne med velvilje og edruelig debattstil. Og hva er det som er «skuffende»? At noen mener noe annet? At noen ikke viser utelukkende til såre følelser, men også til logisk sans og prinsippet om likhet for loven?
Også MDG-gruppeleder Eivind Trædal og Rødt-politiker Sofia Rana tok til orde mot Oslo Frp-forslaget.
– Det å ta til orde for å fjerne den er en port til helvete som jeg ikke tør tenke på hvordan blir, sa Rana.
Det er neppe en port til helvete å fjerne rasismeparagrafen. Snarere kan det være porten til gjennomtenkt argumentasjon snarere enn lat følelsesposering og polarisering.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK Debatten