I juli 2018 ble flertallet av medlemslandene i FN enige om et endelig utkast til en «Global Compact for Migration» (GCM), en global avtale om innvandring, med undertittelen «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration», en global kompakt for en trygg, velordnet og regulær innvandring.
At den sorterer under begrepet «kompakt» om denne form for innvandring er interessant i seg selv, da kompakt betyr noe som er tett og fast, sammentrengt eller sammenpakket – og det brukes om noe som ikke tar opp unødig plass, ifølge SNL.
Indirekte tvang
Solberg-regjeringen, som sluttet Norge til GCM, påsto hardnakket at det verken var noen internasjonal traktat, konvensjon eller avtale som overstyrer norsk lovgivning. Det var (bare) en «plattform». Ingenting bindende der, altså, helt frivillig alt sammen.
Den gangen var vi nokså sikre på at var det noen som ville ta en blåkopi av FNs tankegang, så var det EU.
To år etterpå, i 2020, kom da også EU-kommisjonen med et forslag til en asyl- og migrasjonspakt. Da påpekte EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, at «migrasjon er kompleks», men at det gamle systemet (hvilket system?) for å håndtere innvandringen ikke virket lengre. Forslaget skulle således «presentere en ny begynnelse».
Kommisjonen foreslo et system hvor EU/EØS-landene sammen skal ta ansvar for migrantene som er kommet til Europa ulovlig, såkalte «irregulære migranter». Husker noen hvor dette begrepet kom fra? Ja, fra FNs migrasjonsavtale.
Og er det noe vi vet, så er det at frivillighet fra EU-kommisjonens side er fraværende, noe som også kom klart frem:
– Det er ikke et spørsmål om medlemslandene skal bidra, men hvordan de skal gjøre det, fastslo von der Leyen.
Denne tvangen i EU-kommisjonens verden heter «tvungen solidaritet».
Den 22. juni i fjor besluttet Støre-regjeringen norsk tilslutning til EUs midlertidige solidaritetsmekanisme for middelhavslandene (den såkalte EUs solidaritetserklæring), og ved dette å bidra med relokalisering av 200 asylsøkere til Norge.
Solidaritet – med EU?
I instruksen heter det at som «ledd i en gradvis tilnærming til EUs pakt om asyl og migrasjon, er det oppnådd enighet om en midlertidig solidaritetsmekanisme (Solidaritetserklæringen). Solidaritetsmekanismen skal avlaste europeiske land som er særlig berørt av migrasjonen over Middelhavet, dvs. Spania, Italia, Malta, Hellas og Kypros (Med5).»
Med andre ord kommer EU-kommisjonen ingen vei med det som faktisk er deres oppdrag: Å sikre kontroll med yttergrensene til Europa slik at en ikke kan ta seg hit ulovlig («irregulære migranter»). Hadde EU jobbet med å få et slikt system på plass, ville det både forhindre at liv gikk tapt på veien og man hadde stukket kjepper i hjulene for menneskesmuglernes svært attraktive business.
Det heter videre i instruksen at landene kan gi ulike former for solidaritetsbidrag, men hovedvekten er på relokalisering. Ja, for hva andre «solidaritetsbidrag» finnes? De landene som har prøvd å kjøpe seg fri, har fått så øra flagrer. Vil du ikke ta imot disse migrantene, så skal du. Ferdig snakka, om vi skal tro EU-kommisjonen, og så vanker det typisk trusler om økonomiske straffesanksjoner fra kommisjonen.
Ifølge regjeringen har 14 land så langt forpliktet seg til å bidra med relokalisering av nær 8.300 personer. Flest til Tyskland (3.500) og Frankrike (3.000). Finland tar 175, mens Sverige og Danmark glimrer med sitt fravær.
På premisset om at mekanismen er midlertidig, har Norge sluttet seg til hovedinnholdet i Solidaritetserklæringen og på frivillig grunnlag tilbudt relokalisering av 200 asylsøkere.
Hvis relokaliseringen skulle være «midlertidig» (i denne sammenheng ett år) vil det innebære at denne trafikken inn til Europa stoppes, og tror noen på det?
Tvert om er den sterkt økende.
Skitne hender
Noen begrensninger har imidlertid regjeringen tatt. Norge tar ikke imot enslige mindreårige asylsøkere (EMA) blant disse 200, og forklaringen sier indirekte alt om denne irregulære innvandringen: Norge ønsker nemlig ikke «å oppmuntre til at barn migrerer alene til Europa».
Men å «oppmuntre» (først og fremst) unge menn fra typisk muslimske stater, det kan vi?
Et annet premiss er at det skal unngås en kobling til såkalt «Search and Rescue» i regi av NGO-fartøy og relokalisering. Da skulle man jo tro at regjeringen heller ikke ønsker å oppmuntre til at folk tar seg ut i Middelhavet i skrøpelige fartøy, for så å vente på å bli «reddet» av disse taxibåtene. Dessuten er det ikke NGO-ene som driver «Search and Rescue», søkingen etter NGO-enes båter gjøres av migrantene via apper som Marine Traffic, så det kan kanskje kalles selektiv redning eller ren mafiavirksomhet. Og båtene går ikke til «nærmeste havn» hvis den ikke ligger i Europa.
Men regjeringen gjør tvert om – de oppmuntrer til denne trafikken ved å lage en egen instruks nettopp for disse migrantene. Her skal vi hente 20, men som vi har poengtert tidligere; antallet er nå én ting, signaleffekten er noe helt annet. Som man altså har skjønt når det gjelder EMA, for også her ligger det som premiss at ingen EMA skal hentes til Norge.
En annen interessant begrensning er at samtlige av disse skal tas inn på kvoten for overføringsflyktninger. Med andre ord er det igjen de svakeste som blir skadelidende. De reelle flyktningene som aldri vil kunne betale, eventuelt fysisk makte, å ta seg til Europa. Hadde vi brukt pengene som disse irregulære migrantene koster, både for å frakte dem til Norge og asylbehandlingen, og ikke minst hvis de faktisk får opphold, til å hjelpe reelle flyktninger i nærområdene, ja, da ville vi ikke hatt så skitne hender.
Dagens asylsystem inviterer til både moralske og politiske katastrofer.