Det er slik det har blitt: I den islamske æreskulturen går ikke en trussel ut på dato. Hevnbegjæret er en konstant tilstedeværelse. Vi dokumenterte dette bredt og i all sin gru da vi portretterte den danske tegneren Kurt Westergaard før han gikk bort. Hele hans eiendom i Århus var en regelrett festning – selv om han hadde passert 80 år og vel så det. Westergaard fikk heller ingen offisiell gravplass. For hevnbegjæret lever etter hans død.
Det samme gjelder Lars Vilks. Han fikk heller ingen offisiell gravplass. Da vi møtte ham hos hans forlegger i København, ble han levert som en pakke av dansk politi. Han levde totalt isolert et sted i Sverige fordi han også hadde tegnet noe som kunne forestille den «allmektige» Muhammed.
Den nå blinde romanforfatteren
I fjor ble Salman Rushdie angrepet og forsøkt drept under et arrangement i New York 12. august 2022. En 24 år gammel muslim av libanesisk opphav klarte nesten å knivdrepe ham. Nå ser vi konsekvensene for Rushdie personlig: Han er blindet på det høyre øyet. Ansiktet har arr. Munnen hans henger når han snakker. Han har vansker med å skrive fordi en nerve i venstrehånden ble kuttet over og han har derfor mistet følelsene i fingertuppene. Å lese er vanskelig. Det gjør han derfor på en iPad som kan forstørre bokstavene og justere lyset.
Rushdie ble så hardt skadet med flere kvivstikk i magen og halsregionen at han ble lagt i respirator.
Under inkvisisjonen rev man ut tunger på dem som ytret seg på tvers av det tillatte. I dag går man til angrep med kniv mot dem som ytrer seg om islam på en måte som de lett krenkbare opplever som blasfemi.
I timene etter drapsforsøket i fjor var medieoppmerksomheten eksplosiv. Men så stilnet det av. Alt gled tilbake til den sedvanlige tausheten om volden som følger i islams kjølvann. Det som er populært er tvert om stemplingen ved bruk av begrepet islamofobi. Fruktene av denne holdningen, dette sviket mot vårt eget samfunns bærende bjelke, er hva bildet av Rushdie viser oss. En utenomrettslig henrettelse midt på lyse dagen for å ha skrevet en roman i 1988 som ble bannlyst av ayatollaene i Teheran.
Nakketaket
Det står egentlig ikke stort bedre til på vår hjemmebane nå. På tirsdag ble det åpenbart for ethvert hørende menneske at PST ikke ønsker koranbrenning på norsk jord. Det er umulig ikke å tolke dette til at PST opplever at terrortrusselen mot Norge da vil øke til dimensjoner vi ikke klarer å hamle opp med. Som med Rushdiesaken som døde hen få dager etter angrepet i august i fjor, er det dørgende stille fra kommentariatet i gammelmediene. Ikke et pip i VG, ikke i Aftenposten, ikke hos NRK, og så videre. Det til tross for at dette burde være en bombe av en nyhet. Men det er kanskje for vanskelig å skulle blottlegge sin egen udugelighet og tilkortkommenhet overfor ytringsfriheten. Man har valgt ettergivenhetens vei. Man har ikke stått klokkeklart opp for den viktigste verdien i vårt samfunn.
Vi så dette også under karikaturstriden. HRS var en av de få som uten å nøle stilte seg skulder ved skulder med tegneren og Danmark den gang. Det handlet tross alt om vår sivilisasjons overlevelse. Vi reagerte på ryggmargsrefleks, akkurat som vi også reagerte i går da katta var ute av sekken: Det er trioen Erdogan, al-Qaida og IS som nå styrer hva som kan sies om islam i Norge. Selvsagt er dette en helt uutholdelig situasjon. Men etablissementet tillater det. Både de opphøyde i politikken, i mediene, i akademia. De har underkastet seg – bevisst eller ubevisst – i frykt eller i mental latskap – islams dogmer om nettopp underkastelse. De oppfører seg som forskremte høns som lukter reven, selv om nok mange av dem aldri ville forstå at det er det de gjør.
