SSBs ferske tall over innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i hovedstaden levner ingen tvil om at Oslo er en multikulturell by. Statistikken viser også det forutsigbare; jo høyere innvandrerandel, jo mindre multikulturell blir sammensetningen av landbakgrunn. I bydel Stovner er innvandrerandelen av befolkningen for første gang over 60 prosent, men hele 80 prosent av disse har bakgrunn fra Afrika og Asia.
Problemet med den stadig voksende andelen mennesker med ikke-vestlig bakgrunn i enkelte bydeler er åpenbar: for mange ikke-vestlige i ett område øker risikoen for fremvekst av religiøse og kulturelle parallellsamfunn. Både etniske nordmenn og innvandrere fra andre land flytter ut, mens ytterligere flere fra MENA flytter inn.
Og Stovner er ikke alene. Blant alle hovedstadens innbyggere totalt har nå 19,5 prosent, altså omtrent hver femte person, bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Stadig økning
Ser man på innvandrerandelen totalt, finnes det nå bare fire bydeler i Oslo der denne er under 20 prosent. I bydelene Marka, Vestre Aker, Nordre Aker og Nordstrand er innvandrerandelen henholdsvis 12,7 prosent, 18 prosent, 19,1 prosent og 18,6 prosent. Grafikken under er hentet fra Aftenposten, som har lagt SSB-tallene for 2022 inn (Marka er ikke med i denne grafikken):
At tallene er så høye er ikke overraskende, da innvandrere hovedsakelig bosetter seg i og rundt de største byene. Selv de innvandrerne som opprinnelig blir bosatt i mindre urbane strøk trekker i stor grad mot byene etter den obligatoriske botiden på fem år. Dette gir en opphopning av innvandrere i sentrale strøk – med de utfordringene det bringer med seg. Økningen i andel innvandrere i Oslo drives av flere sammenfallende fenomener. Stadig flere innvandrere ankommer landet, stadig flere innvandrere sekundærmigrerer som nevnt, de får langt flere barn enn etniske nordmenn, og sistnevnte flytter ut av de samme områdene. Slik oppstår fortetting – og forutsigbare problemer.
Grorud, Stovner, Søndre Nordstrand og Alna har nå langt over 50 prosent innvandrere.
Utsatte lokalområder
Siden 2011 har danske myndigheter hvert år utarbeidet en liste over boligområder som de karakteriserer som gettoer, eller det som kan defineres som parallellsamfunn eller utsatte områder. Gettobegrepet har ikke vært brukt på samme måte i Norge, men ser man på hvordan danskene har tenkt, oppfyller flere norske bydeler kravene til karakteristikken.
Dette er offentlige boligområder der beboerne oppfyller ulike kriterier, der minst to av følgende fire kriterier skal være oppfylt:
- mer enn 40 prosent av innbyggerne er arbeidsledige
- mer enn 60 prosent av 39-50-åringene har ikke videregående utdanning
- kriminalitet tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet
- innbyggerne har en bruttoinntekt 55 prosent lavere enn det regionale gjennomsnittet
I tillegg må området minst ha 1.000 innbyggere.
I Norge er politikerne mer opptatt av ikkestigmatisering, noe som gjenspeiler seg i ordbruken. For selvsagt er problemene tilstede i norske bydeler på samme måte som de er det i danske, men i Oslo kommunes områdesatsing kan vi lese følgende:
Utsatte lokalområder forstås som områder med sammensatte utfordringer, knyttet til både fysiske og sosiale forhold. Utfordringene kan dreie seg om alt fra trafikkbelastninger, nedslitte uteområder og få private og offentlige tilbud, til stor inn- og utflytting, ustabile sosiale nettverk, utrygghet og mangel på gode møteplasser.
Områdene kjennetegnes i tillegg ved en konsentrasjon av ulike former for levekårsproblematikk. Erfaringsmessig har de utsatte områdene i Oslo hittil hatt utfordringer knyttet til lav sysselsetting, barnefattigdom og trangboddhet. Slike områder risikerer å komme inn i nedadgående spiraler som fører til at områdene over tid sakker ytterligere akterut i forhold til resten av byen.
Man kan vanskelig se økt konsentrasjon av innvandrere fra klankulturer som annet enn «nedadgående spiraler» uansett hvilke bortforklarende begreper man bringer til torgs.
410 hvert år
Det er vanskelig å se hvordan ord som «levekårsproblematikk» og «trangboddhet» skal løse de tiltakende problemene bydelene står overfor, for man trenger ikke være spesielt god til å tolke tall for å registrere den negative utviklingen. SSBs tall viser hvordan befolkningsutskiftning i et område reelt sett ser ut:
Siden 2010 har andelen innvandrere fra Afrika og Asia økt fra 38 prosent til 48,8 prosent i bydel Stovner. I antall er det en økning på omtrent 410 personer årlig til denne bydelen alene.
Uansett hvilke politiske tiltak som forsøkes gjennomført, så øker forskjellene. De fleste søker sammen med «sine egne», andelen øker (noe den gjør for enkelte grupper uavhengig av innvandringens størrelse), det blir flere med lavinntekt og utdanningsforskjellene bare øker.
Skal det være noe håp om bedring, er det bare én vei å gå: nullvisjon for ikke-bærekraftig innvandring. Selv da vil innvandrerandelen øke i disse bydelene.