Det er åpenbart svært god butikk å være «god» på skattebetalernes bekostning og ta i bruk alle virkemidler for å få hvermansen til å gi så mye penger en klarer til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). UNHCR har samlet inn store summer i Sverige, blant annet gjennom å publisere videoklipp av mennesker som rammes av krigsherjingen i Ukraina. Men når svensk TV4s «Kalla fakta» søker opp de som er med i disse filmene, viser historien å ha en bakside.
FNs flyktningorgan UNHCR, med hovedkontor i Genève i Sveits, ble etablert i 1950 og har fått Nobels fredspris to ganger, i 1954 og 1981. UNHCR finansieres hovedsakelig av frivillige bidrag fra land, organisasjoner, privat sektor, fond og enkeltpersoner. Det er ulike giverland som står for hoveddelen av midlene. Norge er blant de ti største bidragsyterne. Utvilsomt fremstår UNHCR som en seriøs organisasjon, og de har skapt seg et image som de «humanitære og sterkt engasjerte» i andre menneskers triste skjebner. De fleste regjeringer og politikere i de fleste land i Europa løfter da også frem UNHCRs arbeid, i alle fall synes det ikke være mange som har stilt noen kritiske spørsmål til deres arbeid eller lønninger.
Da Russland invaderte Ukraina kastet selvsagt UNHCR seg rundt – for å få tak i mest mulig penger.
TV4 ville finne ut hvilke strategier UNHCR benytter får å få folk til å gi (mest mulig) penger – og deretter undersøke hvordan disse pengene faktisk blir brukt. De begynte med å se nærmere på UNHCRs reklame, som går i alle UNHCR-kanaler og sikkert også i ulike TV-stasjoner. De fokuserte spesielt på mennesker i Ukraina som blir brukt i reklamene.
Strategi uten empati
I reklamer forteller UNHCR at pengene «kommer frem», men når «Kalla fakta»-redaksjonen ber om å få se hvordan pengene benyttes, går UNHCR «til angrep», som de selv uttrykker det.
Dokumentaren Lockbeten (lokkefugler) starter med at redaksjonen har et møte den svenske generalsekretær i UNHCR, Åsa Widell. Hun er synlig stolt over hvordan UNHCR i det øyeblikket de ble kjent med krigen via media, hev seg rundt og begynte å samle inn penger. Så langt har de samlet inn 1,5 milliarder kroner i Sverige, som er historisk mye, samt at de har fått 235 skattemillioner fra Utenriksdepartementet og Sida. Så selv om krigen er «fæl», er de glade og fornøyde med egen innsats.
– Vi trykker på det akutte behovet. Vi ser jo hva som fungerer og hva som ikke som fungerer. Akkurat nå har vi en kampanje gående der vi viser en SMS-kommunikasjonen med en tenåringsjente som har flyktet fra Ukraina, som vi tenker oss befinner seg i Sverige og som forsøker å få kontakt med sin pappa (i Ukraina, red.). Svaret hun får (på SMS, red.), er: «ikke levert», forteller Widell.
Så vet vi at «ikke levert» kan bety dårlig dekning, men det kan også bety noe mye verre, forklarer Widell pedagogisk. Hun forteller at denne reklamefilmen fungerer godt, og særlig i forhold til menn.
Men hun vil ikke fortelle hvordan UNHCR i Sverige generelt jobber for å tak i penger, for det er «steinhard konkurranse om givernes penger». Deres strategi er derfor «en forretningshemmelighet», ikke minst overfor andre organisasjoner, sier en smilende Widell. Hun mener videre at de er «gode på kommunikasjon» og er «litt piggere og mer moderne» enn andre organisasjoner. For de bruker ikke «sultne barn med fluer i øynene».
Ifølge TV4 har UNHCR i Sverige publisert flere hundretalls innlegg om krigen i Ukraina, der majoriteten av disse er spilt inn utenfor Ukraina. Men noen er også spilt inn i Ukraina, og det er disse «ansiktene utad for krigen i Ukraina» redaksjonen fokuserer på.
Lokkemat for å markedsføre UNHCR
Skjermdump fra TV4
Ved hjelp av en tolk ringer de til en av dem i Ukraina som opptrer i UNHCRs reklamer, en eldre dame som UNHCR hevder å ha hjulpet. Hun heter Klavdia Beliakova. På bildet holder hun et teppe med UNHCRs logo.
Bildet viser seg imidlertid å være tatt i 2018, altså fire år før krigen startet, men UNHCR bruker det til å fortelle «at de er på plass». Klavdia hadde forstått det slik at bildet skulle benyttes i en intern rapportering i UNHCR. Hun er aldri blitt spurt om at dette bildet kunne brukes offentlig, og i alle fall ikke som et ledd i krigen. Hun liker det ikke, sier hun.
Bildet, som også følges av teksten «Värm äldre på flykt i vinter», brukes for å samle inn penger, uten at Klavdia kjenner til det, slår TV4 fast.
