Aftenposten markerer samefolkets dag med et intervju med hovedrolleaktuelle Ella Marie Hætta Isaksen fra filmen «Ellos eatnu – La elva leve». Filmen handler om den dramatiske Alta-aksjonen på slutten av 1970-tallet, og Aftenposten beskriver at «Replikkvekslinger på samisk og norsk er sømløst sydd sammen i den aktuelle TV-serien ‘Vi lover et helvete'».
I både fiksjonsfilm, litteratur og musikk er det oppstått en språkblanding som kommentator Ingunn Økland mener «vil tilta, ikke minst fordi den har noe egenrådig ved seg, en stahet som ofte kjennetegner nyskapende kulturuttrykk». Det er nok en kulturanalyse som kan ha mye for seg, men på samme tid kan dette «nyskapende kulturuttrykket» fort gi en rekke uheldige og til og med farlige konsekvenser.
Voi satani
Overskriften i Aftenpostens sak er Voi satani som han sprang. Du forstår ikke hva det betyr? Ditt problem. Jeg antar at det er få som er så lite begavet språklig sett at de ikke klarer å skjønne at man kan fjerne en «i» og stå igjen med noe slikt som «for satan, som han sprang», så uttrykket i seg selv er selvsagt uproblematisk. Det er snarere holdningen til at det er «ditt problem» dersom du ikke forstår forskjellige uttrykk på fremmede språk som er problematisk.
Det anslås at i underkant av 30.000 personer snakker samisk i Norge, og både nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk er anerkjent som minoritetsspråk i Norge og har beskyttelse gjennom Europarådets minoritetsspråkpakt. I tillegg kommer, slik Aftenposten ramser opp, kvensk, romanes og romani. Dette er altså nasjonale minoritetsspråk, mens innvandrede minoritetsspråk kommer i tillegg.
De innvandrede minoritetsspråkene er det mange av, hvorav noen av de vanligste, gitt de største gruppene innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldere, er polsk, arabisk, somali, tyrkisk, kurdisk, persisk, urdu, hindi, panjabi, tamil, vietnamesisk, thai, litauisk, albansk, tigrinja og filippinsk. Og det finnes en rekke flere, og med unntak av svensk og dansk, er disse språkene så ulike det norske språket at de er umulige for nordmenn å forstå med mindre de har gått aktivt inn for å lære dem. Den norske grunnskolen byr sjeldent på andre fremmedspråk enn engelsk, fransk, spansk og knapt nok tysk, og til tross for at det helt sikkert er frustrerende for både nasjonale og innvandrede språkminoriteter å ikke møte andre enn «sine egne» som forstår språket de snakker, er det også høyst logisk at det er sånn. Det er ikke ondskap å ha et offisielt språk – og langt mindre er det ondt å samles om det. At vi alle skulle gå rundt og beherske brokker av de mer enn hundre språkene som faktisk finnes i Norge er en ren umulighet.
Hjertespråk
Aftenposten har i sin hyllest av sammenblanding av ulike språk intervjuet forfatter Ingeborg Arvola, som i boken «Kniven i ilden» blander farens språk finsk med sitt eget norske morsmål.
Men i denne romanen har «jeg gjort et forsøk på å ta min fars hjertespråk med inn i mine norske ord».
Noen steder fletter hun inn en norsk versjon av de finske ordene, andre steder lar hun sine kvenske karakterer snakke finsk uten ytterligere forklaring. Arvolas egen slekt innvandret til Norge på midten av 1800-tallet.
For spesielt interesserte er dette selvsagt fint, kanskje til og med rørende, og man lærer seg muligens noen finske gloser mens man leser. Alternativt lærer man seg ingen finske gloser i det hele tatt, men leser de fremmede ordene uten å forstå annet enn at det nettopp er finsk, og at nettopp språket har en betydning i historien som fortelles.
«De fleste bruker morsmålet sitt når de uttrykker følelser eller når de drømmer» heter det i Nasjonal digital læringsarenas definisjon av ordet «hjertespråk». Det kan nok de fleste nikke gjenkjennende til, enten de er nordmenn, finner eller indere, men faren med å bruke et så svulstig begrep som «hjertespråk» er at man setter opp en falsk dikotomi der kjærlighet kun kan koples til morsmål, og at det er umulig å uttrykke følelser på andre språk enn ditt opprinnelige. Dersom man først etablerer denne tanken, kan man raskt resonnere videre og konkludere at det kun er de som har felles morsmål med deg som er i stand til å uttrykke kjærlighet. Men verre: Er man kommet så langt inn i resonneringsrekken kan man like enkelt tenke at de som ikke «gidder» å forstå morsmålet ditt er kjipe.
