HRS har fulgt saken til familien med tre sterkt multifunksjonshemmede unge voksne over tid. Under folkevandringskrisen utløst i 2015 kom rundt 5.500 personer over Storskoggrensa, her også den irak-kurdiske familien på fem. «Barna», da 19, 18 og 15 år, var (og er) så syke at det er en umulighet at familien kunne ha tatt seg ut av Irak til Norge via Russland uten betydelig assistanse. Sannsynligheten er også stor for at russiske myndigheter sendte familien videre til Norge etter at familien hadde tatt seg til Russland via menneskesmuglere. At familien brukte menneskesmuglere har faren bekreftet, og deres behov for asyl i Norge var at de var så slitne av å ta seg av sine sterkt hjelpetrengende barn og at det var for dyrt i Irak.
Her kan du lese en detaljert beskrivelse fra 2020 av hvordan familien fikk opphold i Norge og som tilfeldigvis havnet på Senja, og hvilken politiske og personlige splid de tre sterkt multifunksjonshemmede unge voksne skapte i en liten kommune.
Økt pengestøtte
Nå endte det med at Senja kommune til slutt sa nei til bosetting av de tre, et avslaget som var det eneste ansvarlige for kommunen. For selv om NRK nå ønsker å formidle en sår historie om «en mørk sky over ekteparet», så er problemet av en helt annen karakter enn hva journalistene makter å forstå.
For fortsatt vil ingen bosette ungene deres – snart seks år siden familien fikk oppholdstillatelse. Selv om den avtroppende regjeringen for to år siden økte pengestøtten til kommuner som bosetter flyktninger med særskilte behov fra fem til ti år.
Denne økte pengestøtten, som Solberg-regjeringen på slutten av sin regjeringsperiode utvilsomt la inn som en snubletråd for en eventuell ny regjering, er som en dråpe i havet. Men åpenbart nok til å lure de fleste, ikke minst NRK.
Pengestøtten til kommuner som bosetter asylanter/flyktninger med særskilte behov ble økt fra fem til ti år, i tillegg til 6,7 millioner kroner til en utvidelse av særskilt tilskudd ved bosetting av personer med alvorlig, kjente funksjonsnedsettelser og/eller atferdsvanske.
I 2019 sa daværende kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) følgende om ordningen:
Vi har gode økonomiske støtteordninger til kommuner som bosetter flyktninger. For de med nedsatt funksjonsevne og/eller atferdsvansker kan kommunene få ekstra tilskudd opp til 1 320 000 kroner per år, inntil fem år, i tillegg til integreringstilskuddet. Kommunene kan i tillegg søke Helsedirektoratet om tilskudd for særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkelmottakere. Etter fem år legger jeg til grunn at flyktninger mottar tjenester på linje med andre innbyggere, uten særskilt finansiering av staten.
Som vi kommenterte: Det Sanner sier er sant, men det er ikke sant at dette er gode økonomiske støtteordninger til kommuner. Hele problemet er at det er åpenbart svært få som setter seg inn i hva kostnadene er for multifunksjonshemmede – dertil i en høykostandsland som Norge og med de svært mange rettigheter funksjonshemmede har.
Rettigheter som koster
Da vi fulgte saken i 2020 sjekket vi også noen av de rettigheter som funksjonshemmede har krav på. De har krav og rett til egnet behandling av lege og annet helsepersonell, medisiner, egnet og tilpasset utstyr, fysioterapi, tannlege, bolig, utdanning, jobb, mat, brukerstyrt assistent, ferie, tilpassede aktiviteter, ja, listen var så lang at vi ikke maktet å få den fulle oversikt. De tre multifunksjonshemmede som er uten evne til å gå eller stå, sitter i rullestol, som ikke har verbalt språk, de må mates, vaskes, legges og de trenger spesialtilpasset utstyr natt som dag, må ha assistanse døgnet rundt året rundt, kanskje med to på én, kanskje flere. Skal de for eksempel på ferie (som er en rettighet) må det antakelig et større team til, i tillegg må de ha tilpasset bil med rampe, heis og belter, samt annet. Da vil også utgiftene til personalet løpe på overtid fra time én (de er på reise) i tillegg til diett. Siden vi her snakker om svært syke personer, er det antakelig helt nødvendig med fysioterapi kanskje flere ganger om dagen.
