I går kveld kom meldingen om at EUs asylbyrå vil at EU gir asyl til alle afghanske kvinner. NRK skriver som følger:
– Begrensningene på kvinners tilgang til helse og arbeid, bevegelses- og ytringsfrihet, og retten til utdanning grenser til forfølgelse, skriver asylbyrået i sin ferske vurdering av situasjonen i Afghanistan.
Asylbyrået mener at livssituasjonen for afghanske kvinner under Talibans strenge styre har blitt uutholdelig.
– Talibans implementering av sharia gjør at kvinner og jenter risikerer å bli forfulgt. Derfor er de kvalifisert til å få flyktningstatus.
Hva slags styresett EUs asylbyrå tror Afghanistan hadde før Taliban er sannelig ikke godt å si, men etter alle solemerker skal Afghanistan nå behandles som et land der Taliban oppsto i et vakuum der klaner og sharia ikke var helt grunnleggende fra før.
Den manglende forståelsen for både klankultur generelt og sharia spesielt, har gjort at vestlig intervensjon i Afghanistan har fått minimalt utbytte i form av endring av styresett. Afghanerne er i mentalitet så milelangt unna demokratisk forståelse og ønske som det er mulig å komme. EUs oppfordring til å hente de afghanske kvinnene er ikke bare hinsides, den synes helt fjern fra enhver kulturell og historisk innsikt, og fullstendig blottet for tanker om hvilke følger den kan få.
Sharia og klanmentalitet
Vi har publisert denne NTB-meldingen tidligere, men den er vesentlig for å forstå litt om afghansk kultur. Den amerikanskledede Operation Enduring Freedom (OEF, fra 7. oktober 2001), hadde som mål bekjempe al-Qaida og Taliban etter terrorangrepet på amerikansk jord 11. september samme år. Styrtingen av Taliban-regimet hadde likevel ikke stor kulturell effekt. Landet gikk fra ekstrem islam til «moderat» islam, og NTB-meldingen (kilde: NTB-AFP) som ble sendt ut 27. desember 2001 lød som følger:
Fortsatt steining i Afghanistan
Både kvinner og menn som blir funnet skyldige i utroskap vil fortsatt bli steinet i hjel i Afghanistan, men bare med små steiner, sier en afghansk dommer.
Dommer Ahamat Ullha Zarif sier at offentlige henrettelser og amputasjoner vil fortsette, i tråd med de islamske sharia-lovene, men at lovene vil bli håndhevet med mer rettferdighet og medfølelse enn under Taliban-regimet.
– Det blir en del forandringer fra Taliban-tiden. For eksempel pleide Taliban å la de henrettede henge synlig for publikum i fire dager. Vi vil bare la likene henge offentlig i kort tid, la oss si 15 minutter, sa dommer Ahamat Ullha Zarif.
Nytt rettersted
Dommeren kunne også opplyse at stadion i Kabul ikke lenger skal fungere som rettersted, slik den gjorde under Taliban.
– Stadionet er for sport. Vi skal finne et nytt sted for offentlige henrettelser, sa Ullha Zarif.
Steining fortsetter
Poenget med å steine de utroskapsdømte med små steiner, skal ifølge dommeren være å gi dem en sjanse til å stikke av før skadene blir dødelige.
– Men de får bare slippe unna dersom de har tilstått utroskapen, la Ullha Zarif til, og lovet skikkelig etterforskning og rettferdige rettssaker i framtiden.
Ministeren bekrefter
Afghanistans nye justisminister, Abdul Rahim Karimi bekreftet i dag at sharia-lovene fortsatt skal gjelde i Afghanistan, men i en noe mildere form enn under Taliban.
«Mild» sharia er fortsatt sharia, og troen på at EUs eller Norges krav til endring av dette styresettet skal tas til følge var like naivt den gang som det er i dag. Et land som er så milelangt fra vår livsanskuelse har ikke grunnlag for demokratiske styresett. I Afghanistan praktiseres islam og sharia, både med og uten Taliban, og de færreste kvinner i landet merker noen vesens forskjell.