Nå meldes det fra Afghanistan at Taliban truer med selvmordangrep i Vesten etter Rasmus Paludans koranbrenninger i Sverige. Det er hevnen som i inkvisisjonens tid det handler om. Taliban trenger ikke sende sine egne til oss, de har mange egne her på kontinentet. Det samme har IS og al-Qaida. Dette vet PST meget godt, dette vet Støre-regjeringen, dette vet politiet. Og dette vet redaktørstanden i Norge. Men de alle tier. Det er som om de holder pusten. Som om de klamrer seg til håpet om at det hele blåser over.
Vi bøyde av
Og ja, det kan blåse over for en periode. Så lenge vi føyer oss, så lenge vi underkaster oss det islamske villdyret. Men det blåser ikke over på sikt. De hevngjerrige har nå fått blod på tann. De ser at vi bøyer oss både i Norge og Sverige. De hungrer etter mer makt. Og makt får de gjennom ikke bare trusler, men også ved å klare å gjennomføre dødelige angrep på vår sivilisasjon.
Det er med vemod man tenker tilbake på reaksjonene i Norge da Rushdie-saken var varm. Politisk ledelse i Ap den gang stod tydelig frem og opp for Rushdie og ytringsfriheten. Daværende kulturminister Åse Kleveland var en frontfigur på merkedagen fem år etter at Rushdie ble lyst i bann av ayatollah Khomeini, og ved en demonstrasjonen på Universitetsplassen holdt hun en flammende appell med støtte til Rushdie og ytringsfriheten. Kleveland forklarte holdningen sin slik til NRK like etter appellen:
«Det er vår plikt å forsvare ytringsfriheten, og når ytringsfriheten er så på det groveste krenket som den er med Khomeinis fatwa, så er det vår plikt å gå ut. Den norske regjering og Norges folk har vært ledende i disse protestene hele tiden, og det har vi tenkt å være videre også.»
Ja, vi var ledende den gang. Og den gang hadde ikke islam kommet oss så veldig nær. Islam var fremdeles litt eksotisk, noe nytt, og ikke var de troende så mange heller. De var langt flere under Muhammed-krisen i 2006, og da bøyde politisk Ap-elite av.
Er vi villige til å ofre blod?
For i dag er alt annerledes. Man aner ikke hvordan man skal håndtere det islamske mørket annet enn ved å rygge og fortie. Nå snakkes det heller om «respekt» og «toleranse». For ikke å snakke om «dialog» på tvers av religioner. Det hele er det rene hykleriet. Respekt, toleranse og dialog er ikke tilstedeværende i det grunnleggende genet til islam.
Ytringsfriheten er intet mindre enn samfunnets immunforsvar. Immunforsvar som ikke viker for å såre, krenke og utfordre. Gjennom ytringsfriheten observerer vi det undertrykte, det urettferdige, det tankeløse, og videre derfra gransker vi mulige løsninger som kan lindre smerter i vårt samfunn. Det tragiske i dagens situasjon er at vårt lederskap synes å ha glemt denne leksen. For de har latt frykten ta nakkegrep på dem. De har latt ytringsfriheten bli et forhandlingskort overfor ekstremisme.
Jeg tror vi må være villige til å ofre blod. Vi må ta risikoen for å bli angrepet. Vi må stå på vår egen sivilisasjons side – fast og stødig. Vi må ikke vike, ikke nøle, ikke tvile på oss selv. Ellers lar vi oss på sikt ødelegges. For de har for lengst erklært oss krig, og da kan ikke vi late som om det handler om noen angivelige krenkede følelser. Det hele bunner i maktkamp, en kamp islam har bedrevet i 1.400 år mot omgivelsene sine som ikke underkaster seg.
Foto: Salman Rushdies Twitter-konto 7. februar.