I utgangspunktet var «woke» et utrykk som refererte til å være våken, i betydningen å ha en kritisk tilnærming til sosiale og politiske spørsmål med utgangspunkt i systemisk urettferdighet og undertrykkelse som fortsatt eksisterer i samfunnet, og at det er viktig å jobbe for å motvirke denne urettferdigheten. Men selve woke-perspektivet dro det altfor langt, da så og si alt ble tolket som rasisme, enten din iboende (og for deg selv ukjente) rasisme eller den innebygde systemrasismen. Og kunne man ikke ta noe eller noen i samtiden, som skulle nålevende få unngjelde for fortidens synder. Woke gikk mer og mer i retning av overdreven politisk korrekthet og bidro til å splitte samfunnet ytterligere.
Oppreisning
Rasende trusler med krav om oppreisning er et tegn i tiden, og tilsvarende er den kulturelle selvpiskingen der slikt urimelig hyl møtes med unnskyldninger, beklagelser og løfter om å aldri mer krenke eller såre.
I 2021 kom det et lovforslag i USA om å opprette en egen kommisjon som skal vurdere hvorvidt staten bør stå ansvarlig for å iverksette en form for erstatning for slaveriet. Forslaget kom i etterkant av BLM-bevegelsen og det påfølgende fokuset på kritisk raseteori.
Svarte mennesker i USA har blitt tvunget til å kjempe mot strukturell diskriminering – de opplever den høyeste graden av fattigdom, arbeidsledighet, lave lønninger, helseforskjeller, fengslinger og så mye mer, skrev Black Lives Matter på hjemmesidene sine, og framsatte krav om «reparations» (oppreisning).
Lionel Shriver, kommentator i The Spectator, skrev en svært god artikkel der hun stilte spørsmål ved hvordan slik oppreisning, altså kravet om oppreisning til nye generasjoner av sorte amerikanere etter USAs slavetid, skulle gjennomføres og hvilken effekt de i såfall ville ha. Hun påpekte mange av de problematiske sidene ved å gi etter for et slikt krav.
For det første, hvem vil kvalifisere for oppreisning? Ville mottakere av skattefinansierte skyldpenger måtte bevise en avstamning som kan spores tilbake til menneskelig løsøre? Arkivopptegnelser over Amerikas slavebefolkning er håpløst ufullstendig; å insistere på et avgjørende slektstre fra Ancestry.com ville ikke være rettferdig. Eller ville bestemmelsen bli gjort basert på hudfarge, der du kan glemme å få utbetalt noe som helst dersom du er blekere enn en viss nyanse? Ganske frastøtende, mente Shriver.
At det er avskyelig har Shriver visselig rett i, det er jo direkte rasistisk, men oppreisning er av flere grunner ikke gjennomførbare. «Fordi erstatning ville bli finansiert av skattebetalere i dag som aldri praktiserte eller støttet slaveri, ville slike betalinger implisitt støtte begrepet arvesynd. (Hva med arvelig dyd, da? En skatterabatt hvis dine forfedre kjempet for avskaffelse eller kjempet for Unionen i borgerkrigen)» skrev Shriver videre.
Poenget er at mennesker i dag ikke støtter slaveri, de ønsker det på ingen måte, ei heller ønsker de segregerte samfunn. Historien er jo full av hendelser der folk har blitt undertrykt på det groveste, men dagens mennesker kan ikke holdes ansvarlige for handlinger begått av forfedre – handlinger som er gjort med fortidens kunnskap og holdninger som bakteppe.
Og hva hvis etterkommere av slavene faktisk kunne lokaliseres og gis erstatning, hva skulle skje i etterkant? Skulle det da for alltid bli satt en strek over de resultatforskjellene som fortsatt ville finnes? Det er ingen grunn til å anta at det ville være godt nok, at BLM og deres støttespillere ville slå seg til ro med at nå var alt over og alle er likestilt.