Der EUs asylbyrå framholder at kvinner ikke lenger har «bevegelses- og ytringsfrihet, og retten til utdanning» er det demokratiske goder som er svært fjerne størrelser for størsteparten av alle afghanske kvinner.
Afghanske kvinner
Landet er lutfattig og færre enn hver tredje kvinne kan lese et eneste ord.
Andelen av analfabeter blant den voksne befolkningen er blant de høyeste i verden. 43 prosent av befolkningen er lese- og skrivekyndige (UNESCO, 2018). Dette vil si 55,5 prosent av menn og 29,8 prosent av kvinner i Afghanistan. I aldergruppen 15–24 år kan 65,4 prosent lese og skrive.
Store deler av befolkningen er stadig uten tilgang til skolegang. Dette gjelder særlig i landlige områder og for jenter. Dette skyldes i hovedsak fattigdom og svak infrastruktur. I flere deler av landet er mangel på skoler og utilstrekkelig transport de største hindrene for utdanning. Lang skolevei og geografiske barrierer, spesielt i områder med mye fjell, gjør det vanskelig for elevene å nå klasserommene. Estimert er 3,7 millioner barn utenfor skolen i Afghanistan, og 60 prosent av disse er jenter (UNICEF), skriver Store norske leksikon.
Iveren etter å hjelpe de afghanske kvinnene har definitivt vært tilstede i vestlig bistandsarbeid og intervensjon i mange tiår, men forståelsen av hvem de afghanske kvinnene er og hvilket liv de reelt sett lever, synes totalt fraværende.
Når vår egen utenriksminister tidligere denne uken inntok Stortingets talerstol, sa hun at Norge har tatt initiativ til og fremforhandlet til sammen tyve presseomtaler om Afghanistan. På spørsmål fra Frps Christian Tybring-Gjedde om hvorvidt hun tror at Talibans islamske terrorister bryr seg om disse tyve presseomtalene som vår ambassadør har tatt initiativ til, svarte Huitfeldt som følger:
– Jeg mener at det vi har gjort på Afghanistan har stor betydning for de som undertrykkes av Talibanregimet nå.
– Jeg tror neppe kvinnene i Afghanistan er veldig begeistret og veldig fornøyd med disse resolusjonene eller disse presseomtalene. Jeg tror ikke deres liv har blitt noe særlig bedre. Det har faktisk blitt verre, repliserte Tybring-Gjedde.
– Vel, de kvinneaktivistene som satt rundt bordet i FNs sikkerhetsråd som tilhører opposisjonen, de synes det er veldig viktig at Norge engasjerer seg og de gir meg klar beskjed. Fortsett å snakke med Taliban uansett! framholdt Huitfeldt.
Men Huitfeldt snakker mot bedre vitende, og verken samtaler eller bistand har noensinne hatt innflytelse på Talibans formelle holdninger og praksis. Heller ikke stans i ulike programmer eller tilbud om mer støtte til eksempelvis drift av skoler har på noe sted i historien ført fram. Taliban har rett og slett ikke de samme prioriteringene eller forståelse av rettigheter som Huitfeldt og Vesten har.
Fra Stortingets talerstol denne uken sa Tybring-Gjedde videre at Huitfeldts påstander er selvskryt, og han fortsatte:
– Jeg skjønner at man har levd seg inn i denne illusjonen av at FNs sikkerhetsråd og Norge spesielt har en slags unik rolle i verden og skal redde en hel masse mennesker. Så er det ikke slik at afghanske kvinner sier at vi skal snakke med Taliban uansett. Det er også en illusjon som er skapt. Det er ikke det du hører av afghanske kvinner i Norge. De sier ikke dette.
Nei, de sier ikke dette. I det hele tatt sier de svært lite, og det bør være vesentlig når UDI skal vurdere hvorvidt Norge skal følge EUs asylbyrås forslag om å gi alle afghanske kvinner rett til beskyttelse i Europa.