Det finnes også bilder og film av ekteparet Yury og Oksana, som benyttes gang på gang. Filmen åpner med at UNHCRs Ukraina-sjef Karolina Lindholm Billing forteller at hun befinner seg i den krigsherjede byen Makariv i Ukraina, og om alle husene som er fullstendig ødelagt. Hun viser frem restene av Yury og Oksanas hus.
Vi får også vite fra UNHCRs øverste sjef, høykommissær Filippo Grandi, at vintrene i Ukraina er bitende kalde.
Skjermdump fra TV4
TV4 drar til Makariv for å se om de finner Yury og Oksana, og hvilken hjelp de har fått. De finner dem – og restene av det nybygde huset som ble fullstendig ødelagt av angrep i mars i fjor. Yury og Oksana forteller at Karolina Lindholm Billing kom dit og filmet, og senere kom folk fra UNHCR i to omganger med kameraer på plass. De ble lovet hjelp, også av Filippo Grandi, og det Yury og Oksana trengte aller mest var materialer for å begynne å bygge huset opp på nytt. De fikk et telt fra UNHCR – som var ubeboelig i den kalde årstiden – og siden har det vært stille.
Yury og Oksana har aldri blitt fortalt at de benyttes i reklamefilmer og -bilder for UNHCR. De ble fortalt at film og bilder skulle brukes i en artikkel for å fortelle verden hva som skjer i Ukraina, ikke for å benyttes i en markedsføring av UNHCR.
– At det skulle samles inn penger på min bekostning. Det hadde jeg ingen anelse om. Noen tjener altså penger på vår historie, sier Oksana.
I filmen er Yury og Oksana brukt som eksempler på at hjelpen fra UNHCR når frem. Hjelpen Yury og Oksana fikk til en provisorisk bolig, fikk de derimot fra en liten hjelpeorganisasjon i lokalmiljøet. Samtidig – og vel så ille – viser det seg at hjelpen UNHCR eventuelt gir, det er bare å reparere mindre skader. Og det selv om de oppmuntrer folk til å gi penger nettopp ved å vise bilder av bombede hus. Begrunnelsen fra UNHCR er at da kunne «de bare hjulpet noen få».
Skjermdump fra TV4
En annen reklamefilm viser UNHCRs høykommisær Grandi sammen med en gammel mann i Botja utenfor Kiev. TV4 lykkes å spore mannen, som er Gregorij Zamohylly. Men når de treffer ham og kona, så viser det seg at han hører dårlig og knapt klarer å snakke, så kona snakker for ham. Hun forteller at det kom folk som ville ta bilder av dem, men hva de skulle med bildene har ingen fortalt dem. De avviser at de har noen avtale om bildebruk, verken skriftlig eller muntlig, med FN. De avviser også at de har fått noen hjelp.
Også et annet klipp vekker «Kalla fakta» sin interesse. Det viser UNHCRs sjef for global kommunikasjon, Joung-Ah Ghedini-Willams, der hun forteller at hun er på Medyka mottakssenter nær grensen i Ukraina. Hun har møtt mange familier som «bare hadde minutter på seg for å bestemme hva de kunne ta med», og om hvor redde, ensomme og fryktsomme de samme er for fremtiden. Vi ser Ghedini-Willams som snakker med folk og stryker dem over kinnet, og det er bilder av det som skal være en lang kø for å komme inn på mottaket, der altså UNHCR angivelig gjør en innsats.
Men en av de som frivillig hjelper folk å få transport ut av Ukraina, Anna Vinnik, bosatt i Odessa, kan fortelle at UNHCRs fremstilling er helt feil. Vinnik kan fortelle at filmen er fra Palanca i Moldovia, nær grensen til Ukraina, og at «flyktningmottaket» er en taxfree-butikk. Køen er altså folk som skal ta seg inn i Moldovia.
Mye penger, lite hjelp
Samtidig fortsetter UNHCR å fortelle om sine egen dyktighet og hvor mange mennesker de har hjulpet i Ukraina, flere millioner mennesker, fastslår Karolina Lindholm Billing. Hjelpen er pledd, rådgivning, litt kontanter eller husreparasjoner. Det samme skrytet er å finne på hjemmesiden til UNHCR Norge.
Karolina Lindholm Billing og noen av hennes medarbeidere (med kamera, må vite) tar «Kalla fakta»-redaksjonen med seg til byen Borodjanka. Her skal de med selvsyn og i møte med folk der, få se alt det fine UNHCR har gjort. TV4 er ikke i tvil om at møtene er forhåndsregissert, utenom ett, der en kvinne ber dem komme inn. Kvinnen viser de sprukne veggene i huset og ytterdøren som ikke går igjen. Hun gråter og er fortvilet, hun vil gjerne låse døren, og UNHCR lover å sende noen for å hjelpe. I ettertid avdekker TV4 at det ikke skjedde, og da unnskyldte Billing seg med at det var mer enn en reparasjon å fikse ytterdøren – UNHCR driver ikke med «renovering».