Gi faen
«Karpe har bestemt seg for å «gi faen i å oversette»» heter det i Aftenpostens artikkel. Karpe er blant Norges aller mest kjente musikere, og beskrives slik på Wikipedia:
Karpe (kjent som Karpe Diem i perioden 2000–17) er en norsk rapgruppe fra Oslo, bestående av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel. Duoen har gitt ut fem album og vunnet en rekke priser, blant annet syv Spellemannpriser.
Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid er oppvokst i Oslo. Hans far er fra Egypt og hans mor er fra Stryn i Sogn og Fjordane. Han har en bachelorgrad i asiatiske og afrikanske studier, studieretning Midtøsten og Nord-Afrika, fra Universitetet i Oslo. Chirag Rashmikant Patel fra Lørenskog er av indisk opprinnelse, men oppvokst i Oslo. Hans far var flyktning fra Uganda, men er opprinnelig inder, og hans mor er fra Gujarat i India. Han har en bachelorgrad i medier og kommunikasjon fra Høgskolen i Oslo.
Dette er altså to høyt utdannede menn som begge er født og oppvokst i Norge, og som har bestemt at de skal «gi faen i å oversette». I Aftenpostens artikkel kan vi lese videre:
«Ingen i Aftenposten vet hva sheriff sa her nå. For jeg har vært tolk i landet dems i 40 fuckin’ år», heter det i en mye sitert verselinje. Nå er det slutt på tolkingen. Sangtekstene på dette albumet blander desi-norsk-engelsk og arabisk. De har også innslag av fransk, gujarati og tysk.
«Jeg lo høyt da jeg hørte «ethikethi», forteller Zeshan Shakar i boken «Norsk nok» (2022). Her intervjuer han Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid om deres nye språktillit.
Patel forteller at de har mistet både viljen og evnen til å oversette. Han håper på en holdningsendring der folk tar høyde for at minoriteter faktisk har et annet morsmål – og får lyst til å sette seg inn i det. De tre er enige om at det er en «eliteting» å «gi faen i å oversette». Man må være i posisjon til det.
Tre særdeles vellykkede nordmenn med innvandrede foreldre fastslår altså at det er en kult å ikke ha vilje til å oversette minoritetsspråk. Det er sågar en «eliteting» å «gi faen i å oversette». Det er sannelig en spesiell holdning å innta når man er forbilde for en generasjon unge der minoritetsandelen aldri har vært større.
Språk er nøkkelen
Hvor kommer den nye selvtilliten fra, for ikke å si språktilliten? Renessansen for gamle norske minoritetsspråk løper parallelt med tilveksten av nye minoritetsspråk, fastslår artikkelforfatter Ingunn Økland.
Jeg tror Økland og jeg har ganske avvikende definisjoner av både «selvtillit» og «språktillit» dersom det er aggressiv avvisning av et fellesspråk i norsk som er definisjonen Økland opererer med. For «elitetingen» der man ikke gidder å oversette for majoriteten er mer skremmende enn den er tillitvekkende. Det er en holdning der man ikke «får lyst til å sette seg inn i det», men snarere trues til det dersom man skal godtas av eliten som stiller kravet. Noen sterkere «dem» og «oss» skal vel godt gjøres å illustrere.
Et felles språk er selve grunnlaget for kommunikasjon, for felles forståelse. Å avvise dette fellesskapet, begrunnet i «jeg har vært tolk i landet dems i 40 fuckin’ år», synes fullstendig kontraintuitivt, ikke minst fordi Karpe-duoen er norsk. De står dermed i posisjon til å velge, de behersker både foreldrenes språk og det norske, men appellerer til en stor del unge som ikke er født i Norge og en stor del unge som til tross for at de er født i Norge ikke har lært norsk godt nok til å følge undervisningsløp i norsk skole.
Å ha et felles norsk språk er ikke ondskap. Å forvente at innvandrere lærer seg norsk er ikke et urimelig krav, det er en grunnstein for fellesskapsfølelse og mulighet til å delta aktivt i samfunnet man har valgt å bosette seg i. Det er absurd å selge inn ideen om at nordmenn er kjipe dersom de ikke behersker grunnleggende urdu og tigrinja, at de har feil «holdning», slik det antydes.
Hos Språkrådet ligger en god artikkel om norsk språk og hva det kan gjøre for innvandrere å beherske det.
«Språket er nøkkelen. Du kan ikke komme inn i huset uten den nøkkelen. Med mindre du ødelegger huset.» Slik uttrykte en flyktning seg i en rapport fra Norsk institutt for by- og regionforskning.
(…) Og språkopplæringen skjer ikke bare på kurs. Minst like viktig er kommunikasjon og kontakt på jobben, i nabolaget, gjennom fritidsaktiviteter og deltakelse i samfunnslivet. Derfor har alle et ansvar for å gi innvandrere nøkkelen.
Det er ikke bare mitt problem dersom jeg ikke forstår hva du sier. Problemet er da i høyeste grad ditt. Det er ekstremt synd dersom minoritetseliten formidler at det beste er å kaste nøkkelen.