Tilbakeblikk
Et litt lengre tilbakeblikk foretatt av Astri Suhrke og Arne Strand på slutten av fjoråret er definitivt verdt å merke seg.
Noen bistandsaktører stanset støtten til nødhjelpsprogrammene og det EU nå kaller humanitær+-bistand for å presse fram Talibans aksept av rettighetskrav i tråd med SFA. Taliban vek ikke. Positiv kondisjonalitet, altså økonomisk belønning om krav blir oppfylt, virket tilsynelatende heller ikke. UNICEF lovet i 1997 Utdanningsministeriet 300.000 dollar til rehabilitering av skoler dersom jenter fikk full adgang til utdanning. Det fikk de ikke (Dupree, 1998). Et lignende tilbud fra Norge, framført av daværende statssekretær Jan Egeland i 1997, ga null resultat.
Vi må så spole fram til Talibans maktovertakelse i Afghanistan 2021. Da de siste vestlige flyene tok av fra flyplassen i Kabul, var de fylt opp av afghanere som på en eller annen måte hadde tilknytning til vestlige styrker i landet. Hvor klokt det var å medbringe mennesker fra et land som selv etter en mannsalders intervensjon av menneskerettigheter og demokratibyggere heller valgte islam, er det derimot stor usikkerhet om. Afghanere, kvinner som menn, er blant de vanskeligst integrerbare migrantene i verden.
Ser vi tilbake, husker vi EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen, som ba om at medlemslandene skulle ta imot de afghanske flyktningene som ble evakuert, men det var ingen transnasjonal enighet om at asyl i europeiske land var den beste løsningen.
Vi skrev om Kjetil Stormarks avsløring på aldrimer.no av hvorfor tolker ikke fikk komme til Norge:
Flere av de norsktilsatte tolkene som arbeidet for norske spesialstyrker i Afghanistan, hadde ekstreme og ytterliggående holdninger. I en hemmelig forsvarsrapport fra 2013 ble tolkene karakterisert som en sikkerhetsrisiko. Dette var årsaken til at de aldri fikk opphold eller asyl i Norge.
Flere land sa nei til å åpne grensene for afghanere, aller tydeligst var den østerrikske forbundskansleren, Sebastian Kurz, som lovte å ikke slippe inn afghanere overhodet. Kurz lovte at så lenge han er kansler, vil ikke Østerrike åpne grensene. I stedet oppfordret han de som ønsket å forlate Afghanistan om å søke tilflukt i nabolandene.
Kurz nevnte Turkmenistan og Usbekistan som egnede land, der fram til 2020 bare henholdsvis 14 og 13 afghanere har søkt asyl ifølge UNHCR -statistikk. Til sammenlikning søkte omtrent 40.000 afghanere asyl i Østerrike.
– Jeg synes ikke vi skal hente inn flere mennesker – snarere tvert imot. Østerrike har allerede bidratt altfor mye, sa han til Puls24, og viste til at de mottok migranter som tilsvarer mer enn en prosent av landets befolkning under migrantbølgen i 2015.
Også i Frankrike var det stor motstand mot å ta imot afghanere. I Ile-de-France-regionen, som er sterkt preget av innvandring fra Midtøsten og Nord-Afrika, sa fylkesleder Valérie Pécresse at det var et dårlig alternativ å åpne opp for asylsøkere fra Afghanistan. Høyrekandidaten ville prioritere hjelp i nærområdene.
– Vi må samarbeide med landene som omgir Afghanistan, spesielt de tidligere sovjetrepublikkene, som Usbekistan eller Tadsjikistan, og samarbeide med FN om å organisere midlertidig mottak av flyktninger, insisterte hun ifølge franske L’Obs.
– La oss være klare på at utfordringen for Frankrike er å stoppe innvandringen. Ukontrollert innvandring med påfølgende mislykket integrering vil kunne ødelegge hele landet vårt, fortsatte hun.
Tilsynelatende hadde noen lært noe. De som kjenner hvor skoen trykker hadde lært noe.