Så hvem sjekker om UNHCR faktisk snakker sant om alt de bidrar med? TV4 kan fortelle at de mange små hjelpeorganisasjonene i Ukraina har, via åpne brev, bedt om å få ta del i noen av de pengene fra ulike myndigheter og private givere. De påstår at mesteparten av hjelpearbeidet utføres av lokale krefter.
Humanitarian Outcomes gransket hjelpearbeidet under krigens tre første måneder, forteller «Kalla fakta». I deres rapport fremkommer at av de pengene som strømmet inn, gikk 71 prosent til FN-organ som UNHCR.
Samtidig viser det seg at FN-organene, sammen med Røde Kors og andre internasjonale hjelpeorganer, bare står for en brøkdel av hjelpearbeidet. Den absolutte majoriteten av jobben gjøres av små, lokale organisasjoner og frivillige. Men de får ikke ta del i de innsamlede pengene, bare 0,003 prosent har gått videre til ukrainske frivillige og organisasjoner.
«Kalla fakta» vil spore UNHCRs pengebruk mer detaljert, men får bare andre ting fra UNHCR enn det de etterspør. De skriver da en e-post til UNHCR der de forteller at de kommer til å fortelle i et program at UNHCR ikke vil gi dem det etterspurte materialet, og at de derfor ikke kan redegjøre for hvordan pengene brukes.
Prøvde å stoppe det hele
Da hender det noe uventet, forteller TV4.
Generalsekretær i svenske UNHCR, Åsa Widell, ringer en av programdirektørene på TV4, et konsern hun selv tidligere har vært ansatt i. Hun vil diskutere «Kalla faktas» granskning, og henvises til den ansvarlige, Fredrick Malmberg.
Det hun vil fortelle er at hun er urolig overfor den ene reporteren (Carolina Jemsby), som hun hevder har en aggressiv tone, men mest av alt vil hun fortelle at reporteren har en mann som har vært ansatt i UNCHR – men som ikke fikk forlenget kontrakten. På spørsmål om hvor lenge siden dette er, svarer Widell at det var «vel i 2016». Når Malmberg påpeker at det er syv år siden, mener Widell at «ja, men det er jo ikke er så lenge siden». Malmberg sier at han opplever det noe underlig at Widell kontakter dem for å forsøke å diskreditere en prisbelønt journalist, og da famler den åpenbart ikke så strategiske Widell. For hun er slett «ikke sikker på hvilket årstall det var», og nei, hun vil ikke diskreditere noen, hun vil bare «du skal kjenne til det» – og ta beslutningen. Hun ringer fordi hun ikke «engang vil feste det (beskyldningene, red.) til papiret».
Hele samtalen er tatt opp. Du snakker om å falle for eget grep.
Ytringsfrihetsekspert Nils Funcke påpeker overfor TV4 at organisasjoner må være nøye med sitt renommé, og at det er sjelden at man kan dokumentere at noen vi påvirke hva som kommer offentlig ut. Funcke mener at hvis en myndighet hadde gjort noe tilsvarende, ville det vært tjenestefeil.
Men om TV4 ikke klarer å få ut hva UNHCR faktisk bruker pengene til, så finner de lønningene, fordi de er fastsatt av FN sentralt. Her fremkommer det at Karolina Lindholm Billing, med tillegg, får utbetalt 350.000 SEK i måneden, men en internasjonal hjelpearbeider har en snittlønn på 150.000 SEK i måneden.
Og for den lønnen er det neppe vanskelig for UNHCR å påstå at alle som har medvirket til UNHCR-reklame for å tigge penger har en avtale som sier at de har gitt sitt samtykke. Men vil UNHCR vise disse avtalene? Nei, det vil de ikke, til tross for at de som er brukt som lokkemat har gitt sitt samtykke til at (eventuelle) avtaler fremlegges.
Flere mener FN bør revidere lønnsnivået.
– Jeg synes FN bør ha en diskusjon rundt denne globalt standardiserte lønnssettingen, sier Tomas Brytting, professor i organisasjonsetikk til TV4.
Og hvorfor?
– Fordi er det en risiko, det er en tillitsrisiko man tar dersom lønnsnivåene oppleves som upassende. Betaler du for mye, risikerer du å få folk som er drevet av andre ting enn virksomheten, der pengene som drivkraft er for sterke, sier Tomas Brytting.
Det er forøvrig ikke bare i Sverige det settes innsamlingsrekorder i lys av krigen i Ukraina. I Danmark har det aldri vært donert så mye penger, det er «danmarkshistorie», slår dr.dk fast. Alene har Røde Kors i Danmark samlet inn over 1 milliard kroner (693 millioner DKK). Folkekirkens Nødhjælp over 700 millioner kroner, SOS Børnbyene over 650 millioner kroner og Red Barnet nesten 600 millioner kroner. Men hvor går mesteparten av pengene?