Det synes som om evnen til å ta et skritt tilbake, få oversikt og finne rimelige løsninger er nær umulig i den moderne mentaliteten, og eksemplene er mange.
Død over den…
La oss for eksempel dra til Yorkshire, som tidligere var kjent for vakkert landskap, historiske byer og pittoreske landsbyer, i dag mest assosiert med groomingskandalen der primært pakistanske innvandrergjenger utnyttet flere tusen engelske jenter. Men i tillegg til grooming-gjengene ble Yorkshire også kjent for læreren som viste karikaturer i klasserommet i mars i 2021. Flere måneder etterpå skrev The Times at læreren fremdeles levde «under jorden».
Episoden som utspant seg utenfor Batley Grammar School i mars 2021 hadde alle elementene av hva som går galt når fundamentalistisk islam får fotfeste i europeiske byer. En rasende mobb av krenkede muslimske foreldre samlet seg utenfor skolen. De krevde lærerens avgang, men ikke nok med det: Flere av dem krevde at læreren måtte dø.
«Alt» ble gjort av skolens ledelse, og senere ble det også opprettet en egen undersøkelseskommisjon som gransket hvorvidt læreren hadde opptrådt utenfor undervisningsmandatet sitt. De konkluderte med at han på ingen måte hadde gått inn for å krenke noen, men tvert imot hadde utført en god jobb. Kommisjonen fikk fjernet suspensjonen læreren ble ilagt, og han ble ønsket tilbake til skolen. Men det var ikke nok. For den muslimske mobben var det ikke godt nok.
Det er tilsynelatende aldri «godt nok». Feige beklagelser, unnskyldninger, omtale av karikaturene som «avskyelig rasisme» og løfter om aldri mer å vise karikaturer i undervisningen – ingenting av dette var godt nok for de muslimske foreldrene. Læreren måtte oppholde seg på skjult adresse – og nettopp dette poenget ble ikke diskutert.
Når er det egentlig nok? Blir det noensinne nok? Finnes det i det hele tatt noen form for avlat som er tilstrekkelig for de rasende muslimske foreldrene?
Norske krav
I boken Aldri tie, aldri glemme tok både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner.
Det har kommet gjentakende krav om «oppgjør med tankegodset som ledet til 22. juli», men hva oppgjøret skal bestå har vært mer ullent. Det handler øyensynlig om at norsk høyreside skal «innrømme» at de er ansvarlige for terror, til tross for at hele det politiske landskapet og folket med har tatt fullstendig avstand fra og fordømt terrorhandlingene (de som ikke har gjort det, kan telles på én hånd).
Hva er så målet? Er det et mål å retorisk straffeforfølge enhver som har enkelte sammenfallende innvandringspolitiske meninger som terroristen hadde? Skal oppgjøret innebære noen form for seremoniell aktivitet der oppgjøret kan tas? Og hva skulle i såfall skje i etterkant? Ville all alminnelig islam- og innvandringskritikk være renvasket dersom noen ba om unnskyldning for handlinger de beviselig ikke har verken ansvar for eller tilknytning til?
Norge har også hatt sin bølge av krav om oppreisning og fjerning av påstått krenkende historiske statuer. Forsvinner fortiden dersom man visker ut all kunnskap om den? Det kreves sågar unnskyldninger for å kalle biologiske menn for menn, unnskyldninger for feilslått humor, unnskyldninger for sms sendt i affekt – alt i full offentlighet. Eksemplene står i kø, være seg Atle Antonsen, Robert Steen eller J.K. Rowling. Noen krever at de ber om unnskyldning.
Hvorvidt det er nok, er derimot et annet spørsmål. Det er sjeldent nok i dagens debattklima. Kravene om unnskyldninger bærer like sjeldent noen evne evne til gjensidig tilgivelse, men tydeligere behov for maktutøvelse, innskrenkelse av ytringsrommet og pålagt tilslutning til meningselitens trange tolkningsrom. I det rommet er unnskyldninger – selv for handlinger og ord som ikke er dine egne – aldri godt nok.