Propagandaen som virker
Til tross for to tiårs vestlig intervensjon ville ikke afghanerne ha demokrati. Det sto ikke på manglende muligheter, det sto rett og slett på manglende ønske og vilje. Som veteranen Leif Dalby-Frandsen skrev i en nå utilgjengelig oppdatering på Facebook (du kan lese hele hans tekst i denne saken):
Klanledere kunne ha samarbeidet for å oppnå demokrati. Kvinneorganisasjoner kunne ha snakket om og spredd forståelsen om demokratiet i familiene. Lærere kunne ha undervist elevene om demokrati. De kontraktsansatte tolkene kunne spre sin erfaring med samarbeid, organisering, planlegging og demokrati for familier og naboer. Familiens overhoder kunne tatt demokratiet og rettsstaten til seg og spredd budskapet. Imamer kunne ha forkynt demokrati og nestekjærlighet i moskeene.
På godt og vondt har vi prøvd å hjelpe og vise muligheter. I svært overført betydning har vi som foreldre (Vesten) forsøkt å oppdra barna våre (afghanere) til å forstå og respektere frihet og demokrati. Nå er en hel afghansk generasjon myndige og de bestemmer selv. Det må og skal vi respektere.
Men det respekteres ikke, og EU, FN og Norge går hånd i hånd når de lytter til aktivister som påstår at den jevne afghanske kvinne er en frihetselskende demokrat. Påstanden ble framsatt i beste sendetid av NRK denne uken, selv om Afghanistan har verdens største entusiasme for sharia. Andelen muslimer som sier at de ønsker at sharia skal være «landets offisielle lov», varierer mye rundt om i verden, men er urokkelig i Afghanistan. Hele 99 prosent av respondentene sier at sharia skal være landets offisielle lov.
I saken Finnes det virkelig ingen grenser for NRK? skrev vi om hvordan Ayesha Wolasmal, søsteren til NRKs Midtøsten korrespondent Yama Wolasmal, og påpekte at det unektelig så ut til at Yama hadde ringt til sine kollegaer i redaksjonen i Dagsnytt 18 og fått dem til å sette av de 10 første minuttene av sendingen til sin egen søster som hadde noen synspunkter på kvinnenes situasjon i Afghanistan. Og synspunktene sine som «tilfeldig hjelpearbeider» fikk hun framsette; Norge bør tilby afghanske kvinner som blir nektet å fullføre sine utdannelser av Taliban stipend slik at de kunne sluttføre utdannelsene i Norge.
Wolasmal-søsknene er selv fra Afghanistan, og passer som hånd i hanske med både utenriksminister Huitfeldt og EUs asylbyrås forståelse av afghanske kvinners integreringsvilje og Vestens ansvar for å hente dem. Hvorfor ikke en eneste av de mange hundre afghanerne som ble evakuert fra Kabul til Norge blir intervjuet i beste sendetid kan vi bare undre på. Man kan jo likeens undre seg over hvorfor ingen av de 3 millionene som har forlatt landet eller de over 4 millioner internt fordrevne, totalt 7.290.000 personer, ikke klarer å samle sine påståtte demokratiske verdier, dra tilbake og bygge landet. Ei heller vil Wolasmal-søsknene eller vestlige politiske forståsegpåere si et pip om at det de oppfordrer til i realiteten er brain drain, altså å tømme landet for ressurssterke folk. «Godheten» lenge leve…
Daværende justisminister Monica Mæland (H) tok aldri bladet fra munnen for å redegjøre for hvilke sikkerhetsvurderinger som ble gjort og på hvilket grunnlag akkurat disse hundrevis av en befolkning på nærmere 40 millioner ble hentet hit. Men sittende justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) kan kanskje løfte blikket fra TikTok-enheten sin og gi en redegjørelse? Alternativt kan hun kanskje redegjøre for hvilket signal det gir andre kvinner i muslimske land å få garantert opphold, dersom det er det UDI lander på etter EUs anbefaling. Enn så lenge kan vi fastslå at asylpropaganda virker – selv i tilfeller der man skulle tro det var kognitivt umulig å gjøre seg til Talibans nyttige idioter.