Vi publiserte tidligere i dag saken Hvordan gjengkriminelle kuppet lokalpolitikken, etter et oppsiktsvekkende og ikke minst symboltung hendelse i nabolandet. Spørsmålet som naturlig nok reiser seg er hvorvidt noe slikt kunne skjedd i Norge.
Nominasjonskomiteens endelige innstilling til Oslo Arbeiderpartis bystyreliste for perioden 2023-2027 var klar i januar, og den er definitivt verdt en kikk. Komiteen har vært nøye når de forbilledlig har likefordelt listeplassene mellom menn og kvinner, men man skal ikke lese langt før man registrerer at minoritetsandelen i lokalpolitikken er stor. Den muslimske minoritetsandelen må sies å være veldig stor.
Antall navn som indikerer innvandrerbakgrunn er nær en tredel – hvorav de fleste av disse igjen er muslimer; 17 av en liste på 65 personer har navn som samsvarer med opprinnelse i muslimske land. Det finnes tilsynelatende en svenske på listen, men ingen polakker, litauere eller dansker og tyskere, for den saks skyld. Til å være et parti som har uttalt fokus på viktigheten av representasjon, er det vanskelig å sitte igjen med noe annet inntrykk enn at den representasjonen ikke er så nøye med mindre den samsvarer med synlig etnisk annen opprinnelse – og da aller helst representasjon fra Midtøsten og Afrika.
Årets nominasjonsliste
Den aller største endringen siden forrige nominasjonsliste i 2019 er andelen minoritetsrepresentanter blant topp ti. I 2019 var det en av ti som hadde minoritetsbakgrunn. Kamzy Gunaratnam var den eneste som ikke var etnisk norsk, men som stortingsrepresentant er hun naturlig nok ikke på årets liste. Det er til gjengjeld disse:
Det står to ulike navn på åttende plass, og på Arbeiderpartiets nettsider har det fremdeles ikke framkommet hvilken av de to kandidatene som ble endelig valgt til å bli stående der, da komiteen oppgis å være helt delt. De øvrige kandidatene av utenlandsk herkomst på listen fordeler seg som følger:
13 Farukh Qureshi
15 Usman Asif
17 Mansoor Hussain
21 Balasingham Yogarajah
28 Maria Qureshi
29 Fawsi Ismael Adem
31 Daniel Tran Huynh
35 Fawzi Warsame
40 Arooj Dar
43 Shawn Figueroa
45 Said Aamin
48 Nadya Tahir
50 Varin Hiwa
55 Amiran Amarasingham Akilan
62 Nawail Butt
64 Malin Lindström
Det er ingen grunn til å anta at fordelingen av representantene vil se slik ut etter valget, og det er her vi kan vite noe med stor sikkerhet: Ingen etnisk norske kandidater klarer å matche de muslimske representantenes massive nettverk, der muslimske velgere setter et kryss ved kandidatene de ønsker å gi en ekstra stemme. Og muslimske velgere foretrekker ikke bare å kumulere muslimske representanter, de foretrekker å kumulere mannlige muslimske representanter.
Når Oslo Aps nominasjonskomite ender opp med i alle fall to muslimske kvinner blant topp ti, kan man samtidig se for seg at både Farukh Qureshi, Usman Asif og Mansoor Hussain klatrer oppover på lista etter kumulering, og at Oslo-lista ender opp mer muslimsk enn noen gang. Det vil i såfall ikke være første gang – det er en klar og tydelig utvikling.
Om kvinner og menn
Realiteten er at Oslo Ap har et massivt islam-problem, der muslimske, mannlige representanter får så mange personstemmer at de skviser alle andre ut av Aps topp 20-liste, og ikke minst ble dette tydelig etter forrige valg. I dag ser Oslo Aps bystyreliste ut som følger:
Man trenger ikke være blind for å ikke få med seg at dette panelet ser ganske annerledes ut enn nominasjonskomiteens liste over topp ti-kandidater dengang.
Aps kvinnenettverk gikk etter valgresultatet ut i 2021 med krav om endring i valgloven. Aftenposten intervjuet to av kvinnene som dengang påsto at Oslo Ap har et kvinneproblem.
– Etter valget var jeg kjempeskuffet. Og jeg følte meg skikkelig dum og naiv. Jeg skjønte jo da at jeg aldri egentlig hadde hatt en sjanse, selv om jeg hadde stått på som bare det, skrevet leserinnlegg, drevet aktiv valgkamp og vært synlig innenfor de plattformene og kanalene jeg hadde tilgang på, sa Melita Ringvold til Aftenposten.
Søker du på nominasjonslisten for i år ser du at Melita Ringvolds navn har forsvunnet ut av listene. Hun gadd åpenbart ikke bruke tiden på en ny meningsløs runde valgkamp der alle vet at innsatsen ikke belønnes med noen plass i Rådhuset.
– Hvis du ikke står på topp ti, kan du ikke som kvinne regne med å komme inn i bystyret for Oslo Ap i dag, sa Thuva Livsdatter Øverås til Aftenposten. Øverås ledet AUF i Oslo da hun stilte til valg.