HRS var i kontakt med kommuner som har erfaring med denne form for bosetting. Anslaget deres var at for hver person, alt ut fra behov, er det er snakk om fra 2 til 6 millioner kroner per person per år – men det er bare direkte lønnskostnader. Helseutgifter er for eksempel et annet budsjett. Siden de samme har rett til for eksempel utdanning må det bedrives tilpasset opplæring, det går over skolebudsjettet. Og slik fortsetter det.
En av dem vi snakket med, som jobber innenfor feltet, var helt klar overfor oss: – Ingen grupper i Norge har bedre, og lovhjemlet, rettigheter enn funksjonshemmede. Samme person konkluderte med at de tre multifunksjonshemmede ville koste et sted mellom 6 til 10 millioner kroner per person i året for bostedskommunen. Altså årlig mellom 18 til 30 millioner kroner, men som vedkommende sa: – I sum sannsynligvis mer.
I 2020 var integreringstilskuddet på noe over 770.000 kroner per person per år og ekstra tilskudd på opp til 1,3 millioner kroner per person per år, og de gjaldt da i 5 år, nå altså 10 år. Men hjelper det det å dytte på fem år når kostnadene er langt større enn hva som dekkes av staten (og staten, der er oss alle). I 2020 var det slik at ved søknad fra kommunen til Helsedirektoratet, er det kun direkte lønnsutgifter (der lønn er direkte knyttet til brukertid) som er refusjonsberettigede. Det gis refusjon for 80 prosent av direkte lønnsutgifter som overstiger innslagspunktet, slik det fremkom i rundskriv fra direktoratet per januar 2020. Det betyr at for psykisk utviklingshemmede over 16 år er kommunenes innslagspunkt med 2020-kroner på 2.028.000 kroner, der altså 80 prosent av de direkte lønnsutgiftene over dette dekkes av staten. Samtidig må kommunen forskuttere beløpet, da søknad om refusjon skjer året etter.
Noen som ser at regnskapet går opp?
Viktigere enn penger
Siden innvandringsliberale, humane, selvgode journalister ikke trenger å bry seg om kommuneøkonomi, så er det bare å presse på. For NRK kan fortelle om boligdrømmen til foreldrene til de tre multifunksjonshemmede, men de kan jo ikke kjøpe noe hus før de vet hvilken bostedskommune de tildeles.
Også Senjaordfører Tom Rune Eliseussen (Sp), som var på avslaget (i 2020), må igjen svare for saken.
– Vi har gjort våre grundige vurderinger, dette er en sak som har gått over mange år. I Senja kommunes tilfelle vil det koste opptil 5 millioner kroner i året etter vi har trukket fra tilskuddene fra Staten. Når de ti årene har gått, vil kostnadene doble seg, sier Eliseussen.
– Er ikke det humanitære viktigere enn penger?
– Selvfølgelig kan man si det. Men så er det også sånn at en kommune skal ivareta tilbudene for alle våre innbyggere i kommunen. Skal man velge å bosette, må man se på hvilke konsekvenser det får for våre innbyggere, sier ordføreren.
Hvis Eliseussen tror at det vil koste 5 millioner i året utover tilskuddene fra staten for alle tre, så bør han ta med seg kalkulatoren og søke informasjon hos noen sakkyndige på feltet. Hvis han snakker per person, da begynner det å ligne noe. Men det har jo uansett ingen betydning for dem som lar seg styre av det «humanitære».
Det viktigste Eliseussen gjør er nettopp det han skal gjøre: møte arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen (Ap) for å kunne dele sine erfaringer. Der bør han også få klart frem hvilken personlig belastning der er for lokalpolitikere i små kommuner der alle kjenner alle, å bli utsatt for et slikt «humant» press, der ansvarlighet blir å være et grusomt menneske. Så er det jo greit å håpe på «ei bedre støtteordning enn dagens», men det vi trenger er en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandringspolitikk.
Så la oss ta det igjen NRK: Det er feil å si at ingen vil ha familien, det er ingen som kan. Er det noen journalister i MSM som evner å se forskjellen?