Mens Øverås sto på 16. plass før valget i 2019, endte hun langt ned på listen, på samme måte som Ringvold. Plassene deres ble overtatt av menn som hadde fått mange personstemmer. I dag står Øverås på nominasjonslisten som nummer 14, men det er liten grunn til å anta at det vil hjelpe noe særlig.
Øverås og Ringvold falt begge ned på listene etter valget. Isteden rykket Awais Aslam opp fra 33. plass etter å ha mottatt 2144 personstemmer. Totalt sank kvinneandelen på Aps liste med 30 prosent på de øverste 20 plassene etter kumuleringer i 2019-valget, mens minoritetsandelen på topp 20-listen økte fra 15 til 45 prosent.
Dermed blir det spennende å se hvordan minoritetsandelen blir seende ut etter høstens valg, for den er i utgangspunktet betydelig hevet av nominasjonskomiteen sammenliknet med listen for 2019. I dag er utgangspunktet 30 prosent. Ser man for seg en tilsvarende økning i topp 20 som det ble i 2019, tilsvarer det at minoritetsandelen ender på hele 60 prosent etter valget.
Islam representert
Det er liten grunn til å være sjokkert over den store andelen muslimske menn i Oslo Ap. Velgere stemmer naturlig nok på sine «egne», og muslimske velgere vil ha muslimsk representasjon.
– Dagens lov har dessverre tilrettelagt for at det er en strukturell skjevfordeling av kjønn i folkevalgt representasjon, sa leder av Kvinnenettverket i Oslo Ap, Katinka Riksfjord Sporsem, til Aftenposten i forbindelse med lovforslaget de framla i 2021.
Men realiteten er at muslimske velgere ikke er interesserte i å stemme på kvinner, verken etnisk norske eller muslimske kvinner. De ønsker seg ganske enkelt islam og stemmer dermed fram mannlige muslimer.
– Hvis du har veldig mange i nettverket ditt, storfamilien eller i menigheten din som setter kryss, så gir det veldig stort utslag i lokalvalg. Minoriteter er nok også flinkere til å være lojale og støtte «sine» og er mer bevisst på å bruke denne påvirkningsmuligheten, sa Ringvold til Aftenposten.
Hun fikk den gang støtte fra partikollega Øverås.
– Det hjelper å være kjendis, det hjelper å være mann, og det hjelper å ha store nettverk, for eksempel fra et minoritetsmiljø, sier Øverås til Aftenposten.
Men det hjelper selvsagt ingenting at Aps kvinnenettverk krever endring i valgloven, begrunnet i at Ap har vedtatt lik kjønnsfordeling. Det er helt logisk at partiet ender opp som et mannsparti – et muslimsk sådan. Tallene viser det helt tydelig. Åtte av ti blant dem som kom inn etter de ti som hadde fått stemmetillegg i 2019 var menn.
Europeisk problem
Partisystemet i de europeiske landene er i hurtig endring, og statsviterne er tydelige på at islam er årsaken. De poengterer at innvandring fra den muslimske verden har endret befolkningssammensetningen i vesteuropeiske land. Vi har tidligere vist til Rafaela Dancygier, professor ved Princeton University og forfatter av boken Dilemmas of Inclusion: Muslims in European Politics fra 2017. Hun har analysert tusenvis av valgkamper i hundrevis av europeiske byer for å forstå hvordan de politiske partiene innlemmer muslimske kandidater og tiltrekker seg muslimske velgere. Danske Weekendavisen intervjuet professoren for to år siden.
– Symbolsk inkludering er første skritt for partiene – ikke minst de på venstresiden. De stiller med progressive og feministiske muslimer som signaliserer assimilering og avstand fra innvandrernes patriarkalske normer. På denne måten appellerer de til sine politisk korrekte kjernevelgere, samtidig som de signaliserer interesse for den muslimske velgermassen blant deres muslimske kandidater, sa Dancygier til Weekendavisen.
Dancygier sier rett ut at valg i europeiske storbyer i dag vinnes ved å tiltrekke seg muslimske velgere, ikke minst ved å tekkes klanledere og imamer. Det er nettopp disse muslimske lederne som er viktige for politikerne å glede, fordi de har makt til å bestemme hvem hele klanen skal stemme på ved valg, forklarer hun.
Strategien gir haugevis av trygge stemmer, men skaper også problemer for partiene. Dancygier nevner en episode fra Birmingham i 2015, der det britiske arbeiderpartiet, av hensyn til muslimske ledere, tillot kjønnssegregering ved et stort velgerarrangement. Det skapte i ettertid furore i pressen, men partiet har fortsatt ikke gitt opp strategien. «Because it works», som Dancygier slår fast i en deprimert tone. Hun er trist over at partiene dermed gir etter for sine grunnleggende prinsipper.
Spørsmålet er egentlig ikke om norsk lokalpolitikk kan kuppes. Det trenger selvsagt ikke skje som i Sverige, der kuppet var direkte basert på nettverksbygging med kriminelle. Det skjer stille og rolig av seg selv likevel. Når man slipper islam inn i et representativt demokrati, er det islam som blir representert. Det tar bare den tiden det tar.